Tekst: Sidner Ihle Tande
Psykedelika og menneskerettigheter
Andre verdenskrig forandret verden, især Europa, på flere fundamentale måter. Krigens brutalitet og de voldsomme materielle og økonomiske ødeleggelsene krigen skapte, førte til at statene fant sammen. De besluttet at kontinentet trengte retts- regler og institusjoner som kunne forhindre en lignende krig og forfølgelsen av mennesker. Dette kulminerte med vedtakelsen og ratifikasjonen av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i 1953. De materielle og økonomiske skadene, som følge av krigen, åpnet videre opp for en historisk masseinnvandring fra andre kontinenter, for å gjenreise det europeiske kontinent. Disse to hendelsene har ført til en problemstilling Europa ikke så for seg, men som i de siste årene har blitt stadig mer relevant. Nemlig spenningsforholdet mellom religionsfriheten som garantert i EMK Art. 9 og andre religioner vi ikke var familiære med som har kommet til Europa med masseinnvandringen.
Alternative gudstjenester
Spenningen mellom lovgivning og religionsfrihet har vist seg i Europas møte med skikker innvandrere fra islamske land har tatt med seg, eksemplifisert ved flere staters regule- ring av bruk av religiøse plagg, slik som det franske forsøket på å forby plagget burkini. En annen faktor som bidrar til spenningsforholdet, er den internasjonale krigen mot narko- tika, og forskjellige religioners bruk av psykoaktive stoffer som i de fleste land regnes som narkotika. Dette ble eksem- plifisert i dommen Fränklin-Beentjes v the Netherlands i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Tvisten var om Nederlands generelle forbud mot narkotika var i strid med medlemmene av Santo Daime-kirkens religionsfrihet.
Bruk av drikken ayahuasca, hvorav den psykoaktive hovedingrediensen er DMT, er straffbart som følge av det nederlandske forbudet mot narkotika. Ayahuasca er derimot en sentral del av Santo Daime-kirkens religiøse ritualer, slik den også er hos en rekke urfolksgrupper i Sør-Amerika. I Peru og Brasil har drikken status som en «nasjonalskatt», en sentral del av kulturarven, beskyttet av grunnloven.
Så hva innebærer religionsfriheten som EMK garan- terer i artikkel 9? Systemet i Art 9 er slik at tanke- og trosfri- heten gjelder absolutt etter første ledd, mens det åpnes opp for reguleringer av hvordan utøvelsen av denne tankefri- heten manifesterer seg etter annet ledd. Art 9 legger således opp til en to-leddet vurdering av hva som er beskyttet. At religionsutøvelse ikke kan være ubetinget beskyttet, sier seg selv, all den tid man ikke kan tillate en utøvelse av religion som er til skade for andre. Det som er mer prinsipielt inter- essant, er i hvilken grad man bør åpne opp for regulering
av religionsutøvelse, som i den grad den kan ansees som skadelig, utelukkende skader personen som foretar den aktuelle handlingen.
Vilkårene for å gjøre inngrep i utøvelsen av religionsfriheten etter Art 9 (2) er at det må være tilstrekkelig klar hjemmel for inngrepet i nasjonal rett, og at inngrepet må være proporsjonalt i forhold til det målet som søkes oppnådd. Videre er det en uttømmende liste av de formål som er legitime å forfølge i Art 9 (2). Jeg vil argumentere for at EMDs anvendelse av denne inngrepshjemmelen i den aktuelle saken, er feil de lege ferenda (slik retten burde være).
Ingen fare for folkehelsen
I Fränklin-Beentjes v the Netherlands, var det ingen uenighet i at det var tilstrekkelig klar lovhjemmel i nederlandsk rett, ei heller at formålet med inngrepet var legitimt som listet i EMK Art 9 (2). Der retten etter min mening trår feil, er i vurderingen av proporsjonalitetskravet. Retten viser til at tidligere rettspraksis klart har slått fast at EMK Art 9 ikke innebærer en rett til å ikke følge lovgivning som er generelt og nøytralt utformet, og viser til to saker; en hvor retten kommer til at et påbud om bruk av hjelm når man kjører motorsykkel ikke krenket en mannlig sikhs religiøse plikt til å bruke turban; og den andre hvor retten fant at heller ikke et forbud mot å bruke et metallkors rundt halsen for en syke- pleier, var i strid med Art 9. EMD drar med dette paralleller fra de nevnte sakene til bruk av ayahuasca i religiøse ritualer.
