Tekst: Kristoffer Solberg | Bilde: Andy Warhol
Skillet mellom høy- og lavkultur har vært gjenstand for mye diskusjon opp gjennom tidene. De gamle grekerne lo av andre folkeslag som de kalte barbarer fordi de ikke vannet ut vinen sin. Barbarene på sin side, hadde sikkert vel så morsomme fester som de sofistikerte Athenerne. På samme måte er Ludvig Holbergs satire om Jeppe på Bjerget like mye en satire av overklassens arroganse som det er en skildring av en tragisk og latterlig karakter fra de lavere stender.
Demokratisering og demonisering
Bermen, allmuen, de uinnvidde, folk flest har fått mange termer slengt etter seg av overklassen i europeisk kulturhistorie. Felles for dem alle er at en gruppe besitter definisjonsmakt gjennom kunnskap og eiendom, og at de nærer forakt og frykt ovenfor de som ikke har det.
Utviklingen gjennom 1800- og 1900-tallet har ført til enorme endringer i Europas og Verdens kulturforståelse. Økt arbeidsmobilitet, masseutdannelse og utviklingen av velferdsstater har langt på vei visket ut skillelinjene mellom de som har noe og de som ikke har noen ting. På samme måte har økt tilgang til konsum av kultur vært med på å hviske bort skille mellom høy- og lavkultur. Det kan være vanskelig å vite hva som nå skal tilhøre eliten eller folk flest når det gjelder estetiske og kulturelle preferanser. Det er uansett liten tvil om at den amerikanske massekulturen som vokste frem på midten av 1900-tallet har blitt det dominerende kulturelle og estetiske utrykket i vesten. En gang i tiden var det Elvis og Monroe, i dag er det Kanye West og Kim Kardashian. Spørsmålet er hvilke konsekvenser det har ført med seg.
Kloder i kollisjon
Det har alltid gått to parallelle skillelinjer mellom popkultur og høykultur. En god roman vil for evig tid være en god roman, men en listetopper av en låt går fort i glemmeboken. Selvfølgelig finnes det eksempler på at disse formene for verdensanskuelse er overlappende, tidvis med vulgære resultater. Jeff Koons og Andy Warhol er høykulturens yppersteprester, men benyttet seg av lavkulturens symboler på kynisk måte for å komme seg dit.
Den ultimate konsekvensen av en postmoderne verdensanskuelse kan tenkes å være at det ikke finnes noe verdi, og heller ikke noe skille mellom høyt og lavt. I løpet av 1900-tallet ga dette seg utslag i at begrep som «Camp» og «Kitsch» ble en del av det popkulturelle vokabularet. Kort fortalt er dette begreper som betyr at man tar noe som er allment, harry, og benytter seg av det vel vitende om hvor latterlig det er. Det er en slags elevert selvironisering over både ens egen kunnskap og de vulgære uttrykk man benytter seg av.
Treat them like fools
«Treat me like a fool», sang Elvis, ikke «them like fools». Det at noen leker med andres genuine uttrykk kan virke sårende og støtende. Debatten om kulturell appropriasjon har rast de siste årene, og til tross for at den lavkulturen man ofte stjeler fra eller håner kommer fra en majoritetsgruppe i samfunnet, så er det ikke nødvendigvis en majoritet med definisjonsmakt. Det kan være viktig å ha i minne når man tenker over denne problematikken. Norge er et lite land, og det er ikke til å unngå at eliten og intelligensiaen i et lite land også vil være liten. Likevel er folk med høy utdanning som setter premissene for hva som regnes som verdig kultur. Selv de som gjerne ønsker seg et mer egalitært samfunn, gjerne sosialistisk, ser ut til å slite med at folk på Karmøy stemmer FRP fordi de ønsker bedre veier. Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør, skal visstnok en vis mann ha sagt for rundt 2000-år siden. Det kan også tenkes at de visste nøyaktig hva de gjorde da de førte ham til korset. Prøv så å forestill deg den generelle gleden et samfunn nyter av 110 i fartsgrense på motorveien kontra et godt teaterstykke. Dersom du faller ned på alternativ to anbefaler jeg en tur utenfor ring 3.
Et likt samfunn, men ikke helt
Det ville selvsagt vært urimelig å legge skylden for et borgerlig valg, eller populisme som sådan på kultureliten og gjensidig forakt mellom de som drikker hjemmebrent og de som drikker rødvin. Tross det kan det være sunt å huske på at kulturelle forskjeller kan spille inn minst like mye som økonomiske når det gjelder å polarisere samfunn.
Skandinaviske land har i dag en unik grad av sosial og økonomisk likhet. Men sammenlikner man det med de samme skandinaviske landene for 30 år siden, var vi likere før, til tross for lavere velferd. Et av de mest interessante utfallene av dette finner man i tilgangen til høyere utdanning og muligheten for sosial mobilitet. I et samfunn hvor velferden er relativt høy ser det ut som man finner andre parametere for å skille mellom høy- og lavkultur. I et samfunn basert på konsum, kommer dette til syne i hva slags kulturtilbud vi konsumerer, det være seg mat, litteratur eller musikk. Det er gjevere å ha lest Toni Morrison enn Jo Nesbø, og for all del, det står ikke noe tilbake for at Morrison besitter sterkere litterære kvaliteter. På samme måte vil et maleri av Georgia O`keefe gi flere nikkende anerkjennelser enn et klovnebilde av Marianne Aulie. Forrige års debatt om UiOs rektorportett, hvor Vebjørn Sands oljeportrett av Ole Petter Ottersen ble slaktet av kunstkritikere som mente oljeportrett var passé.
Med det sagt er det vanskelig for meg å se hva som gjør det ene bedre enn det andre i et annet perspektiv. Bygdefest med Vassendgutane har akkurat samme funksjon som et deep-house rave på hemmelig lokasjon i Oslo. Deltagerne konsumerer ulovlige substanser og danser for å komme seg unna hverdagens stress og mas. Forskjellen ligger muligens i at noen av deltagerne på bygdefesten går til arbeidsintensive jobber i konstruksjon eller barnehage på mandagen, mens deltagerne i ravet setter seg ned for å skape kulturelle uttrykk. Kun den ene gruppen blir invitert på vernissasje torsdagen etter.
Hvorfor visse generelle pop-uttrykk skal være gjeve og andre ikke er kanskje et av de merkeligste fenomenene som finnes i vår kultur. Er det noen god grunn til at Sigrid eller Karpe diem skal sees på som fanebærere for noe viktig, mens Stayzmann & Lazz skal representere bunnsjiktet i samfunnet? De er jo alle entertainere til syvende og sist. At all kunst eller kultur har samme verdi og kvalitet er en påstand jeg ikke kan stå inne for. Det finnes former for kunst og kultur som definitivt besitter mer substans enn andre. Når det er sagt, så finnes det kanskje et paradoks i at noen ser ned på de som nyter en krimroman av Nesbø og som hører på Staysmann, og likevel hyller noe så mainstream som SKAM? Noen har mer raffinerte neser enn andre, men til slutt bruker vi den alle til å finne noe vi kan konsumere.
