Tekst: Anna Serafima Svendsen Kvam
Idet denne teksten ble påbegynt spredte lukta av ribbe seg i huset, regnet hulket i takrenna og grana var plassert i stua. Det var lille julaften og jeg hadde latt meg suge inn i en ubetydelig uoverensstemmelse i familien. Ubehaget etterpå dreide seg ikke så mye om selve krangelen, men bunnet i fraværet av en enhet mellom forventningene jeg hadde til meg selv – å være en lun og voksen hjemvendt datter – og det jeg endte med å bli i diskusjonen med mamma: barnslig og uten noe særlig god kontroll på egne følelser.
En slik mangel på samsvar mellom egenskapene vi ønsker å identifisere oss med og erkjennelsen av hvordan vi faktiskopptrer, en ‘følelseskløft’, som jeg liker å kalle det, skildrer Torborg Nedreaas med nådeløs presisjon i novellen «Jul med Julia». Teksten, som jeg snart vender tilbake til, var mitt første møte med forfatterskapet hennes, som teller ni skjønnlitterære utgivelser i tillegg til essays og kåserier. Da Nedreaas døde var det over førti år siden hun debuterte med noe så uvanlig som en novellesamling av året 1945, som gikk langt i å sympatisere med ‘tyskertøsene’. To år etter kom Av måneskinn gror det ingenting (1947). Denne første såkalte ‘abortromanen’ på norsk skildrer de grufulle konsekvensene av abortforbud, samtidig som den forsvarer ugifte mødres rett til å bære fram barn. Nedreaas forfektet også selv et innbitt tvisyn hva gjaldt abortsaken. Et annet eksempel på hvordan summen av Nedreaas’ saklige og litterære ytringer sprikte i motsetningsfylte retninger ble publisert i Dagbladet, hvor hun på borgerlig vis ble avbildet med to siamesiske katter og et munnstykke til sigaretten, samtidig som hun erklærte seg som ‘Sovjet-venn’. Videre bedyret hun at tendensromanen De varme hendene (1952), som hun ble æreskjelt for av kritikerne, var den av bøkene hennes hun aller helst skulle skrevet en gang til.
Et kunstnerisk skrivebegjær
Nedreaas’ biografi og tekster er spekket med sammenhenger som vakler, og til dels brister, både i samfunnet, på tvers av relasjoner og i de litterære karakterenes indre – det kommer eksempelvis til uttrykk i novellen «Men Gerundium ler» (1945). Jeg-fortelleren, som må antas å ligge tett opp til Nedreaas, havner i en kriseaktig drømmetilstand: Hun strides mellom nødvendigheten av å gjøre inntektsbringende skrivearbeid for ukebladene og, som Nedreaas-kjenner Rachel Christina Granaas skriver, erkjennelsen av at det mer kunstneriske «skrivebegjæret kan ta overhånd selv når barna sulter». I novellen finner hun en antydning til at ukebladforfatteren ‘Tob Kieding’, som var Nedreaas’ pseudonym, må dø til fordel for en annen forfatters fødsel. Likevel konkluderer Granaas med at inntrykket ikke er entydig, da hun hevder at: «Kveldsstunden i det lukkede rommet […] gir et innblikk i forfatterens kriser og ambivalens. I tillegg postulerer teksten at det å skape god kunst skjer i identitetens, bevissthetens og språkets grensetilstander». Legger vi en slik lesning til grunn, later det til at Nedreaas sto i et slags trippelt spenn mellom det å skrive for materielle verdier (hun brødfødde to sønner på ukebladskriveriene), å skrive for (den politiske) sannheten og å skrive kun for skrivekunstens skyld.
Følelseskløfter
De mer episodiske følelseskløftene som kan oppstå i enhver av oss blir derimot fremhevet gjennom særegne sanseskildringer i hele Nedreaas forfatterskap, slik som i julenovellen jeg satt og leste mens mamma vaska «gølvet» og pappa pynta tre. At jeg kjente meg igjen i novellens hovedkarakter(er) hadde ikke sin årsak i de konkrete relasjonene som skildres, men i novellens oppmerksomhet mot det ubehaget som kan oppstå idet vi går på akkord med egne forventninger og kravene vi stiller oss selv.
