Tekst: Thea Thori Kogstad
Da jeg var ti år, spilte jeg fotball med gutta. Jeg var den eneste jenta på laget, og jeg følte meg som en del av en eksklusiv klubb. Under en kamp husker jeg treneren ropte fra sidelinja: «Kom igjen nå, skjerpings! Det ekke damefotball vi driver med!» Vi lå under 8-0 og slentret halvhjertet rundt på banen. Damefotball. Jeg husker jeg smakte litt på ordet, før jeg tok meg kraftig sammen. At jeg drev med damefotball, var det siste jeg ville assosieres med.
På samme måte som å «sparke fotball som ei jente», finnes det måter å «slå som ei jente», «bære som ei jente», «sitte som ei jente» og «kaste som ei jente». I «Throwing Like a Girl: A Phenomenology of Feminine Body Comportment Motility and Spatiality» (1980) beskriver Iris Marion Young kjønnede måter å bære kroppen på (“gendered styles of embodiment”). Ei jente kaster ball ved at hun, stående rett opp og ned med bena ved siden av hverandre, ikke gjør annet enn å strekke armen horisontalt framover, bøye overarmen opp, og nærmest slippe ballen i lufta uten nevneverdig kraft, fart eller spesifikt mål. Gutten derimot, strekker hele armen over hodet, vrir kroppen sidelengs, flytter den ene foten foran den andre og bruker på denne måten kraft fra hele kroppen på ballen, som beveger seg med styrke mot et bestemt mål. Mens oppmerksomheten til gutten er rettet mot målet – å kaste ballen – med kroppen som subjekt, er oppmerksomheten til jenta rettet mot kroppen som et objekt som må manøvreres.
For å oppleve verden som åpen trenger man å forstå kroppen sin som et subjekt, og ikke som et objekt. Det krever at man må sees på som handlende kroppssubjekter fremfor seksuelle objekter.
Det er ikke først og fremst biologiske grunner til at jenter og gutter spiller fotball eller kaster ball på forskjellige måter. Årsaken er heller ikke at jenter ofte er svakere, rent muskulært, sammenliknet med gutter. Dette burde snarere føre til at jenter utvikler teknikker for å bruke mer kraft med mindre styrke. Det er heller ikke funnet noen grunn til at eventuelle bryster kan stå i veien for en helhetlig kastebevegelse.
Merleau-Pontys’ kroppssubjekt
Årsaken til de kjønnsmessige forskjellene handler om ulike tillærte måter å være i sin kropp. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty forstår kroppen som et åpent subjekt, som er rettet mot verdenen den omgis av. Kroppen er ikke bare en samling muskler og knokler, og subjektet er ikke en adskilt kartesiansk sjel som passivt mottar sanseinntrykk og reflekterer, tenker og opplever i en indirekte relasjon til sanseerfaring. For Merleau-Ponty må vi forstå selvet som et enhetlig kroppssubjekt.
Kroppssubjektet er alltid rettet mot den levde verden, den verdenen kroppen sanser og erfarer. Dette handler om at kroppen som subjekt har en annen romlighet enn posisjonerte objekter. Tenk på hvordan du selv sanser din egen hånd, som alltid har en situasjonsbetinget romlighet gjennom den kinetiske opplevelsen du har av den. Den kan ikke plasseres på et bord, slik som en kaffekopp, fordi du sanser den direkte og sanser verden direkte gjennom den. Det er ingen absolutt distinksjon mellom rommet og kroppssubjektet, ingen avgrensning av kroppen som objekt og sinnet som subjekt. Dette er den naturlige måten å være i en kropp, ifølge Merlau-Ponty, men den som kaster som ei jente, eller spiller fotball som ei jente, har lært seg å bære kroppen på en annen måte.
Kvinnen som objekt
Når ei jente kaster ball, henter hun kraft utelukkende fra overarmen, og handlingen er dermed bare konsentrert i én del av kroppen. På denne måten er det kun denne delen av kroppen som retter seg mot verden. Resten av kroppen forblir mekanisk og objektiv. Jenta lever i en motsigelse; hun er subjekt og objekt for den samme handlingen samtidig. Hun er subjekt for handlingen når hun retter seg mot målet i verden (å kaste ballen), men flytter oppmerksomheten mot kroppen som et objekt, heller enn å konsentrere seg om målet. Å objektivisere kroppen på denne måten, gjør at jenta ikke har de samme forutsetningene til å fullføre handlingen som et enhetlig kroppssubjekt.
