Tekst: Tobias Smith |Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Mennesker er opptatt av å samle fraksjoner opp i høyere, mer forståelige enheter. Det gir oss en følelse av å beherske hver lille partikkel informasjon om vi klarer å gruppere dem sammen og gi fellesskapet en tittel. Pasta. Dikt. Støv. Grønnsaker. Firkanter. Effektive grupperinger som uten tvil gjør disse rare livene våre enklere å leve. Grenser og informasjon om tid er ikke noe unntak. Vi snakker ikke om de bittesmå øyeblikkene – tiden vi faktisk opplever – vi snakker om sekunder, minutter, timer, dager, uker, måneder, år, tiår. Øyeblikkenes større fellesskap – utregnet, fastsatt og bestemt av mennesker. Smått umulige sann- heter. Men kan vår higen etter gestalt gå for langt? Gå fra å hjelpe oss å kommunisere og lettere forstå verden rundt oss – til å gjøre at vi finner meninger som egentlig ikke ligger der? 2019 står for meg som et viktig år og et punktum for et viktig tiår.
Å se tilbake på verdens forandringer gjennom tiår for tiår er til et visst punkt praktisk, men er det logisk? Å gruppere sammen 2010 og 2019, to vidt forskjellige år, vil ilegge de to årene et fellesskap større enn fellesskapet mellom 2019 og 2020. På dette tidspunktet høres beherskelsestrangen og dens grupperinger mer og mer fornufts- stridig ut. Her kan vi se tilbake på denne gruppen år, definere noen trekk, og dermed definere en full tidsånd. Og da er det vel kun fordi vi liker hele, runde tall at vi ønsker å definere tidsånder med utgangspunkt i ti og ti år? Hvorfor ikke tre og tre? Tolv og tolv? Hvorfor ikke fire og fire måneder? En og en dag? Vi tenker med språket vårt, og når tall- systemet er delt inn slik, i ti og ti av gangen, er det kanskje ikke så rart at ti melder seg som en god høyere tidsenhet. Og hei, jeg er ingen forkjemper for å begynne å oppsum- mere verdens fremgang hver fjerde måned. Det høres slitsomt ut. Men jeg lurer fortsatt litt på hvorfor det melder seg en sånn trang til å gjøre det hvert tiende år.
Trangen til beherskelse av tiden som har vært, manifesteres i form av «tiårets beste X»-lister og mer ekstreme nyttårsforsetter. Nå er det ikke bare forsetter for et år, men for nye ti. Kronikker og nyttårstaler som understreker viktigheten av tiden vi nå går inn i, som om vi ikke alltid går inn i en ny tid, hvert eneste øyeblikk. Som om skiftet fra nettopp en dag i det vi kalte 2019 til en dag i det vi kaller 2020 på en måte er vikti- gere enn skiftet fra i går til i dag. Som om det akkurat var den dagen, mer enn noen annen dag, at problemene verden står ovenfor, ble større, nærere og klarere. Men slik er vi nå en gang, ufornuftige, følelsesstyrte. Jeg er også sånn. Jeg velter meg i listene om de 250 beste filmer fra det forrige tiåret. Jeg merker jeg synes det plutselig blir enda viktigere med sterkere miljøtiltak, både systematiske og personlige. For neste gang dette feno- menet med å hoppe fra et tiår til et annet vil skje er i 2030, og da kan vi vel ikke ha lenge igjen på jorda?
Jeg er også gestaltentusiastisk, følelsesstyrt, ikke minst er jeg nostalgisk, en følelse som virkelig skinner i overgangen til et nytt tiår. Jeg elsker å fremheve fortiden som noe avgjørende, og for mer ut av å snakke om det som har vært, enn det som kommer til å bli. Av de to tidene, om du utelater den uhåndgripelige nåtiden, er fortiden den vi kan ha noe håp om å vite noe som helst om. Fortiden har skjedd og lite kan rokke ved den, annet enn mer utfyllende kunnskap. Fremtiden blir bare drømmer – gode drømmer eller mareritt. Vi kan drømme om en fremtid, og drømmene kan være basert på mer eller mindre plausible hypoteser, men vi kan på ingen måte vite. Riktignok kan all kunnskap om fortiden være feilaktig og påvirket av menneskelig subjektivitet, men den er nok det nærmeste vi kommer en sannhet. Ingen vet hva de vil spise til middag i morgen. De fleste kan med en viss sikkerhet si hva de spiste til middag i går.