Hun strides mellom nødvendigheten av å gjøre inntektsbringende skrivearbeid for ukebladene og, som Nedreaas-kjenner Rachel Christina Granaas skriver, erkjennelsen av at det mer kunstneriske «skrivebegjæret kan ta overhånd selv når barna sulter».
Novellen «Jul med Julia» tilhører samlingen Trylleglasset (1950), som tematiserer oppvekstsvilkår i Bergen tidlig på 1900-tallet. Her møter vi seksåringen Herdis Hauge. Hun er Nedreaas’ mest kjente karakter, utgjør hovedrollen i to senere romaner og er et litterært barn som en gir lesere tilgang på noe som er forbi: å kunne kikke opp og inn i de voksnes mystiske verden som barn, fra et ståsted som er utenfor. I novellen er Herdis’ tuberkulosesyke venninne invitert på julefeiring til Hauge-familiens middelklassehjem. Fra en innledende scene i Julias fattigslige omgivelser skifter synsvinkelen til Herdis, som er ute og spaserer med moren, Franziska. Mens datteren stirrer sultent på en dukkevogn i butikkvinduene, fortaper Franziska seg i sitt eget speilbilde. Datteren får henne til å si at kanskje nettopp dennedukkevognen blir en julepresang til henne. Da det etterpå blir klart at Franziska har glemt hva hun lovet, brister det for Herdis som
nå visste […] med en opprivende følelse av sorg at det fantes ingen vei tilbake. […]. [N]å ble allting ondt. […] Hun kunne ha tidd stille nå. Og hun visste det. Men du lyver for meg mor, brølte hun. Hun kunne ha tidd stille. Moren trakk henne avgårde med et rykk. Og midt i all julen og alt. Nå får du ingenting. Du skal få ligge til sengs julaften. Men Julia da, skrek Herdis […]
som med det indikerer at besøket av venninnen er noe hun virkelig gleder seg til. Etter å ha truffet på Julia og en annen fattigjente, ombestemmer Franziska seg. Julia skal likevel få komme, og på et blunk skifter stemningen; Herdis’ mor overøser de sultne jentene med klemmer og penger til mat. Kløften som oppstår i Herdis i møte med Franziskas svingende følelsesregister, fullbyrdes når hun til sist blir «[…] to Herdiser. Den ene lengtet med en fortvilt lykkefølelse etter å kaste seg inn til moren […]. Den andre gikk med noe uoppgjort som ikke åpnet seg for glede av noe slag, med noe slags vondt i halsen».
Det er nemlig noe fremmedgjørende ved å bli var fornemmelsene som er så motstridende eller underlige at vi ikke tør å drømme at noen andre kan kjenne det akkurat slik.
Stemningsskiftene hos Franziska, som fremkaller en fysisk splittelsesfølelse hos Herdis, ledsager henne og Julia helt inn i julefeiringen. Med Herdis’ innledende forventning i mente blir det desto mer fortvilende å lese at hun blir en «sandstorm av ustyrlig griskhet» foran presangene, mens Julia blir objektet for hele selskapets rørelser og beundring. Til sist bryter den besøkende ut i sår gråt etter at Herdis’ ambivalens har gjennomsyret felleskapet hele kvelden. Herdis kjenner på den ene siden «skammen og niddet» og konstater samtidig at Julia er «søt og frimodig» og at alle er «glad i henne hele tiden». Herdis også, samtidig som hun vet at hun har «vært ugrei på noe vis». Dermed blir ikke gleden og høytidsstemningen så ren og skjær som Herdis har ønsket seg: «[h]erlighetene lå i en haug foran henne. De ga henne en grå og nervøs glede. Men noe manglet. Hun kjente det i fingertuppene».
