Tekst: Birk Berggrav Refsum | Illustrasjon: pexels.com
Stille og intense meditasjonsretretter har de siste årene blitt mer og mer populære. Det innebærer at en gruppe mennesker trekker seg tilbake fra samfunnet for å vie sin fulle oppmerksomhet til eget sinn. Mange er på utkikk etter nye måter å optimalisere sitt eget liv. Undertegnede er en del av denne gruppen, riktignok med et faglig alibi. Min interesse for meditasjon ble hovedsakelig vekket gjennom studiet, før det ble styrket av profilerte tenkere som Yuval Noah Harari og Sam Harris. Ettersom flere og flere troverdige personer gikk god for meditasjon ble tidligere fordommer om «new age-spiritualitet» redusert. Etter hvert bestemte jeg meg for å ofre ti dager for en meditasjonsretrett. Ti dager er lenge, men mange mener det er minimum om man virkelig skal få utbytte. I tillegg var vitnesbyrdene fra tidligere deltakere overbevisende. En annen fordel var at retretten var gratis i og med at organisasjonen driftes av frivillige donasjoner fra tidligere deltakere.
Distraksjonsdeprivasjon
Retretten fant sted på en leirskole en snau halvtime unna Aalborg. Omtrent 120 kvinner og menn med stor variasjon i alder og bakgrunn deltok. Vi ble vekket av en morgengong kl 04.00, før meditasjonen begynte 04.30. Det var to mat- og hvilepauser, en frukt- og te-pause og en times forelesning, før vi fikk hvile kl. 21.00. Omtrent elleve timer ble dedikert til meditasjon. Deltakerne kunne ikke snakke, lese, lytte til musikk, eller utøve fysisk aktivitet utover lette spaserturer. Formålet med de strenge reglene er å minimere distraksjoner for å fremme tilstedeværelsen i meditasjonen.
De første dagene fokuserer man på pusten og sansinger rundt nesen. Dette er for å skjerpe konsentra- sjonen og sensitiviteten. Etter hvert går man videre til en mer åpen overvåking der man skal registrere aktivitet i resten av kroppen. Målet er å fange et glimt av nået, som ikke er preget av tankekjør, visualisering eller konseptualisering. Man skal erfare øyeblikket så objektivt og sinnslikevektig som mulig. Likevel opplever de fleste at egoet tar styringen og tankene vandrer til fortid- og fremtidsfantasier, problemløsning og andre distraksjoner. Hva skal du spise etterpå? Hvordan går retretten så langt? Er det fremgang? Hvordan klarer alle å sitte så stille? Som bakgrunnsmusikk går fengende sanger som «I Dont Mind» av Usher i loop.
Ingenting har substans
Ordet Vipassana betyr å se ting som de virkelig er, og Vipassana er en teknikk for å gjøre dette gjennom tre praksiser: Rett moralitet, rett konsentrasjon og rett innsikt. Gjennom Vipassana skal man erfare dypere lag av virkeligheten i sin egen kropp. På grunn av perseptuelle mekanismer erfarer vi en minimal del av virkeligheten. Vi fokuserer ofte på den ytre virkeligheten, som absorberes gjennom sanser som syn, smak og hørsel. Lite av den konstante aktiviteten som foregår i kroppen når bevisstheten. Ved økt konsentrasjon, som rett moral er en forutsetning for, vil mer av denne virkeligheten tre frem. Dette vil føre til økt innsikt, som innebærer en erfaringsbasert forståelse av universets impermanens – at ingenting er konstant eller har substans. Når disse praksisene er på plass vil reaksjonsmønsteret til den mediterende preges av sinnslikevektighet, fremfor begjær og aversjon, som etter hvert vil resultere i innsikt og frigjøring fra lidelse.
Etter at de forberedende dagene forhåpentligvis har skjerpet sinnet, skal man registrere all aktivitet fra hodet til føtter. Dette gjør at store deler av kroppen er full av registrerbare sanseinntrykk som pulsering, vibrering, trykk, tempe- ratur, kiling, kribling og kløe. Likevel er det også mange «stille områder», som indikerer at man ikke er konsentrert nok, siden hver celle alltid har en eller annen form for akti- vitet. Lydopptakene som avspilles under meditasjonsøktene, med instrukser fra den kjente læreren Goenka, gir etter hvert klare forventninger om progresjon. Man går fra å registrere all aktivitet på kroppens overflate, til å registrere innsiden av kroppen og ryggraden, før persepsjonen av kroppen oppløses til en sky av ikke-substans. Etter dette vil nye intense sansninger assosiert med dyptliggende urenheter komme til overflaten. Dersom man reagerer sinnslikevektig, uten begjær eller aversjon, vil disse urenhetene forsvinne og føre til et klarere sinn.