Dette nummeret av Argument har det nye året som tema, 2020, inngangen til et nytt tiår, fortsettelsen av det relativt ferske tusenåret. En ny begynnelse. Det velger jeg å legge til side. Som den nostalgikeren jeg er, ønsker jeg, heller enn å se fremover på det vi ikke kan ane noe om, å se tilbake på tiåret som jeg tror det er rimelig å gi størsteparten av skylden for hvem jeg er i dag. Jeg har forsåvidt ikke mange andre tiår å velge fra, kun to fullstendige. Men jeg tror nok allikevel at tiden fra 1. januar 2010 til 31. desember 2019 kommer til å stå sterkt som mine mest formative år, uansett hvor lenge jeg skulle finne på å leve.
For i løpet av det forhenværende tiåret har jeg vokst en tredjedels meter, fullført ungdomsskolen, tatt trafikalt grunnkurs, fullført videregående skole, tatt sertifikatet, vært russ, hatt et knippe ordentlige jobber, reist litt rundt i verden på egenhånd, påbegynt tre forskjellige utdannelser med sikte på å fullføre en av dem, bodd fem forskjellige steder, blitt kjent med hundrevis av nye mennesker, utforsket en anselig mengde musikksjangre, mistet muligheten til å lese viktige bøker og se viktige filmer man kan skryte diskré av å ha lest og sett allerede som fjortenåring, lagd pastaretter og knekkebrød fra Trines Matblogg, først oppdaget den enormt frigjørende gleden ved beruselse, deretter oppdaget noen av beruselsens skyggesider, spydd i og sovnet over samme badekar, sett noen sesonger Paradise Hotel, gjentatte ganger fattet og derpå mistet inter- essen for politikk, på Majorstua bibliotek blitt spurt av en polakk om hjelp til å logge inn på mail-kontoen hans og skrive ut en flybillett til Warsawa, trodd med det at jeg har hjulpet til med en familiegjenforening, vært på seks festivaler, kjent på hjertesorg blant forelskede par gatelangs i Roma, kjent på ensomhet blant myldrende menneske- mengder i Tokyo, kjent på ydmykelse i jungelen på Borneo, kjent på flyskam for å i det hele tatt ha vært disse stedene, erfart at to nære har fått og overlevd kreft, fått mange nye venner, mistet noen venner, blant dem min barndoms beste venn da han fløy inn i stuevinduet og landet i en blomsterpotte, lært og glemt hvordan å derivere funksjoner, innsett at foreldrene mine har menneskelige mangler, begynt å bite negler, mistet og reflektert over barndom og uskyld, definert og stadig omdefinert et sett med personlige verdier, opplevd slåsskamper, brukt uker i etterkant av en hjemme alene-fest på å plukke rester av vinglass ut av trær i hagen og skrubbe terrassen ren for malingssøl, kjent på skam, kjent på stolthet, kjent på overlegenhet og nedverdigelse og sinne, kjent på følelser av både individuell og kollektiv sorg og glede, løyet, fortalt vonde sannheter, skrevet mange tusen ord, lest enda flere, sett en jente i lilla regnjakke spytte på gulvet i Ark bokhandel på Grønland Basar, blitt inspirert, blitt apatisk, tatt bilder av tusenvis av øyeblikk jeg fant det verdt å dokumentere, fått håret klippet kanskje 60 ganger, sagt at jeg vil bli forfatter når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli regissør når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli advokat når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli psykolog når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli diplomat når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli lege når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli lærer når jeg blir stor, sagt at jeg vil jobbe med IT når jeg blir stor, sagt at jeg vil bli lokfører når jeg blir stor, til slutt bare blitt ganske stor.
Fra start til slutt, har jeg bevegd meg fra å være et barn til hva noen vil finne på å kalle en voksen. 2019 ble et punktum for et tiår som ungdom. Da jeg stod i hver situasjon, levde jeg mange øyeblikk på rad. Nå ser jeg tilbake og summerer øyeblikkene opp i større enheter. Og hva vil jeg si med dette? Jeg vet ikke. Kanskje var jeg bare gira på å fortelle om meg selv, og ble på veien redd for å fremstå for egosentrisk og uinteressant, og derfor pakke det hele inn i en utforskning av tid og språk og gestaltpsykologi og nostalgi. Kanskje. Det jeg i alle fall vet, er at nå har noe begynt. Og nå har noe tatt slutt. Som alltid ellers.
