Om Amalie Smiths forfatterskap og «…at forene det, der hører sammen»

Det egenartede motsetter seg beskrivelsen. Som en liste av åtte usannsynlige bokobjekter, er det i Amalie Smiths forfatterskap nå lite mer til felles enn nettopp sammenstillingen av det som tilsynelatende ikke hører sammen

Tekst: Matias K. Buestad

Foto: Amalie Smith, Kollektive læseformer (2013), amaliesmith.dk

Danske Amalie Smith (f.1985) er en av de forfatterne hvis ulike prosjekter er så mangfoldige, både i sjanger og antall, at en oversikt virker uoppnåelig. I tillegg til arbeidet sitt som forfatter står hun bak en rekke prosjekter innenfor video, fotografi, lyd og installasjon, og som utdannet billedkunstner har hun mottatt flere prestisjetunge, nasjonale priser. Erfaringen med visuelle kunstformer er enkel å få øye på i samtlige av hennes litterære utgivelser. Utformingen og designet av de til nå åtte bøkene står som et motstykke til det masseproduserte. De har en sjelden aura av det unike, og har mer til felles med et privat kunstobjekt enn hva en kan forvente av en bokutgivelse. Holdt i hendene er spørsmålene mange, og hvordan leseren skal tilnærme seg dem er noe som må læres underveis.

Bøker som kunstobjekter
Dette gjelder like mye for I Civil (2012), hvis 3. opplag nå er vanskelig å oppdrive og som vil beskrives nøyere mot slutten av denne teksten, som for Kollektive Læsningsformer (2013) utgitt i et eksklusivt opplag på bare 150 eksemplarer. Sistnevnte var et samarbeid med forfatteren Ida Marie Hede, og tar form som et ringhefte som presenterer et foredrag om performancer, inneholder 18 løse fotografier og en stor plakat som illustrerer lydopptaket av foredragets Q&A. Hvilken tematikk som behandles varierer stort hos Smith, og mellom hvert nye verk finnes en sjangermessig rastløshet.

Den partikulære og smått nerdete kunnskapen som bøkene lener seg på, enten det er om historiske personer, marmor og antikken, fotografier og overflater eller naturvitenskapelige fenomener, har sitt estetiske tilsvar i bokdesignets særegenhet.

Katalogen innehar sjangre som «filmromanen» Fabrikken Falder (2010), et verk inndelt i scener hvor hver akt er avsluttet med en rekke løst relaterte plakater som supplerer lesningens assosiasjoner. Utgivelsene hennes inkluderer også dagbøker, essays og brev, samt flere tekster som best kan beskrives som litterturvitenskapelige. Ingen av disse sjangrene opptrer derimot isolert, og «hybrid» er antakelig den mest treffende beskrivelsen av dem. Et hjerte i alt (2017) har sjangeren «Noter, essays, praksis, poetik 2007-2017», og er et tydelig eksempel på dette. Her går teksten loddrett ned sidene i oppstykkede deler som strekker seg helt ut til bokens bakside. De behandler alt fra Grønland til de menneskelige sansenes utvikling, og beskriver også opplesningspraksisen av hennes tidligere utgivelse I Civil som følger: «Bogen er lukket i ryggen og i forsnittet, men åben i top og bund. […] Jeg stikker brevkniven i bogens top i et tilfældigt opslag.» Hvert av disse tekststykkene strekker seg sjelden over flere enn et par sider, og brytes opp av den neste, før de samme motivene etterhvert vender tilbake – akkurat som i en lagvis struktur. Arbeidet med sammenstilling av ulike sjangre, uttrykk, tematikker og motiver, og hvilke design og utforminger som vokser ut av disse kombinasjonene, virker som et fundamentalt spørsmål i Smiths forfatterskap.

Forbindelsen mellom historien, materiale og fortolkning
Forholdet mellom det materielle og dets potensial for idéinnhold er en annen viktig sammenheng, noe som romanen Marble fra 2014 undersøker. Her blir vestens hyllest av den hvite, antikke marmorskulpturen fremvist som en historisk feiltolkning. Fargenes fravær var i mange tilfeller en del av skulpturenes forvitring, og ikke et estetisk ideal i seg selv. Implikasjonene undersøkes ikke i detalj, men forbindelsen mellom historien, materiale og fortolkning heves frem: «Den hvide skulptur bliver dyrket fra renæssancen i 1500-tallet og frem; parallelt med vestlig slavehandel og kolonialisme. Jeg frygter, at den har understøttet en forestilling om det hvide menneskes overlegenhed.»

