Brudd

Filosofi som dødskunst

Tekst: Harald Langslet Kavli 

I tekstene til de romerske stoikerne er menneskets forhold til døden et stadig tilbakevendende tema, og som flittig leser av disse tekstene har jeg tidvis undret meg over hvorfor var de så opptatte av døden.

Kan det være verdifullt å være bevisst på at man skal dø? Vil det å tenke på døden sette livet i et annet og klarere lys?

Bevissthet på døden
De færreste av oss bruker mer tid på å tenke over vår egen dødelighet enn det vi må. Vi lever i samfunn hvor vi er langt mer skjermet for døden enn det som tidligere har vært tilfelle, særlig de av oss som lever i vestlige samfunn. Moderne medisin og helsevesen har gjort at de fleste av oss kan nå en høy alder, og korona-epidemien, som ikke bør undervurderes, er like fullt bare som småtteri å regne i forhold til tidligere tiders epidemier, som har lagt hele byer øde. Jeg tror ikke at det er uvanlig å nå min alder (33) helt uten å ha sett et dødt eller døende menneske, eller å ha mistet en person man bryr seg om. Døden fremstår som noe som stort sett angår andre, eventuelt oss selv i en svært fjern fremtid.

Jeg tror imidlertid at det er gode grunner til å reflektere over at vi skal dø en dag. Vissheten om at vi skal dø, legger føringer for hvordan vi lever frem til vi dør, og den kan hjelpe oss med å bruke tiden vår bedre. Som Seneca, romersk politiker og stoisk filosof, skrev:

«Hvem kan du vise meg som setter pris på sin egen tid, som verdsetter dagen, som forstår at han dør hver eneste dag? For nettopp i dette trår vi feil, vi anser vår egen død for å være noe fremtidig, men en stor del av den er allerede tilbakelagt. Tiden som ligger bak oss er i dødens hender.»

Dersom man selv tenker slik, er det enkelte måter å være i verden på som fremstår mer meningsfulle enn andre. Hvor mye mening gir det egentlig å gå rundt å være snurt på en person som man har blitt forulempet av for 10 år siden? Hvor mange kvelder i uka gir det egentlig mening å binge- watche ting på Netflix? Vi ser med andre ord at døden kan bli en linse vi ser livet gjennom, og hjelpe oss med å vurdere hva som har og ikke har verdi. Et annet perspektiv som stoikerne trakk frem, er at det ikke er livets lengde som spiller noen rolle, men heller dets innhold.

Dødsangst
Når vi først tenker på døden, kan dette fylle mange av oss med angst, kanskje særlig de av oss som ikke har noen forestillinger om noe som helst hinsidig etterliv. For Seneca var døden simpelthen det å slutte å være til: Alle sanseinntrykk og kognitive evner opphører. Han låner tidvis fra Epikur, grunnleggeren av en rivaliserende filosofisk retning, epikureerne, som sa at: «Når vi er, er ikke døden, når døden er, er ikke vi.» Man kan innvende at det onde ved døden heller består i at man blir fratatt muligheten til å oppleve diverse goder som man kunne ha opplevd dersom man fortsatt hadde vært i live, men man vil heller ikke være i stand til å oppfatte at man har mistet muligheten til å oppnå disse godene. Det er også mulig å sammenligne det å være død med det å ikke ha blitt født. Begge deler er en form for ikke-eksistens, og ettersom vi ikke kan sies å ha lidd noen skade av den andre, gir det mening å si at den første heller ikke bør by på noen problemer. Hvis døden er et opphør, kan ikke døden i seg selv være et onde.

For stoikerne er imidlertid selve dødsangsten et onde. Vår frykt for døden kan ha en fordervende virkning på vår egen karakter, ettersom ekstreme situasjoner kan tvinge oss til å utføre forferdelige handlinger for å kunne holde oss selv i live. Døden forblir dessuten utenfor vår egen kontroll. Selv om vi spiser sunt, trener og avstår fra rusmidler, kan vi like gjerne skli på vei ut av dusjen og knuse hodet i gulvet. Vi er skjøre skapninger, og det kreves ikke nødvendigvis mye for å ta livet av oss. Selv om vi ikke kan gjøre noe med det faktum at vi skal dø, kan vi gjøre noe med selve frykten for å dø. Dette gjør vi ikke ved å fortrenge tanken, men heller ved å ta den fram i lyset. Ved å reflektere over den kan vi se at døden ikke er noe å frykte. For det er ikke døden i seg selv som er et onde, problemet er heller vår oppfatning om at den som et onde. Det å kvitte seg med denne oppfatningen er også noe vi selv kan kontrollere.

Løsrivelse
Dette leder oss inn i en større problemstilling. Hvordan skal vi forholde oss til det som er utenfor vår egen kontroll? Livet er ikke det eneste vi holder fast ved som vi ikke kan kontrollere. For eksempel bryr vi oss om andres oppfatning av oss selv, vi ønsker å unngå smerte, og vi ønsker en viss form for materiell velstand. Disse tingene er dypest sett utenfor vår egen kontroll. Vi kan intendere å unngå tilsynelatende onder og oppnå tilsynelatende goder, men når vi forsøker å gjøre dette, kan vi trå feil og ende opp med å forderve det som faktisk er et gode, og som vi også har kontroll over: Vår egen karakter.

Poenget er ikke at vi skal være helt og holdent apatiske til alt annet enn vår egen karakter, men vi bør heller være løsrevet fra det, og innse at alt det vi har, har vi til låns, og at vi kan miste det når som helst. Dette er ikke det samme som, for å si det folkelig, å drite i dem, men heller en form for interesse med et forbehold. Det å ha en interesse av å leve med et forbehold vil konkret innebære at man erkjenner at man skal dø, at man ikke kan gjøre noe med det, og at det å bevare vår egen karakter bør være det høyeste målet, slik at dersom man må velge å berge livet, eller å bevare ens egen karakter, bør man velge det siste.

Hvordan vi bør leve
Vi har nå sett et par stoiske perspektiver på døden, samt hvordan dette spiller inn på måten vi lever livene våre. Dette er på ingen måte uttømmende, men jeg håper at denne teksten vil være i stand til å sette i gang et ønske om å fort- sette å lese om stoikerne. Det er fortsatt viktige aspekter ved døden som jeg ikke direkte har kommet inn på, for eksempel hvordan man skal forholde seg til andres død, selvmord og eutanasi. Det er også enkelte trekk ved måten stoikerne snakker om døden på, som tidvis bikker over i noe som nærmest virker som en lengsel etter døden.

Avslutningsvis vil jeg si at hovedpoenget jeg har forsøkt å få frem, er at det å tenke på døden på sett og vis er å tenke på livet og hvordan en bør leve det. Det at livet har en slutt, gir det et perspektiv og en mening. Jeg velger å gi siste ord til Marcus Aurelius, romersk keiser og stoisk filosof:

«Døden henger over deg, så lenge du lever og så lenge det er mulig, vær god.»