Forventningene om progresjon ble et hinder for min del. Jeg ble frustrert fordi jeg ikke hadde raskere fremgang og ønsket spesielle opplevelser så sterkt at hver gang de nærmet seg, avbrøt det forventningsfulle egoet med å registrere at «endelig skjer det noe». På denne måten ødela egoet opplevelsen gang på gang. Opplevelsen av manglende progresjon ga en følelse av håpløshet og mislykkethet. Mens jeg innbilte meg at de andre var i Nirvana, slet jeg fortsatt med å erfare sansninger på skuldrene og armene. Likevel var disse frustrerende følelsene også gylne muligheter for å trene min sinnslikevektige reaksjonsevne. Det ble etter hvert fascinerende å være vitne til den destruktive selvkritikken som oppsto automatisk, litt på samme måte som kløe oppstår før det forsvinner igjen. Etter hvert ble jeg flinkere til å distansere meg ved å registrere de negative tankene uten å henge meg opp i dem, på samme måten som man unngår den sterke trangen til å klø seg.
Lettelse og flyt
Selv om mentale utfordringer som kjedsomhet, frustrasjon, knesmerter og FOMO, «Fear of missing out», testet tålmo- digheten, merket jeg store nok fremskritt til å fortsette. Det var fascinerende å se kontrasten på økter der jeg klarte å fokusere, sammenliknet med øktene der egoets impulser tok over. Noen av øktene kom jeg i en flyt der tid og smerte ble glemt, mens øktene der egoet styrte skuta ble til psykisk og fysisk tortur. Jeg merket etterhvert at jeg ikke er så avhengig av vaner og rutiner som jeg trodde var essensielle. Selv om jeg vanligvis trener og spiser mye, var det nesten uproblema- tisk med to måltider om dagen og lite fysisk aktivitet utenom gåturer. Jeg er også overbevist om at mine siste dager på retretten var blant de sunneste, klareste og mest avslappede dagene jeg har hatt på lenge.
Oppholdet ble mindre og mindre frustrerende, og jeg ble stadig mer fokusert og tålmodig. Etter hvert ble en times konsentrasjon uproblematisk. Jeg fikk en sterk følelse av fredfullhet, klarhet, ro og tilstedeværelse også utenfor meditasjonsøktene. Mens tankene mine vanligvis prioriterer umiddelbart aktuelle og ofte lite viktige temaer, fikk tidligere nedprioriterte tanker nå mer plass. Dette kunne være fenomener ved det nåværende øyeblikket, men også refleksjoner rundt hendelser som jeg trodde jeg hadde glemt. Jeg følte at klarheten ga tilgang til deler av sinnet som var glemt, og fikk en følelse av å være i kontakt med en mer autentisk del av meg selv, som ikke var like preget av repetitive og rigide narrativ om hvordan jeg selv eller verden rundt meg bør være.
Mange av endringene jeg opplevde kan virke som trivielle innsikter, og er ofte abstrakte og vanskelige å beskrive med ord. Jeg regner også med at mye av endringene kan forklares av forventningseffekter (placebo) eller innsatsrett- ferdiggjøring, ettersom jeg hadde stor tro på metoden og hadde ofret ti dager av livet mitt. Det er likevel ingen tvil om at jeg merket store umiddelbare endringer i fokus, hukommelse, tilstedeværelse, smertetoleranse, stress, angst og negative tanker. De langvarige effektene er mer uvisse, siden det bare bare har gått litt over en måned. Jeg prøver å få til så mye meditasjon som mulig, men dessverre blir det mindre og mindre i den hektiske hverdagen. Livet er ellers ganske likt som før, utenom at jeg har endret en del prioriteringer og har kuttet ut en del dårlige vaner. Jeg har dessverre følt en gradvis nedgang i zen-mode, men tror likevel at retretten har gitt langvarige positive endringer og livsmestringsverktøy til resten av livet. Så hvis du ikke syns en ti dagers retrett virker slitsomt og sekterisk, bør du sjekke ut en retrett nær deg så snart som mulig.
