Tekst: Tor Syrstad | Illustrasjon: Mari Burheim
Maskiner er fascinerende. Det som for de fleste av oss framstår som helt uforklarlige prosesser fører til utrolige mirakler. Vi aner egentlig ikke hva som skjer. Vi forstår ikke vitenskapen som ligger til grunn. Vi vet ikke hvordan maskinene bygges. Livet endrer seg uten at vi skjønner hvordan. Det eneste vi legger merke til, er at det går framover i raskt tempo. For noen av oss går det for fort. Vi blir redde for at utviklingen en dag vil gå for langt. At maskinene tar over, eller at teknologien tar bolig i oss. Vi gremmes og frydes om hverandre.
Det som fascinerer mest, er også det vi er aller mest redd for: De tekniske løsningene som skal sørge for at vi kommer nærmere hverandre og som hjelper oss med å kommunisere: Medier. Denne redselen er ikke et nytt fenomen. Spådommene da TV-en kom, og særlig TV med farger, var nedslående. Kringkastingen åpnet for syndig innhold og voldsomme scener. Verden der ute virket så faretruende ekte gjennom fjernsynet og psykologer advarte mot at barn og unge kunne ta skade av elendigheten. Ikke før TV-angsten så vidt hadde lagt seg, klarte nye medier å skape engstelse. Fortsatt redsel for synd. Fortsatt følelsen av å bli overrumplet av uforståelig teknologi. Det er noe rituelt over medieangsten – vi er og blir redde for nye kanaler og det skumle innholdet som strømmer gjennom dem.
Denne teksten kunne stoppet her. Som en latterliggjøring av redselen. Som en betryggende erklæring om at alt går bra til slutt, og at det bare er de eldre som er bekymret. Som en skolestil på ungdomsskolen, med overskriften «mediesamfunnet». Men jeg kan ikke stoppe her. For de fascinerende maskinene gjør noe mer enn å sende skummelt innhold til oss. De gjør noe annet. Det er noe fysisk- noe kroppslig – som skjer med oss og som vi ikke helt kan forklare mens vi står oppi det. Dette er forvandlingen. Forvandlingen, som medieteoretikeren Marshall McLuhan beskrev så provoserende på 1950-tallet, og som plutselig ser ut til å være mer aktuell enn noen gang.
Forvandlingen skjer ved at mediene sakte endrer sansene våre. Eller for å være helt presis: Mediene blir forlengere av sansens, slik at vi helt faktisk ser, føler og opplever verden på en ny måte. De fleste vil tolke endringen som et framskritt, mens noen få vil rope alarm. Det viktigste for McLuhan er imidlertid ikke å vise at mediene enten gjør oss til bedre eller verre mennesker. Poenget er å vise at nye medier gjør oss annerledes enn vi var før. Det startet med boktrykkerkunsten, og kulminerer nå i seksuell fortvilelse og frigjøring på sosiale medier. Begge deler er eksempler på at mediet – selve kanalen for kommunikasjon – endrer måten vi føler og sanser på.
La oss begynne med boktrykkerne. Den første trykkteknologien gjorde det mulig å selge store opplag av bøker i ulike utgaver. Bøkene kunne derfor trykkes på et språk som lignet folks egne måter å snakke på. Talemålet endret seg gradvis fra bygd til bygd og det var ofte ikke et tydelig punkt hvor et språk begynte, og et annet startet. For å finne en skrivemåte som kunne gjøre nytte for mange mennesker over et større område, måtte hvert språk normeres. Med normene ble det også tegnet tydelige grenser for språkfellesskapet. Noen var innenfor, andre utenfor. De aller fleste som samlet seg innenfor grensene hadde aldri sett hverandre, og de kom heller aldri til å ha noe med hverandre å gjøre. De følte likevel raskt en lojalitet til hverandre. De hadde samme språk, samme bøker. Snart begynte de å se på «oss» litt annerledes enn «dem». De favoriserte gjerne gruppas kvaliteter og typiske trekk, selv om dette var kjennemerker de ikke nødvendigvis delte selv. Slik skapte boktrykkerkunsten det Benedict Anderson kaller for forestilte felleskap. Nasjonene. Nasjonalfølelsen. Nasjonalismen. Bøker hadde denne kraften, ikke fordi innholdet i dem samlet folket, men fordi mediet i seg selv tvang frem en ny måte å tenke på. Mediet ble en forlenger av sansene, og plutselig var det som om mennesket faktisk så, hørte og følte det nasjonale.
Andre forvandlinger kom med telefonen, TV-en og Internett – for å nevne noen. Telefonen frikoblet den direkte stemmekommunikasjonen fra kroppsspråk og mimikk. TV-en skjerpet vår oppmerksomhet mot det visuelle – mot det personlige og menneskets ansikt. Internett skrudde opp tempoet og lengselen etter det umiddelbare. Mest av alt forvandlet alle sidde mediene vår opplevelse av avstand, akkurat slik som boka en gang også gjorde det. I vår egen tid fører sosiale medier til stadige gjennombrudd i den samme utviklingen. Vi skyves hele tiden nærmere hverandre, fordi teknologien lar sansene våre virke lenger vekke fra kroppen. Nå, som tidligere, er vi blinde for vår tids forvandling. Denne blindheten kommer best til uttrykk når ledere og eksperter ber oss om å «passe på» hva vi sender til hverandre på internett. Når unge frarådes å være nære og seksuelle på sosiale medier. Nakenbilder på avveie er en fare for de unge, og den foreslåtte løsningen er forsiktighet og begrensning. Dette viser bare at vi ikke tar forvandlingen på alvor. For problemet – eller gleden – ligger ikke først og fremst i hva vi sender, men hvordan vi sender det. Da nytter det ikke bare å sende annet og snillere innhold, også er alt tilbake som før. Nei, den ekstremt personliggjorte teknologien har allerede gjort noe mer grunnleggende med oss og seksualiteten vår. Mobilkameraene har blitt til en forlenger av det kåte blikket, og Messenger til den ekte følesansens ytterste post. Medieteknologien har vokst sammen med vår fysikk, slik at nytelse oppleves annerledes enn før. Å hindre eller begrense den digitale seksualiteten blir derfor både vanskelig og smertefullt, fordi slike tiltak angriper selve kroppen og sansenes nye virkemåte.
Slik boka skapte nasjonene, har sosiale medier skapt den nye nærheten. Ingen forsiktighet i verden kan endre på det. Det er ikke noen vei tilbake. Og dét er akkurat like fantastisk som det er skremmende.
Kilder
Anderson, B. (2006). Imagined communities: Reflections on the origin and spread of nationalism. Verso Books.
McLuhan, M. (1951). The mechanical bride: Folklore of industrial man. Vanguard Press.
Ytreberg, E. (2006). Medie- og kommunikasjonsteori. Universitetsforlaget.
