Tekst: Harald Langslet Kavli
Det norske institutt i Athen har vært en spydspiss for antikkforskning ved flere norske universiteter i en årrekke. Instituttet har tjent som undervisningslokale for flere emner i forskjellige disipliner og vært involvert i arkeologiske utgravninger i Hellas. De har frembragt forskning av høy kvalitet, og gjort betydelige bidrag for å knytte Norge sammen med verden. Tidligere har finansieringen av instituttet vært et samarbeid mellom UiB, NTNU, UiT og UiO. Etter flere års felles innsats ser det nå ut til at alle bortsett fra Universitetet i Bergen enten har trukket seg ut, eller er i ferd med å trekke seg ut, slik at UiB blir sittende igjen alene med ansvaret for å finansiere instituttet. Det er selvfølgelig flott at bergenserne fortsatt er med, men det er like fullt vanskelig å tro noe annet enn at aktiviteten ved instituttet vil bli skadelidende når UiB alene står for finanseringen av instituttet. Det er allerede nå besluttet at den nåværende bestyreren, Jorunn Økland, ikke skal bli erstattet når hun fratrer fra stillingen. Delvis som følge av pandemien vil de fleste fagene som har gått ved instituttet opphøre.
Situasjonen ved instituttet i Athen er et symptom på at vårt nasjonale antikkmiljø er skadelidende. Ved UiO, som lenge har utgjort det største miljøet for antikkforskning i Norge, blir forskning og formidling om antikken systematisk nedprioritert. Den mye omtalte økonomiske situasjonen på Institutt for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) ved UiO tvinger frem økonomiske nedskjæringer, og klassiskfagene har vært særlig dyktige til å kutte kostnadene. Mens filosofifagene kun har kuttet med 9 prosent, har de klassiske fagene kuttet med hele 19. Det er vanskelig å tro at den skakkjørte økonomien ikke vil påvirke studietilbudet og forskningen for klassiske språk ved UiO, og studenter har allerede nå tilgang på en tynnere emnekatalog enn de som studerte for noen år siden. Det har også blitt diskutert om instituttet skal begrense opptaket til de klassiske studieprogrammene til bare annethvert år. All den tid dybdekunnskap om gresk og latin fremstår som lite egnet til å skaffe studentene relevant arbeid, kan det virke rimelig å kutte nettopp her i en presset økonomisk situasjon. Dette vage kriteriet har nå blitt et tildelingskriterium for finansiering av universiteter etter at et anti-intellektuelt politisk trespann bestående av FrP, SP, og AP har kjempet det gjennom. Men det bør likefullt påpekes at disse fagene har vært sentrale i de europeiske universitetenes historie helt siden begynnelsen. Det er ikke bare av gammel vane at disse fagene har spilt den rollen de har gjort i universitetenes historie: Fagene stimulerer til noen av de mest sentrale spørsmålene akademikere gjennom tidene har stilt seg. Hvordan bør vi leve? Hva er et menneske? Og hvilken rolle har vi og bør vi ta på oss i den større sammenhengen? Eller, slik det sto utenfor templet i Delfi: Kjenn deg selv.
Om man skulle innvende at forskning på antikken er et snevert og spesialisert forskningsområde som drives fram av en europeisk intellektuell elite besatt av sin egen fortreffelige historie, bør det innvendes at antikkens kultur på mange måter er hele verdens kultur. Diktere som Homer, Sapfo og Aristofanes har inspirert litterater langt utenfor Europa, og de politiske idealene som ble utformet, drøftet, kritisert og implementert av både politikere som Perikles og Cicero, samt filosofer som Platon og Aristoteles, har ringvirkninger i de fleste moderne nasjoner. Selvfølgelig har det vært betydelige bidrag til sivilisasjonen fra tenkere og politikere som hadde liten eller ingen kjennskap til overnevnte, og selv jeg, med mitt bankende hjerte for grekere og romere, har godt av å kaste blikket enda litt lengre ut. Men den moderne verden er langt på vei en verden som har blitt formet i dialog med greske og romerske tenkere og dem som de inspirerte. Grunnen til å studere antikken begrenser seg ikke til dens massive innflytelse på resten av verden. Vi bør studere antikken fordi den er vesentlig for å forstå verdenen vi lever i.
