Tekst: Harald Nordbø | Foto: Pexels.com
Alle som har lest en Houellebecq-roman, vil kjenne situasjonen igjen: En mann i 40-årene har for lengst mistet livsgnisten. Økonomisk står det godt til, om ikke mer enn godt, men likevel har han hengitt seg til en apatisk, resignert tilværelse. Mye tyder på at han lider av alvorlig depresjon, men i stedet for å søke profesjonell hjelp, tar han til selvmedisinering ved sexkjøp og/eller alkohol. Spørsmålet blir: Hva er det som driver ham? Hva holder egentlig «det houellebecqske mennesket» i live? Ett svar kan være frykten.
Det kan virke overraskende at Houellebecqs første utgivelse ikke var skjønnlitterær, men faglitterær. Lenge før han ble en internasjonalt anerkjent romanforfatter, besto hans litterære virke først og fremst av dikt, før han i 1991 fikk utgitt det biografiske essayet H.P. Lovecraft: Contre le monde, contre la vie[i], som foreløpig ikke finnes i norsk oversettelse. Her gjennomgår han skrekkforfatteren H.P. Lovecrafts liv og verk og studerer det med utgangspunkt i egen erfaring og egne filosofiske betraktninger.
At Houellebecq, en forfatter som fra begynnelsen har fått merkelappen «intellektuell», går til en forfatter som Lovecraft, som i hvert fall av ettertiden har fått merkelappen «populærkultur», er ikke nødvendigvis innlysende. Dette anerkjente han selv: I forordet til 1998-utgaven av Contre le monde, contre la vie, skriver han hvordan han følte mens han skrev boka, at noe ved Lovecraft ikke virket «helt litterært», og fikk denne mistanken bekreftet ved at unge mennesker, som kjente Lovecraft fra «rollespill og CD-ROM», ba ham om å få boka signert, til tross for at de aldri hadde lest Lovecrafts verker og heller ikke kom til å gjøre det.[ii]
Tross den «populærkulturelle» kløften, finnes det påfallende likheter mellom de to forfatterskapene. Hovedpersonene til Lovecraft er for eksempel også nesten utelukkende menn. Ofte kultiverte, utdannede menn som utsettes for en ytre trussel. Hos Lovecraft tar trusselen form av skapninger som Cthulhu, et gedigent sjømonster som ligner en krysning av drage og kjempeblekksprut, mens Houellebecqs monstre er vagere fremmedelementer, gjerne representert av islam eller moderne feminisme. Til felles er det at trusselen på en eller annen måte representerer noe nytt, ukjent, urovekkende og fremmed i karakterenes univers. Mens Lovecraft viser overnaturlige, direkte fryktinngytende skapninger, bygger Houellebecq på en iboende, ofte eksistensiell frykt for brudd og forstyrrelser i en mer eller mindre naturlig orden.
Det mest nærliggende eksempelet på Houellebecqs bruk av frykt er kanskje Underkastelse[iii], som ble hans store gjennombrudd i Norge og en av de siste årenes mest omdiskuterte romaner. I Underkastelse, som er lagt til det franske presidentvalget i 2018 og tre år etter, går Muslimsk brorskap til valg i Frankrike – og vinner. Kaos følger. Alle jøder rømmer landet, flerkoneri blir tillatt og oppmuntret til og universitetene blir pålagt å undervise i tråd med islamsk teologi. Om dette kan virke som et grunnleggende islamofobisk utgangspunkt for en roman, er det fordi det er det. Likevel er det ikke nødvendigvis islamofobisk på den måten man skulle tro. På direkte spørsmål om han er islamofob, svarer Houellebecq: «Antakelig, ja, men ordet ‘fobi’ betyr frykt, ikke hat»[iv]. Senere i samme intervju sier han noe langt mer avslørende: «Rollen til en roman er å underholde leserne, og frykt er noe av det mest underholdende som finnes». Slik bruker Houellebecq på sett og vis frykten for islam slik Lovecraft bruker frykten for Cthulhu: til underholdning.
Fryktens rolle i Underkastelse er likevel, slik jeg leser den, av et mer raffinert slag enn enkel islamofobi. Romanen uttrykker og utnytter en særegent mannlig frykt for kollektiv, kulturell impotens i møte med det ukjente. En roman som bare vil skremme leseren med islam i rollen som Cthulhu, kunne fulgt samme rute som nynazisten William Luther Pierces The Turner Diaries. Dette er en «utopi» (for nynazister) der den amerikanske staten, fremstilt som under jødisk kontroll, blir overtatt med vold av en revolusjonær, nasjonalistisk bevegelse som etnisk renser staten for jøder og ikke-hvite. Hadde Houellebecq fulgt i Pierces fotspor og skrevet en tilsvarende roman, bare med «muslimene» i stedet for «jødene» som syndebukk, ville romanen hans blitt en dypt uinteressant oppvisning i vulgaritet og rasisme – som jo også er skremmende, men på en banal og unyansert måte.
Grepet i Underkastelse er å la overtakelsen skje ved demokratiske midler, og å la hovedpersonen forbli uinteressert, nesten likegyldig til at verden endres rundt ham. I en sann krigsskildring à la Pierce ville det vært en eller annen oppstandelse, en militær reisning – men i Underkastelse står François, en middelaldrende litteraturprofessor, slapp og ubevegelig. Få ting vil være mer skremmende for en middelaldrende mann enn det.