For Merleau-Pontys’ kroppssubjekt, som angivelig er en mann, er rommet man beveger seg i åpent og enhetlig. Men kvinner opplever ikke rommet på den samme måten. I en studie gjort av psykoanalytiker Erik Erikson viser det seg at kvinner har en tendens til å legge vekt på det indre rom, mens menn legger vekt på det ytre rom. Når en kvinne blir bedt om å se for seg et objekt i et imaginært rom, plasserer hun objektet innendørs, i et lukket rom. Menn ser for seg tingen utendørs, i et åpent rom. Eriksons forklaring på fenomenet er simpelthen at kvinner har «innovertiss», og dermed har tilbøyeligheter til å legge vekt på det indre rom, mens mennenes «utovertiss» gjør at de tenker i det ytre rom.
Iris Marion Young bygger videre på Eriksons observasjoner av ulike måter å være i rommet, men avviser forklaringen. Ifølge Young handler ulikhetene i menn og kvinners opplevelse av rommet om ulike tillærte måter å møte verden. Når kvinner ser for seg objekter i et indre rom, er det fordi de erfarer kroppen i et indre rom som er avgrenset og på avstand fra den ytre levde verden. Rommet de beveger seg i blir begrenset til det som for kroppen oppleves som det som er «her». Det blir en diskontinuitet mellom det som er «her» og det som er «der borte». Når det som er «her» og det som er «der borte» er separert fra hverandre, eksisterer ikke rommet «der borte» som noe de kan bevege seg inn i.
Da jeg spilte fotball på guttelaget, opplevde jeg at guttene behandlet rommet de bevegde seg i som mer åpent enn meg. Som jente hadde jeg lært at kroppen min ble betraktet, og anså kroppen som et objekt jeg måtte kontrollere. Mens guttene kastet seg inn i taklinger og angrep ballen, lot jeg ofte ballen komme til meg – som om det var ballen som angrep meg, heller enn at jeg angrep den. Mitt bevegelsesrom var mer begrenset enn guttenes, min holdning i møte med ballen var passiv istedenfor aktiv. Etter hvert vendte jeg av meg dette. Istedenfor å tenke på kroppen som noe som skulle manøvreres og noe som ble sett på, lærte jeg å rette oppmerksomheten mot ballen. Jeg lærte å behandle kroppen min som et subjekt for handlingen der spillet var målet. Å sparke fotball som en jente var ikke noe som var bestemt av fysiske begrensninger. Men det å sparke fotball innebar å avlære en måte å være i kroppen på som jeg allerede som tiåring hadde tatt for gitt.
Kvinnen som subjekt
Måten kvinner bruker kroppen sin på er et kulturelt tillært fenomen. Kvinner har gjennom en lang historisk utvikling blitt betraktet som seksuelle objekter hvis eksistens kun er til for menns tilfredsstillelse. De har internalisert et objektiviserende blikk. På denne måten har kvinner lært seg å behandle kroppen sin som et sårbart objekt, noe som blir et hinder når de for eksempel skal spille fotball. For Young er denne objektiviseringen, som hindrer kvinner i å utfolde seg selv som et fritt individ i en åpen verden, så dyptgripende at hun kaller det et fysisk handicap. Men å være i en kvinnekropp er først og fremst å være i en menneskekropp, som retter seg mot verden som et kroppssubjekt. For å oppleve verden som åpen trenger man å forstå kroppen sin som et subjekt, og ikke som et objekt. Det krever at man må sees på som handlende kroppssubjekter fremfor seksuelle objekter.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg å spille fotball på et damelag. Under en av kampene husker jeg at ei på laget løp rett mot ballen som kom mot henne. Hun dempet den ned på bakken, og sparket fra med hele kroppen. Ballen dro gjennom lufta og rett i mål. Ingen av oss slentret halvhjertet rundt på banen. Vi drev med ekte damefotball, og vi gjorde det med hele kroppen.
Kilder:
Merleau-Ponty, Maurice. 1994. Kroppens Fenomenologi. Innledning og oversatt av Dag Østerberg. Oslo: Pax Forlag.
Young, Iris Marion. 1980. “Throwing Like a Girl: A Phenomenology of Feminine Body Comportment Motility and Spatiality.” In Human Studies 3, 137-156. Miami University.
