Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon:
Tinder, Bumble, Happn og The Inner Circle er bare noen av de etter hvert så populære datingappene der ute: Digitale møtesteder som både kan friste med å være veien til Den store kjærligheten – eller bare et uforpliktende ligg.
Tinder samler folket – i hvert fall de single under 30. Det er noe tilsvarende å «gå på byen» hver dag, for de av oss som ikke kan leve ut en slik livsstil i den fysiske verden. Mange av brukerne leter etter det menneskelige snøfnugget som vil gjøre at de aldri vil ha øyne for noen andre, mens de samtidig ønsker å være dette snøfnugget for noen andre. Andre Tinder-brukere er derimot ikke på jakt etter dypere opplevelser enn det en «one night stand» kan tilby. Uavhengig av hva man vil ha ut av de mange datingappene man kan pryde hjemskjermen med, er alle brukerne gjenstand for manipulasjon. For hva gjør Tinder med oss? Er vi de samme menneskene mentalt, med og uten, disse virituelle møtestedene som tilbyr validering fra et nærmest endeløst antall ukjente mennesker?
Overfloden og valgkvalene
For vi har jo så mange valg, og Tinder kan fort bli avhengighetsskapende. Hvem vet, kanskje Den store kjærligheten finnes bak neste «swipe»? Det finner man aldri ut hvis man slutter å sveipe. Tinder strider mot den romantiske ideen om nettopp «den eneste ene», men de digitale møtestedene har forskningen på sin side: i snitt finnes det 7000 mennesker hver av oss kunne levd gode, lykkelige liv med. Det kan kreve mye sveiping for å finne én (eller flere) av disse 7000, men samtidig er det ikke så helt usannsynlig at i hvert fall noen av tvillingsjelene våre befinner seg en liten T-banetur unna. Så vi sveiper.
Som journalist er jeg alltid opptatt av å bli kjent med mennesket bak den enkelte profilen. Det har ført til at jeg har blitt kjent med mange unge menn; våre mer eller mindre dype samtaler om livet, hverdagen og middagen sitter igjen som vage minner om de ukene vi pratet sammen. Stort sett fant vi jo ut at det var noe som manglet – den mystiske gnisten – men innen den tid hadde vi blitt godt nok kjent til at det for undertegnede kunne føles rart å skulle ignorere hverandre om vi møttes på gaten. Dette har medført noen underlige «vennskap»: vi sveiper til høyre når vi ser hverandre igjen på appen, og hilser hverandre med et forsiktig «hei». For hvordan gikk det egentlig med det jobbintervjuet den andre hadde snakket om? Og hva med den spennende restauranten på Grünerløkka, hva het den igjen? Vi oppsummerer i korte trekk vår egen utvikling på datingfronten, før det blir som det så ofte blir: den ene av oss slutter å svare, helt til vi møtes igjen – på en annen app.
Dating på slak line
Balansegangen i datingverdenen kan være vanskelig å mestre: det er slak line hele veien. Hva er for mye og hva er for lite interesse? Forskning innen psykologi viser at det er det uforutsigbare som gjør at den virtuelle Tinder-byen ikke er utdødd, til tross lav suksessrate. Menneskehjernen er nemlig programmert til å foretrekke det spennende, det uforutsigbare. For hver match vi ikke visste at skulle komme, aktiveres belønningssenteret i hjernen.
Samtidig kan opplevelsen av å ha tusenvis av valgmuligheter gjøre at vi i mindre grad opplever det som ønskelig å velge i det hele tatt. Dette kan overføres til ganske mange av livets valg: en kunde på supermarkedet vil mest sannsynlig velge å kjøpe syltetøy hvis det kun er seks mulige valg, enn hvis det er 30. Men denne overfloden gjør at hvis vi til sist bestemmer oss for å ta et valg, er vi heller ikke så sikre på om vi har gjort det rette valget. Så vi fortsetter jakten på den ideelle matchen, for spenningens skyld – og litt for sikkerhetsskyld.