Problemet med argumentasjonen er at disse tilfellene selvsagt ikke kan sammenlignes. Et påbud om å bruke motorsykkelhjelm krenker ikke en sikhs religionsfrihet, fordi vedkommende bare kan velge å ikke kjøre motorsykkel. Det som i realiteten blir krenket, er vedkommendes «rett» til å kjøre motorsykkel. Det samme gjelder avgjørelsen om å tillate sykehus å nekte sykepleiere å bruke metallkors. Her krenkes heller ikke noen religionsfrihet fordi, igjen: sykeplei- eren kan enkelt velge hva som er viktigst for vedkommende, bære kors rundt halsen eller å jobbe som sykepleier. I tillegg vil det i verste fall kun være en tidsavgrenset krenkelse, siden det kun vil gjelde på jobb eller under motorsykkel- turen. Det er fullt mulig å være sikh uten motorsykkel, eller kristen uten å bære et kors på jobb, men det er faktisk ikke mulig å være en del av Santo Daime-kirken uten ayahuasca. Ordet «Daime» betyr ayahuasca, og de religiøse seremoniene med konsum av det tradisjonsrike brygget er en like sentral del av religionen som gudstjenesten er for katolisismen.
Dessuten er det grunn til å spørre seg om hensynet til folkehelsen, som Nederland påberopte seg, gir mening å anføre som grunnlag for å gjøre inngrep i befolkningens rett til å bruke ayahuasca, all den tid ayahuasca er meget lite skadelig. Forskning gjort på bruk av ayahuasca har funnet at for å komme opp på median dødelighetsdose (LD50), må man konsumere minst 21 ganger større dose enn hva som er vanlig. I studien ble vanlig sikkerhetsmargin doblet, slik at bruk av vanlig sikkerhetsmargin tilsier at egentlig dose for å nå LD50 krever 42 ganger høyere dose enn vanlig bruk av ayahuasca. Kort sagt vil dette si at det for de fleste praktiske formål ikke er mulig å overdosere på ayahuasca. I tillegg fremkommer det av samme studie at faren for permanente psykiske skader ved bruk av ayahuasca i religiøse ritualer, er meget lav.
Ayahuasca-seremonier i Norge?
Bruk av ayahuasca, og DMT mer generelt, utgjør heller ikke noen utpreget fare for andre, slik andre rusmidler har potensial til å gjøre. Konsum av angstdempende stoffer, for eksempel alkohol, GHB eller benzodiazepiner, kan medføre nedsatt evne til å vurdere sosiale konsekvenserav handlinger, men ikke nødvendigvis en merkbar nedset- telse av kroppslige funksjoner. Dette fører til at bruk av slike rusmidler utgjør en betydelig fare for handlinger som skader andre. Det klareste eksempelet på dette er hvordan alkohol ofte fører til slåsskamper på fester eller annen farlig atferd som følge av den nedsatte konsekvenstenkingen. Dette er et problem som ikke oppstår ved bruk av ayahuasca, siden stoffet ikke har akutte angstdempende effekter, og i tillegg vil brukeren ofte ikke klare å foreta seg så mye mens en intens spirituell opplevelse foregår.
Kort sagt er det ikke vitenskapelig belegg for å hevde at bruk av ayahuasca er noen spesiell fare for folkehelsen.
Dette medfører at premisset EMD bygger på som kan legi- timere inngrepet i religionsfriheten, nemlig at ayahuasca er en fare for folkehelsen, faller på stengrunn. Videre er det viktig å understreke at begrepet «narkotika» kun er et samle- begrep for rusmidler staten har bestemt at skal være ulovlig, uten forankring i vitenskapen. Ettersom en del av stoffene som er oppført på narkotikalisten, knapt er skadelig for kroppen, og de fleste er langt mindre skadelige for kroppen og samfunnet enn alkohol, kan en spørre seg om ikke krigen mot narkotika utelukkende er basert på en gammeldags moralisme overfor mennesker som tar andre valg enn hva majoriteten anser som akseptabelt. Dette har man dessverre sett altfor ofte før: under forbudene mot alkohol, homofili og blasfemi, og man ser det fortsatt som begrunnelse for kors- toget mot prostitusjon.
Dette bør føre til et skifte i de fleste europeiske lands ruspolitikk generelt, og særlig rundt bruk av ayahuasca i reli- giøse ritualer, ettersom dette representerer et uproporsjonalt inngrep i menneskerettighetene vi som europeere holder høyt. Hvis rasjonalitet og vitenskap i fremtiden vektlegges sterkere enn moralisme, også i narkotikaspørsmålet, kan du som nordmann kanskje delta på religiøse ayahuasca-sere- monier i regi av Santo Daime-kirken om ikke altfor lenge.