Antikken bør altså ikke bare være av interesse av rent historiske grunner: Den som fordyper seg i antikkens filosofi, vil oppdage at den er merkverdig aktuell også for kontemporære problemstillinger. Aristofanes’ komedier står ikke tilbake for vår tids komikk. Sapfos diktning kan fortsatt fremkalle en beven hos selv de hardeste hjerter, og Sofokles’ tragedie Antigone anskueliggjør ideen om en lov som er hevet over de herskendes tanker, på en særdeles kraftfull måte. Enhver vordende retoriker bør også kjenne sin Cicero. Filosofien er selve rosinen i antikkpølsa: I Platons verk Sokrates’ forsvarstale finner vi et evigaktuelt eksempel på en mann som sto for det han mente, og som tok konsekvensene av det. I Epikurs brev kan vi få et nyttig korrektiv til vår overfladiske hedonisme. Gjennom skeptikerne kan vi temme vår bråsikkerhet, og fra Aristoteles kan vi lære å se livene våre i en større sammenheng.
Disse bidragene er ikke blitt gitt oss en gang for alle. Mange av verkene er ikke blitt oversatt til norsk, og selv de som er oversatt, er tidvis i ferd med å bli foreldede og ofte vanskelig tilgjengelige. Det er heller ikke nok å bare bryte ned språkbarrieren: Tekstene bør tolkes og kontekstualiseres, og deres relevans for vår tid bør belyses. Norge trenger et sterkt fagmiljø for at disse tekstene ikke kun skal være noe for de innviede, men for oss alle. Historien er ikke så mye noe som er skrevet, som noe som stadig skrives, og som stadig må skrives etter hvert som gammel kunnskap kritiseres, og nye perspektiver slipper til.
Noen vil kanskje si seg enig i at antikkforskning er et viktig felt, men komme med innvendinger à la: «Dere kan sitte og gnu på papyrusrullene deres, men hvorfor må dere til Syden?» Ett svar er at det åpenbart er noe helt annet å studere disse tenkerne mens man går på de stedene hvor de har gått, og ser de stedene hvor de har virket, kjempet, diskutert og dødd, sammenlignet med å sitte på et cellekontor i elfenbenstårnet. Men det er også slik at arven fra antikken er en felles arv. Følgelig bør Norge også gjøre sitt for å aktivt ta del i internasjonale forskningsnettverk, knytte kontakter til utenlandske akademikere, og bidra til utgravningene i Hellas.
Det er også andre gode grunner til at norske universiteter bør ønske å bevare et sterkt institutt i Athen, uavhengig av antikkforskning og antikkforskernes og studentenes danning. Moderne utfordringer rundt migrasjon, EU, og de stadige konsekvensene av de økonomiske nedskjæringene som følge av finanskrisen i 2008 gjør Athen til en særdeles viktig by for studenter og forskere fra ymse disipliner. Et tilgjengelig institutt vil gjøre det mulig for studenter og akademikere fra inn- og utland å studere disse tingene in situ og knytte faglige fellesskap utenfor deres egne landegrenser.
Det ser mørkt ut for instituttet i Athen. Men ett lyspunkt er at velvillige støttespillere har dannet venneforeningen Athenæum, som jevnlig organiserer møter og belyser viktigheten ved instituttet. Ved å fjerne oss fra en våre største intellektuelle skattekister blir vi alle fattigere.
Litteratur
Arnesen, Mats. 2020. «Forslag om kutt i opptak til språkfag for å spare penger». Khrono.
Seneca. 1917-1925. Ad Lucilium Epistulae Morales. Redigert av Richard M. Gummere. Tilgjengelig fra http:// www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=urn:cts:latinLit:phi1017.phi015.perseus-lat1:1.1.
Toft, Martin. 2020. «IFIKK har 10 for mange tilsette». Uniforum.