I Serotonin[v], som utkom i år, blir impotensen bokstaveliggjort. Hovedpersonen med det uheldige navnet Florent-Claude Labrouste går på Captorix, et antidepressivum. Han forteller: «De uønskede bivirkningene som oftest oppsto i forbindelse med Captorix var kvalme, sviktende kjønnsdrift, impotens. Kvalme var jeg aldri plaget av.»[vi] Et tema i Serotonin er forfallet hos de siste restene av det førrevolusjonære Frankrike, inkarnert i Aymeric, studievenn av Florent og arving til en familie med røtter i middelalderens føydalsystem. I midten av romanen blir han forlatt av sin kone, og allierer seg med militante bønder som krever et forsvar for det franske landbruket. Bondestanden føler avmakt på grunn av Frankrikes og EUs frihandelspolitikk, og danner et organisert opprør. Opprøret munner ut i en væpnet demonstrasjon mot gendarmeriet der ni bønder blir drept. Ingen politisk handling finner sted som følge av aksjonen.
Aksjonen til Aymeric skriver seg inn i den samme undergangstematikken som Underkastelse, men fungerer som kontrast til den kulturelle impotensen til François og den bokstavelige impotensen til Florent. Aymeric er «rede til alt, og menn som er rede til alt er heldigvis ikke mange» (i Florents øyne)[vii]. I stedet, siden ingenting følger av aksjonen, fungerer den som et slags desperat rop ut i intet, et «skarr’u se på kukken, kjerringfaen!» fra en minst like avstumpet skikkelse: restene av den avsatte overklassen, nå overkjørt av global frihandelspolitikk. For Florent – og leseren – virker slike handlinger til skrekk og advarsel, som når en biperson som blir overmodig og følgelig brutalt drept i en slasher-film.
Samme år som Houellebecq utga sin bok om Lovecraft, ga han også ut den lille boka Rester vivant som har form som et poetisk essay. Tittelen betyr «å holde seg i live», og bærer sjangerbetegnelsen «metode». Den består av korte, aforistiske prosastykker, og uttrykker en slags poetikk, eller kanskje en livsfilosofi eller et verdensbilde. Som forventet er dette verdensbildet negativt, pessimistisk: eksistensen er ikke stort mer enn en «vev av lidelse»[viii]. «En død poet skriver ikke lenger», skriver han, «derav betydningen av å holde seg i live.»[ix] Også dette lar seg relatere til skrekk: Enkelte, når de føler seg skremt, for eksempel under en skrekkfilm eller på en berg-og-dal-bane, har det med å utbryte: «Nå kjenner jeg at jeg lever!» Og hvis livet er lidelse, og det eneste virkelig overhengende målet ved tilværelsen er å holde seg i live, vil man kanskje behøve en slik konstant påminnelse om at man er i live. Frykt eller redsel for kulturell avmakt, kan fungere som en slik påminnelse.
Houellebecq er selvfølgelig ingen skrekkforfatter i tradisjonell forstand, men min påstand er at hans forfatterskap, især de siste to bøkene, kan leses som senmoderne, eksistensielle skrekkromaner der Cthulhu-skikkelsene ikke egentlig er virkelig-eksisterende fenomener som islam, feminisme eller frihandel, men det mer abstrakte, psykologiske fenomenet avmakt, som jeg oppfatter som en særlig mannlig frykt, analog med impotens: frykten for å tape kontroll.
[i] Houellebecq, Michel. 1999. H.P. Lovecraft : Contre le monde, contre la vie. Paris: Éditions du Rocher.
[ii] « J’écrivais à l’époque qu’il y avait quelque chose de « pas vraiment littéraire » chez Lovecraft. J’en ai eu, depuis, une bizarre confirmation. Au cours des séances de dédicace, de temps en temps, des jeunes gens viennent me voir pour me faire signer ce livre. Ils ont découvert Lovecraft par l’intermédiaire de jeux de rôles ou de cédéroms. Ils ne l’ont pas lu, et n’ont même pas l’intention de le faire.» Ibid. 3-4.
[iii] Houellebecq, Michel. 2015. Soumission. Paris: Flammarion. Norsk utgave: Underkastelse. Cappelen Damm 2015 (ovs. Tom Lotherington)
[iv] Chrisafis, Angelique. «Michel Houellebecq: ‘Am I Islamophobic? Probably, yes’.» The Guardian. 6. sep 2015. https://www.theguardian.com/books/2015/sep/06/michel-houellebecq-submission-am-i-islamophobic-probably-yes. Min oversettelse.
[v] Houellebecq, Michel. 2019. Sérotonine. Paris: Flammarion. Norsk utgave: Serotonin. Cappelen Damm 2019 (ovs. Tom Lotherington)
[vi] Ibid. 7-8.
[vii] Ibid. 188
[viii] «Votre existence n’est qu’un tissue de souffrances. (…) Votre objectif, à ce stade : une espérance de vie suffisante.» Houellebecq, Michel. 2015. Rester vivant. I Poésie, 11-30. Paris: J’ai Lu. 18.
[ix] «Une poète mort n’écrit plus. D’où l’importance de rester vivant.» Ibid. 21. Min oversettelse.
