Tekst: William George James
For å finne utspringet til elektronisk musikk må man helt tilbake til det sene 1800-tallet i Nord-Italia. Den futuristiske filosofien var preget av den industrielle og teknologiske utviklingen i samfunnet. Dette gjenspeilte seg også i kunsten. Bevegelsen tok for seg de fleste kunstretninger, inkludert billedhuggerkunst, litteratur, arkitektur, film og musikk. Musikken skulle helst høres ut som, imitere eller inkludere maskiner. Dette preget instrumentenes utvikling, og gjennom de neste tiårene ble det oppfunnet en rekke nye instrumenter. Blant dem var den Sovjet-utviklede thereminen. Den ble først demonstrert i 1920 og er oppkalt etter oppfinneren Leon Theremin (1896-1993).
Musikalske bevegelser
Instrumentet er til dags dato et av få instrumenter som ikke krever fysisk kontakt. Den består av to antenner som måler bevegelsen til utøverens hender. Beveger man hånden i en gitt retning over antennen, vil frekvensen (tonehøyden) endres, mens den andre antennen kontrollerer amplituden (volum). Lydsignalene blir videre forsterket og spilt ut av en høyttaler. Instrumentet vekket så stor fascinasjon at den fanget oppmerksomheten til Vladimir Lenin. I 1922 arrangerte han et møte med Theremin for å få en personlig introduksjon til den nye oppfinnelsen. Lenin skal ha blitt riktig imponert, og Theremin ble videre sentral i Sovjet sin utvikling av avlyttingsutstyr. Thereminen ble tatt i bruk både innen avantgardistiske og klassiske retninger, men ble også raskt akseptert i filmmusikkens verden, samt i populære sjangre som rock, jazz og – naturligvis – elektronisk musikk.
Det teknologiske fokuset satte fort preg på musikkbransjen internasjonalt, og flere av datidens store komponister som John Cage, Charles Ives, Edgard Varese og Olivier Messiaen hev seg på trenden. For folk flest, derimot, lød sannsynligvis mye av eksperimenteringen med disse nye teknikkene lite appellerende. Bevegelsen var ny, og det var ingen historie å lene seg på i jakten på en viss forståelse. Det ble likevel raskt oppfattet som noe som var kommet for å bli.
Siden slutten av 1900-tallet har den elektroniske bevegelsen forgrenet og videreutviklet seg til utallige undersjangre og uttrykk …
Teknologien man fant i musikkstudioene ble hyppig byttet ut med noe nytt og bedre, og i 1942 eksperimenterte man med de første stereo-innspillingene. Lydbåndet var både nytt og billig, og dermed mer tilgjengelig for komponister og artister. Med denne teknologien ble det mulig å manipulere akustiske opptak og lyder, og man brukte lydsignalbehandling til å designe lyden etter egen vilje. Slik ble en ny stilretning født: den elektroakustiske musikken. Men det var først etter andre verdenskrig at den elektroniske bevegelsen virkelig skulle få sitt løft. I et nedslått Tyskland ble de kulturelle tendensene enda mer avantgardistiske, og oppslutningen økte også blant vanlige folk. Mye av den nye musikalske teknologien stammet derfor fra Tyskland, og ble kommersialisert da USA tok den opp etter krigen. Mikseutstyret gjorde det mulig å spille inn flere lydspor oppå hverandre, i tillegg til å manipulere lydbølgene i større grad enn før.
Den tyske skolen
I 1952, åpnet det som skulle bli verdens mest kjente studio for elektronisk musikk i Køln: «Studio für Elektronische Musik des Westdeutschen Rundfunks». Flere av de største pionerene innen elektronisk musikk har sitt utspring herfra, deriblant Messiaens egen elev: Karlheinz Stockhausen – som muligens er den mest sentrale av dem alle. Her realiserte han to av sine mer banebrytende verk Elektronische Studien (1953-1954) og Gesang der Jünglinge (1955-1956). Det som preget etterkrigstiden mest, var nettopp de nye mulighetene til å forene lyder fra den materielle verden med elektroniske lyder. Med ny teknologi kunne man manipulere de materielle opptakene i en elektronisk retning – men også motsatt. I Gesang der Jünglinge er nemlig dette målet hans. Han smelter sammen barnesang med elektroniske lyder og frekvenser. Den tyske skolen skapte en tydelig retning som ga gjenklang på resten av kontinentet.
