Tekst: Aksel Haug | Foto: Nationale Scene/Thor Brødreskift
Blant den øvrige utsmykkingen av Den nationale scene i Bergens fasade, står tre byster. Den ene forestiller en tragediedikter fra antikken, den andre Shakespeare, og den tredje Henrik Ibsen. At man finner disse tre sidestilt på hedersplass på en av Norges største scener, stusser neppe en tilfeldig forbipasserende over. I manges, og kanskje spesielt i nordmenns øyne, er Ibsen en av historiens største dramatikere. I Dag Solstads roman Professor Andersens natt, uroer hovedpersonen seg imidlertid for Ibsen. Professor Andersen har tatt doktorgrad om Ibsen, og akseptert hans storhet som udiskutabel. Professor Andersen er sågar en dyktig formidler av Ibsen til sine studenter. Problemet er bare at han ikke føler noen ting når han leser Ibsen. Han tror for eksempel ikke at Hedda Gabler er stort nok til å overleve hundre år på egenhånd, det makter ikke å ryste ham.
Med Professor Andersens profeti i bakhodet, dro jeg for å se Hedda Gabler, som i disse dager settes opp på Den nationale scene i Bergen. I teaterets egen omtale av stykket står det at «Henrik Ibsen var opptatt av å skildre menneskeskjebner i lys av omgivelsene. Da Hedda Gabler kom ut var samfunnsmoralen og kvinners stilling en annen.»
Men i motsetning til professor Andersen, mener DNS at «(l)ikevel er portrettet av Hedda ett som fremdeles opprører og fascinerer oss» og spør retorisk: «Speiler det noe i våre liv?». Kunsten har uten tvil noe av sin effekt i det at vi kan kjenne oss igjen i den, men jeg tror den virker i like stor grad gjennom å tvinge oss til å ta stilling til det som unndrar seg vår forståelse, som ryster oss og gjennom det tvinger oss til å tenke nytt. Ibsens Hedda Gabler kan helt klart ryste, men ikke gjennom denne oppsetningen.
Hedda slik hun opptrer i originalteksten er uutgrunnelig, og så stolt at hun egentlig aldri lar masken falle helt. Det er talende at hun skyter seg selv off stage. Hedda er både en fortvilet og sympatisk skikkelse og en kalkulerende sadist. I denne oppsetningen har man forsøkt å forstå henne til bunns, og dermed fjernet hennes lokkende gru. Med DNS’ egne ord er oppsetningen «stilren og tidløs, men tett på originalen». Det kan man på sett og vis være enig i. Kostymene i DNS’ oppsetning består av bekledning som er påfallende stiv i våre dager, og ville blitt ansett som sjuskete på 1890-tallet. Likeledes er kulissene noe som sikkert kan minne om en herskaplig bolig, men som i mine øyne minner mer om et meget forfallent, mørkt og dystert kråkeslott.
Også dialogen er «tett på originalen», men likevel mindre preget av formaliteter og de uskrevne lover for takt og tone som hersket i det borgerlige miljøet. Dette er trolig gjort for å gjøre stykket «tidløst», men regissøren ser ikke ut til å ha skjønt at dersom man fjerner stykkets tidskoloritt og forankring i en spesiell samfunnsform, er det egentlig ikke noe igjen av stykket. Bare når handlingen finner sted i det hyper-konformistiske borgerlige miljøet på sent 1800-tall, er det uhørt at Hedda morer seg med å skyte med sin fars pistoler, umulig for henne å gå fra sin ektemann, og det er forståelig hvorfor professor Brack for enhver pris ikke vil at hans navn skal assosieres med noen skandale. På den tiden stykket ble skrevet, var sosial ostrakisme en reell fare. Når Brack sier at “[e]thvert anstændigt hus vil fra nu af igen være lukket for Ejlert Løvborg”, er det ikke ment som noen overdrivelse. Det er grunnen til at samtlige Ibsen-karakterer er mer eller mindre nevrotiske, og at Hedda bare kan vise sine sanne følelser i ville utbrudd.
I Ibsens tekst er Hedda en som fullt ut vet å spille det sosiale spillet, som alltid har kontrollen i forholdet til andre, men samtidig full av undertrykte krefter hun ikke vet hvordan hun skal få utløp for. Blandingen av overlegenhet, stolthet og desperasjon gjør Hedda til en uendelig fascinerende karakter. I DNS’ oppsetning er Hedda blitt gjort til en inderlig karakter, som slett ikke ser ut til å spille noe sosialt spill, eller tynges av konvensjonene. Litt spydig kan man si at Hedda blir enda mer ubegripelig, men der hun hos Ibsen fanger oss inn gjennom å være et uberegnelig element i en konformistisk verden, fremstår DNS’ versjon bare usammenhengende og irriterende. Ibsen selv mente at hovedsaken i stykket var å «skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser». Til tross for at dette er sitert i DNS’ eget program for stykket, ser punktene om samfunnsforhold og anskuelser ut til å ha gått fløyten et sted på veien.
Dersom Ibsen stadig skal være verdig til å stå skulder ved skulder med Sofokles og Shakespeare, må dramatikeren behandles mer varsomt enn i denne oppsetningen. Ibsens tid er ikke vår tid. Det sjokkartede møtet med noe ubegripelig Hedda Gabler er i stand til å gi oss, betinges i stor grad av at den foregår innenfor en spesifikk samfunnsform. Det betyr ikke at stykket er utdatert, bare at det er annerledes. At det ikke var så fremmed i Ibsens egen tid som det er nå, er riktig nok. Men det er ingen løsning at stykket tas ut av sin tid, i den naive tro at det innerst inne er noe evig der. Som jeg har forsøkt å vise, er ikke dette tilfelle. Kanskje ville heller ikke Ibsens tid vært så fjern i dag dersom ikke alltid alt skulle «moderniseres» eller «aktualiseres», så vi kunne blitt mer fortrolige med annerledesheten. Det er en sykdom vi lider av at vi tror all kunst må uttrykke noe direkte gjenkjennelig for alle tider. Hedda Gabler var en større gåte i sin samtid enn hun blir i DNS’ moderniserte utgave, og det var ved å være gåtefull hun fikk sin kraft. La oss ikke forstå henne til døde.
