Leder

Leder: Jakten på en motgift

Tekst: Mikkel Ihle Tande

Det er vanskelig å komme på noen verre forbilder i så måte, enn våre folkevalgte. Når de i debatter spytter ut verbale ballespark og avbryter hverandre på inn- og utpust, er det lett å glemme at disse faktisk skal komme til en slags enighet og lede resten av oss. Det er bare å håpe partilederdebattene i framtiden ligner den man kunne se på NRK Supernytt 26. august, da partilederne high-fivet og ga hverandre komplimenter, fremfor det showet vi er blitt vant til fra denne gjengen. Hvorvidt vi opplever en politisk polarisering kommer selvsagt an på hvordan man definerer polarisering. Store norske leksikon definerer ordet slik: «en prosess hvor avstanden mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel partiene, øker, eller hvor aktører som står langt fra hverandre, styrkes.» Tar man denne til grunn virker det åpenbart at polariseringen har økt de siste ti årene. Istedenfor å gi våre folkevalgte all skyld for dette, bør vi forsøke å forstå oss selv bedre.

Den delen av befolkningen forfatteren David Goodhart kaller «somewheres» bor på bygdene, har ofte lite utdannelse og finner trygghet i lokalsamfunnet og nasjonens tradisjoner. Mange av disse blir stresset av høy innvandring og statlig innblanding i eget liv, som ved rask sentralisering og skatter og avgifter som rammer skjevt. I byene bor vi Goodhart kaller «anywheres». Denne gruppen skårer ofte høyt på personlighetstrekket «åpenhet», og er ikke særlig sterkt knyttet til nasjonen og dens tradisjoner. Disse blir mest stresset av klimaendringer, (høyre-)populisme og økende økonomisk ulikhet. Denne 50-50-inndelingen av befolkningen er selvsagt en kraftig forenkling, det Max Weber kalte en idealtype. Det bor en del «somewheres» i byer og noen «anywheres» på bygdene, og de fleste befinner seg et sted mellom ytterpunktene.

Hvordan det skal gå med Norge og andre Europeiske land, der den politiske utviklingen ofte ligner den her hjemme, avhenger i stor grad av at «anywheres» og «somewheres» klarer å lære av hverandres erfaringer, slik at de kan føre en produktiv samtale om løsninger på de tre kanskje mest polariseringsfremmende utfordringene vi sliter med: innvandring, klima og ulikhet. Bompengespørsmålet dreier seg om de to sistnevnte. Felles for både «anywheres» og «somewheres» er en opplevelse av stress, en følelse som er selve driveren av polarisering. De siste årene hører vi stadig mer om økende klimaangst, fremmedfrykt og økonomisk usikkerhet. Alle disse formene for stress vanskeliggjør rasjonell tenkning, empati for meningsmotstandere og dermed en produktiv debatt. Heldigvis finnes det en motgift.

Nevrobiologen Dr. Stephen Porges er kjent for sin polyvagale teori fra 1994, som de siste årene har blitt støttet av solid empiri. Ifølge teorien påvirkes menneskers nervesystem av stress på den måten at dersom den senest evolverte delen, som er assosiert med sosial omgang og kommunikasjon, ikke klarer å løse et problem, aktiveres den primitive delens «fight or flight»-modus. Sistnevnte respons var urmenneskets modus operandi før vi utviklet oss til den mest sosiale skapningen på jordkloden. Denne reptildelen av nervesystemet har imidlertid fortsatt stor innflytelse over oss, og øker hver gang den nyere evolverte måten å være på, den sosiale og empatiske, feiler. Når reptildelen av nervesystemet styrer showet, inntar hver og en av oss en sinnstilstand der man føler seg truet. Dette fører til at man inntar en forsvarsposisjon med et rigid tankesett. Når den nyere delen virker derimot, befinner vi oss i motsatt sinnstilstand assosiert med tillit, trygghet og nysgjerrighet: «La oss snakke sammen og utveksle erfaringer!»

Den gode nyheten er at Stephen Porges mener hver og en av oss kan gå inn og ut av disse to tilstandene gjennom
å selv ta kontroll over nervesystemet. Dette gjøres ved å kontrollere kroppens lengste nerve, Vagusnerven, som går fra ansiktet og helt ned til fordøyelsessystemet, via hjertet og lungene. Metoden er like enkel som den er vanskelig: Å puste med magen. Dype innpust gjennom nesa og lange utpust. Motgiften til stress er altså nysgjerrighet, en sinnstilstand som umuliggjøres av raske og grunne inn-og utpust. Hvis flere av oss hadde hatt tilgang til den nysgjerrigheten oftere, ville dermed samfunnets kollektive stressnivå, og med det polariseringen, sunket. Da kunne vi alle diskutert mulige løsninger på menneskehetens problemer med innestemme. Så neste gang du snakker med en du er rykende uenig med og kjenner at reptilen i deg skrur opp temperaturen på det kroppslige termostatet, ta et dypt pust med magen. Kanskje kan du lære noe nytt av din meningsmotstander

2014-00-argument-byline-logo-small