De snevre interessene har opptatt større og større plass etter hvert som forfatterskapet har utviklet seg, og i hennes seneste utgivelse, Thread Ripper fra 2020, danner den usannsynlige sammenstillingen av vevning og tidlig datateknologi utgangspunktet for skrivingen. Her er Ada Lovelace (1815-1852) viet den oppmerksomheten historien har unnlatt å gi henne, kvinnen som først beskrev hva som ville komme til å bli den analytiske datamaskinen. Noe lignende finnes i Marble, hvor Anne Marie Carl-Nielsens (1863-1945) skulpturarbeid er hevet frem i lyset, hvis etternavn oftere kobles til den velkjente komponisten som var hennes ektemann. I disse tilfellene har historien blitt gjenåpnet, fra hvor de glemte genier igjen kan skrives frem. Den partikulære og smått nerdete kunnskapen som bøkene lener seg på, enten det er om historiske personer, marmor og antikken, fotografier og overflater eller naturvitenskapelige fenomener, har sitt estetiske tilsvar i bokdesignets særegenhet.

Språkets begrensninger
Språket som denne kildebruken medfører, har i enkelte tilfeller en viss kulde over seg. Dette gir en desto sterkere effekt i de partiene hvor den emosjonelle ladningen står i misforhold til det enkle språket det beskrives i: «En hård kemi i og omkring dig: Du har forhørt dig, om de væsker, du afgiver kan være farlige for mig. Det kan de ikke.» Sitatet er hentet fra I Civil, som følger et ungt kjærestepar hvor den ene rammes av en kreftsykdom. De kjemiske prosessene som sykdommen innebærer utforskes i et klinisk, forklarende språk, mens de partiene som omhandler den rammedes tilstand er påfallende enkle. Dette viser hvordan vi i møte med det overveldende kun har et begrenset språk til rådighet. På grunn av Siw-Anita Kirketeigs oversettelse av boken på Samlaget i 2016, er I Civil å regne som Smiths mest kjente arbeid her i Norge. Boken er gitt sjangerbetegnelsen «samling», og er på mange måter nettopp det i sin sammenføying av mangfoldige sjangre og uttrykk. Den inneholder performancer, installasjoner og forskningsprosjekter omgjort til tekst, samt et rikt antall illustrasjoner.

En organisk størrelse
Utover hovednarrativet, som enkelt kan beskrives som et kjærestepars gradvise oppløsning gjennom sykdom og friskmelding, har boken en metapoetisk rammefortelling hvor den tiltales som om den var en organisk størrelse. Det er bokens egne interne logikk som dikterer hvilket materiale den kan oppta: «Det har overrasket mig, i hvor høj grad samlingens processer (optagelse, omformning, organisering, ophobning og afstødning af materiale) forløber efter en orden, der ikke er min.» Den er konstruert på et prinsipp av tematisk nærhet fremfor narrativ sammenheng. I rammefortellingen sidestilles også fortelleren med skaperen av verket: «Sygdommen satte spor i os. Vores fælles krop gik i stykker. Jeg gik i stykker med den.» Ved at fortelleren her er gjort til skaperen av det materielle verket leseren holder i hånden, innlemmes boken i sin egen fortelling – også på et fiktivt plan. På grunn av denne forbindelsen kan vi anse verket som den litterære personens selvstendige bearbeidelse av fortellingen. Dette gir sterke assosiasjoner til den canadiske poeten Anne Carson, og særlig hennes eksperimentelle verk Nox (2010). Som forfattere har de begge til felles at den materielle boken ofte blir opphevet til å fungere som en del av narrativet. Inger Christensen kan også trekkes frem, med hennes tidvise henvendelser til vitenskapen og begeistringen som røpes gjennom bøkenes blikk på verden.

Smiths forfatterskap er en kontinuerlig reforhandling av etablerte uttrykksformer. Det sammenstiller en rekke litteratur- og kunstsjangre, og kombinerer historie og vitenskap med det fiksjonelle. Verkene kobler også sammen faste uttrykk i form av den materielle bokens design og utforming med det flyktige i performancer, i en konstant utforskning av sammenhengen mellom materiale og idé. Det stiller spørsmål om hva en bok og opplevelsen av den kan være, og gjennom mangfoldet som den hybride metoden muliggjør oppstår et særegent litterært uttrykk.

 

Kilder: 

Smith, Amalie. 2012: I Civil. København: Gyldendal – s. 8 («Samlingen forsøger at forene det, der hører sammen.»)