Sammensmelting av sansemodaliteter
For Herdis blir følelseskløften mellom den forventede gleden på julaften, og det samtidige ubehaget i møte med foreldrenes grenseløse fascinasjon for Julia, noe hun fornemmer helt ut i «fingertuppene». Dette er typisk for Nedreaas’ karaktertegning; Hun bruker sanseskildringer til å kroppsliggjøre stemningene som vi bare så vidt begriper. Det er heller ikke bare fingertuppene som aktiveres. I Nedreaas’ litteratur kan fornuften bli jaget «ut gjennom hårrøttene», mens stillheten «smelter» og lyset får være «en stor og glitrende elv». En jente kan møte forførerens blikk og registrere at «øynene sang mørkeblått bak brillene». Videre snører Herdis tidvis av seg støvlene for å «smake den kjælne rikdommen» av gulvteppene under føttene, og hun kjenner en «sprø tone av lengsel» i møte med sensommerlyset ved kysten. Synestesikalles denne typen sammensmeltning av sansemodaliteter. Litteraturviter og forfatter Grethe Fatima Syéd skriver at slike sammenblandinger kommer til syne i Nedreaas’ tekster slik at «element som vanligvis hører til syn blir fraktet over til hørsel, eller lukt eller taktile inntrykk, eller vice versa».
Distanse
Det er skrevet mye om sanseligheten i Nedreaas’ realistiske prosa. Også ‘ordinære’ skildringer av lukt, smak og syn spiller viktige roller, men synestesiene sørger for at realismen i små glimt brytes mot noe som forblir subjektivt – de gir person- og miljøskildringene et islett av modernisme. Det er nemlig noe fremmedgjørende ved å bli var fornemmelsenesom er så motstridende eller underlige at vi ikke tør å drømme at noen andre kan kjenne det akkurat slik. Dermed understreker synestesiene distansen mellom en selv og de(t) andre, samtidig som de fremmer lengselen, enten den klinger som en tone eller kjennes som en vind, etter å bryte denne barrieren ved å finne noe gjenkjennelig i en annens blikk eller skrift. Spenningen Herdis opplever mellom det gjenkjennelige og det ubegripelige blir også en rød tråd i Nedreaas’ to etterfølgende romaner om dette barnet, som allerede i Trylleglasset griper det (vid)underlige i å eksistere:
Tenk at det er en meg til i verden. Undringen este i henne så hun hovnet opp som en ballong. Hun rørte på fingrene sine og kjente med en egen redd glede at det var hennes fingrer, hun kunne bestemme seg for å røre dem og så rørte de på seg. Og selve tanken, at det var noe som foregikk i henne og som var et under i seg selv, den var uten begynnelse eller ende og var som et slikt egg som det er et egg inni som det er et egg inni som det er et egg inni igjen […].
Med sansenes språk gripes den skremmende følelsen av å være og å oppdage at «hjernen er alene», slik Lars Lillo-Stenbergs sier det. For Herdis utløser denne vissheten en følelse, som noen ganger bekreftes hos meg i møte med Nedreaas’ synestesier, av hvordan det er å være én menneskekropp, full av følelseskløfter: «det svimlet fullstendig for henne».
Kilder:
Andreaasen, Liv. 1980. «Verdenssosialismen viktigere enn kvinnesak». Sirene (8) 4: 36-39.
Araldsen, Benedicte. 2020. «Torborg Nedreaas’ novellesamling Bak skapet står øksen (1945) og avisinnlegg ved krigsslutt». Masteroppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.
Brøgger, Nils Christen. 1952. «De varme hendene?». Nationen 19.november, 1952.
Eide, Harriet. 1982. «Ingen skal få klusse med meg» Dagbladet 16.september, 1982. 5.
Eidem, Odd. 1952. «Roman om Atlanterhavspolitikken». VG 28.november, 1952.
Granaas, Rakel Christina. 2008. «Det fremmede i Torborg Nedreaas’ tidlige noveller».
Edda (95) 1: 18–33.
Svensen, Åsfrid. 2007. De ti sannheter. Mangfold og motsetninger i Torborg Nedreaas’ litterære verden, 132-135. Bergen: Fagbokforlaget
Steinfeld, Toril. 2019. ««Det var faktisk nokså trist med den nesen». Jødisk identitet og assimilasjon i Torborg Nedreaas’ Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne». Edda (106) 2: 95-109.
Syéd, Grethe Fatima. 2016. «Reflektert realisme. Torborg Nedreaas` Av måneskinn gror det ingenting og Tomas Espedals selvfiksjon». Edda (103) 2: 17-34.
Syéd, Grete Fatima. 2019. En sommer med Nedreaas. Riga: Solum Bokvennen.