Snapchat-venner for en uke
Det sies at jenter får flere matcher på Tinder enn gutta gjør. Ryktet sier at jenter får så mange henvendelser at de knapt har anledning til å svare alle uten å måtte slutte i jobben og ta permisjon fra studiene. Dette gjør selvfølgelig ikke noen forskjell for den enkelte gutt, som sitter og venter på svar fra den eneste matchen han hadde gående. Men om man er så heldig å ta samtalen et steg videre, for eksempel til Snapchat, er man ikke trygg der heller. For hva skal man snappe for å virke ekstra interessant? Hva blir for mye, hva blir for lite, og hva er egentlig bare dårlig humor? Tinder-opplevelsen fortsetter utenfor Tinder også, og etter hvert oppstår det en interessant dynamikk: det sendes og mottas utallige kattevideoer, snapper av at det lages middag, små hint om at man går en tur på Blindern, og etter hvert er man på fornavn med hverandres familiemedlemmer. Alt uten at man noen gang har møtt hverandre.
Den seirende individualismen
For omkring 100 år siden var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn. Familier bestående av mor, far og flere barn i alle aldre dyrket jorden og var avhengige av at alle bidro. Det var utenkelig for de fleste å skulle ta valg som kun omhandlet dem selv. Individualismen av vår tid ville det derimot annerledes. Det som i flere årtusener var normen for et velfungerende samfunn, avvises i dag av mange. Det uforpliktende blir middelet i jakten på ens egne, uavhengige glede. Avgjørende for for å velge riktig og dermed få «et godt liv». Mange av oss vil ikke bindes til noen ting – kanskje ikke engang det unike snøfnugget vi egentlig skulle ønske at kunne ta oss med storm. For kanskje kommer det et bedre og mer spennende snøfnugg.
De 30 beilerne
Hva gjør at noen blir forelsket i en annen? Ganske mange tilfeldigheter spiller inn. Den rette timingen, sinnsstemningen, livserfaringer vi har fått det siste halvåret: alt kan virke inn på hvem Amors piler treffer. Å ha flere Tinder-matcher svirrende rundt i livet samtidig som man møter en interessant person på Narvesen kan i seg selv virke forstyrrende, for hvilken sosial relasjon er den mest forpliktende? Du har jo flørtet lettsindig med de 30 matchene dine i flere uker, og fylt på med nye matcher etter hvert som andre falt fra. En ekte forelskelse er vel en følelse som ikke bryr seg om at man har flere hundre andre matcher på Tinder, Happn, Bumble og The Inner Circle? Samtidig kan følelsen lett blokkeres av at det finnes så mange andre interessante beilere, folk man enda ikke har møtt. Det kan være vanskelig å gi slipp på oppmerksomheten, på muligheten om noe enda bedre.
Og til sist: Møtet som avgjør om Tinder-matchen man har vedlikeholdt en uke eller to virkelig er Den store kjærligheten. Nervøse og keitete møtes de to håpefulle på Starbucks, for å bruke noen timer til å finne ut om de har funnet det de lette etter. Vurderingen skjer sjelden i løpet av selve daten, men som oftest når den er over: Snappes de, eller ikke? Som oftest ikke: så da kan Tinder bøte på den nagende ydmykelsen i å vente på en snap, og tilbyr en ny rekke muligheter – et sveip unna.
Datingappene vi gir kontroll over fremtiden vår er laget av utviklere og selskaper som hevder disse tjenestene kun gjør livene våre enklere, men ikke påvirker hva vi velger å gjøre. Vi får et lite utvalg bilder, tilknyttede Instagram- og Spotify-kontoer og en ganske kort bio for å avgjøre om han eller hun vi ser på er interessant nok til å bli med videre. Nåde den som har valgt dårlige bilder, og ikke er vittig i bio’en! Det er slettes ikke sikkert at Julie hadde valgt Romeo, eller at Mr. Darcy hadde valgt Elisabeth Bennett, om Tinder hadde vært plattformen der de møttes. Og som ikke den overflatiske bedømmelsen var nok: vi kan jo aldri vite hvem som venter bak neste sveip.