Ved å kombinere de nye elektroniske teknikkene med det veletablerte pianoets tangentur, ble synthen utviklet. Begrepet «synthesizer» ble først benyttet i 1956, for å beskrive instrumentet RCA Electronic Music Synthesizer Mark I. På 60-tallet utviklet den amerikanske ingeniøren Robert Moog et system hvor han koblet et tangentur til volt-kontrollerte oscilliatorer og en forsterker. Hans første kommersielle synth ble utgitt i 1964, og fikk navnet The Moog Synthesizer. I 1968 debuterte artist Wendy Carlos med platen Switched on Bach, hvor hun spilte verker av J. S. Bach på diverse Moog-synther. Albumet gjorde at interessen for instrumentet eksploderte, og «Moog» ble synonymt med «synth».
Elektronisk versus klassisk
Siden slutten av 1900-tallet har den elektroniske bevegelsen forgrenet og videreutviklet seg til utallige undersjangre og uttrykk, og man har fått retninger som regnes som mer allment akseptert enn andre. Variasjonen er stor, og musikksjangre som house, EDM (elektronisk dansemusikk) og trance har etter flere tiår etablert seg som sentrale sjangere globalt. De siste årene har man sett en stigende trend i å låne stiltrekk mellom de ulike retningene, og flere av de nye elektroniske stilene har igjen begynt å prege dagens konservative, klassiske musikk.
En av forklaringene på at elektronisk og klassisk musikk nå gjenforenes, er at begge retningene typisk bruker enkle melodier over et utfyllende og komplekst akkompagnement som ofte tar for seg polyfoni og -rytmikk. Man har skapt en plattform for elektroniske solister, liksom de klassiske, og det å «låne» solister på tvers av stilartene er i ferd med å standardiseres. Innad i sjangerfusjonen har det oppstått flere prisbelønnede artister i nyere tid. Man skal ikke lenger tilbake i tid enn august 2019 før fusion-festivalen Oslo Classics gikk av stabelen på SALT for første gang. På programmet stod solister som Nasjonaloperaens 1. konsertmester, Catharina Chen, og fast solistsopran, Eli Kristin Hansveen, sammen med de elektroniske artistene Yoshinori Hayashi og Carl Craig – akkompagnert av selveste Kringkastingsorkesteret.
Den Berlin-baserte, klassisk-skolerte pianisten Nils Frahm er enda et eksempel på en artist som det siste tiåret har fått bred oppmerksomhet for å kombinere klassiske, elektroniske og jazz-elementer. Musikken, som ofte blir definert som nyklassisk, er en slags Bugge Wesseltoft-esque ambient med trekk fra undergrunnen i Berlin, hvor live-opptredenene hans mildt sagt gjør en ydmyk. I 2019 spilte han ved både den klassiske festivalen «Festspillene i Bergen» og på den mer indie-pregede «Piknik i Parken» i Oslo. Tidligere samme år holdt han også en utsolgt solokonsert på «Folketeateret» i den norske hovedstaden.
Med andre ord ser vi en tendens til at elektronisk musikk kan være mer sofistikert enn hva den generelle oppfatningen gjerne tilsier, men også at klassisk musikk i dag ofte er ment for en større garde – og oppslutningen er stigende! Når til og med Tiësto «covrer» Samuel Barber sitt ellevte opus, Adagio for Strings, kan man med trygghet si at den klassiske musikken fortsatt finnes overalt rundt oss.
