Tekst: Erin Aders | Illustrasjon: Camilla Voutilainen Nordbø
De fleste av oss har til tider hatt en interesse som er altoppslukende. Jeg spilte piano. Først én gang i uken, så fem, og på det meste kunne jeg sitte flere timer hver dag. Fingrene fløy over de svarte og hvite tangentene. Opp til høyre for lyse toner og ned til venstre for de mørke. Alle timene med øving ble definitivt verdt det når man fikk anerkjennelse etter konserter. Klisjé? Ja, men fremdeles helt sant.
Ofte utsetter vi oss for farlige lyder
Aller best liker jeg å øve i pappas hus, hvor ingen venter på at klimpringen skal bli borte. Han kan nemlig bare ane lydene som kommer ut fra pianoet. I tillegg er hodet hans fylt med en konstant lyd fra før. Pappa var ivrig publikummer på konserter og har platehyllene fulle av rockeband fra 80-tallet. Ørene hans er blitt utsatt for mye bass, men på én konsert sto han litt for nært en av høyttalerne, og han fikk kjenne ettervirkningene. Du har kanskje kjent den følelsen selv? Du legger hodet på puta etter en fuktig kveld og alt er stille, men så er det ikke stille likevel. Piiip!
Innsiden av øret ligner et piano
Heldigvis forsvinner ofte pipelyden, men ikke hos pappa. For når lydbølgene i luften treffer øret, så overføres de til bølger i en væske som ligger i sneglehuset. Sneglehuset ligger rett innenfor det synlige øret og ligner faktisk ganske mye på det sneglehuset du finner på stranden. Og på samme måte som pianoet går fra mørkt til lyst oppover tangentene, har sneglehuset en membran som i den ene enden vibrerer ved bølger som kommer fra lyse toner, mens den andre enden vibrerer ved mørkere toner.
Vibreringen registreres av noen celler med hår. Disse hårcellene er plassert ulikt, slik at de kan registrere vibrering fra de ulike stedene på membranen. Og når de registrerer vibreringen, fyrer de av elektriske signaler til hjernen. Det er dette som gjør at vi kan oppfatte lyd. Hårcellene er sårbare, og blir de først skadet, vokser de ikke ut igjen, de forblir skadet. Så uansett hvor store bølger sneglehuset til pappa blir utsatt for, kan han bare ane at noen sitter ved pianoet.
Å få øve så lenge man vil uten å bli avbrutt, er herlig, men det hadde jo vært fint om pappa kunne høre hva jeg faktisk spilte. Og for dem som er kjent med å ha hørselshemmede i nær omkrets, så vet man at det er vanskelig å føre en samtale under mer enn fire øyne. Heldigvis finnes det en mulighet til å gjøre noe med dette. Cochleaimplantat.
Elektroniske signaler oppfattes som lyd i hjernen
I stedet for at det er hårcellene som sender signalene, opererer man inn en tråd med elektroder som kan fyre av signaler til hjernen fra sneglehuset. Dermed kan man oppfatte lyd uten at hårcellene er involvert.
De som har cochleaimplantat, har gjerne en mikrofon inne i øret som fanger opp lyden vedkommende normalt skulle ha hørt. Det mikrofonen fanger opp, sendes til en litt større boks som for eksempel kan bæres i beltet. Denne boksen omdanner lyden til elektriske signaler som overføres til elektrodene på tråden.
Elektrodene er festet slik at de også går fra mørkere til lysere toner, og dermed kan boksen programmere hvilke av elektrodene som skal fyre løs, slik at hjernen oppfatter den riktige lyden.
Så nå satser jeg på at pappa får et slikt implantat, slik at neste gang jeg er hjemme, kan pappa høre hva jeg spiller. Og enda bedre, når han går lei av lydene, kan han skru av implantatet i stedet for å mase om at jeg snart må bli ferdig med klimpringen min.
