Tekst: Stina Lovise Kyrkjebø
Hjemmet mitt har endret seg. Det har krympet, blitt mørkere og styggere. Hvor enn jeg går kolliderer jeg inn i skaphjørner og dørkarmer. Jeg finner ikke flyten lenger. Noe må fikses på, noe må endres. Jeg vil bort, jeg vil flytte, jeg vil bevege meg.
Som en løsning har jeg begynt å fordype meg i boligannonser. Jeg bruker god tid på å bla meg gjennom hvert eneste bilde, undersøker hvert eneste hjørne av leilighetene og vurderer om planløsningen kunne passet meg eller ikke. Jeg lager lister med titler som «Drømmebolig», «Drømmebolig 2» og «Drømmebolig: Kjøkken».
Jeg sitter oppe til langt på natt og lever meg inn i boligannonsene som om de skulle vært filmer hvor jeg spiller hovedrollen. Jeg forestiller meg hvordan jeg kommer inn døra og er hakket penere, smartere og lykkeligere.
Jeg legger grundige planer. På dette rommet skal jeg ha atelier, for da skal jeg sette av tid til maling og tegning, kan jeg tenke. Jeg skal kjøpe inn ekte oljemaling og få meg en lang, hvit malefrakk. Så skal jeg skaffe meg en sånn rar kommode med brede, lave skuffer for å lagre de store mengdene med kunst jeg skal skape. Foran det sørvestvendte vinduet skal jeg ha et staffeli, slik at jeg kan stå forgylt i ettermiddagssolen når jeg maler.
En leilighet på Grünerløkka har et ekstra soverom som nåværende eier bruker som treningsrom. De har plassert en tredemølle langs den ene veggen, og det ligger et lite utvalg vekter på et stativ. Men jeg ville ikke stoppet der. Rommet kan lett også romme en yogamatte, pilatesball, kettlebells, en ikke-for-stor romaskin og kanskje en klatrevegg. Da skulle jeg begynt å stå opp tidlig, mens resten av byen ennå sover, kun for å trene. Tenk så atletisk jeg kunne blitt, om jeg bare hadde hatt råd til den leiligheten.
Jeg trenger ikke et stort eller overdådig hjem. Jeg ville ikke ha et herskapshus hvor flere av rommene ender opp med å stå tomme. Alt jeg ber om er plass nok.
En hjørneleilighet på Bislett har walk-in closet. Endelig kan jeg sortere lasset med klær og få oversikt. Jeg skal selge og donere vekk bluser jeg kjøpte fordi de så bra ut på noen andre og T-skjorter med logoer til band jeg ikke hører på. Bort med bukser jeg ikke lenger får over lårene og bruktbutikkskatter som ville sett fantastiske ut med noen små oppgraderinger, men som aldri fikk dem. Jeg skal kvitte meg med alle klærne som skulle få meg til å se kulere, yngre, og penere ut, men som nå bare er rot.
Jeg liker leiligheter på to plan eller flere. En treroms på Torshov har et skråtak i øverste etasje med et gigantisk vindu. Hvis man legger seg på gulvet, kan man sikkert se rett opp på himmelen uten å måtte bøye nakken. Der kan man ligge hele natten, omringet av stjerner. Det virker som et bedre sted å tenke, når man ikke får sove.
En toppleilighet på Kampen har et av de fineste kjøkkenene jeg har sett. Skapene er av bambus og benkeplaten i stein. Hvis jeg hadde hatt et slikt kjøkken, skulle jeg endelig begynt å interessere meg for interiør og mat. Når loppemarkedene åpner, skal jeg dra til møbelavdelingen og finne noen gamle, men robuste trestoler. Hvis de er slitte, skal jeg pusse dem ned og male dem, i sort eller hvit, eller kanskje bare la dem være, kjøre rustikk. På kjøkkenavdelingen skal jeg finne et sett med vintage tallerkener, perfekte til middagsselskaper. Da skal jeg gå på spesialbutikker for å kjøpe ost og kjøtt. Jeg skal bruke god tid på å lese gjennom de nesten urørte kokebøkene jeg har stående. Jeg skal spørre på polet om de kan anbefale en vin, og ikke svare «så billig som mulig» når de spør om hvilken prisklasse. Månedlig, om ikke oftere, skal jeg be mine nærmeste på en kulinarisk helaften. Med mitt nåværende, lille kjøkken hadde det blitt for dumt å invitere til noe sånt.
Det ville vært fint med en stor balkong eller en koselig bakgård, hvor jeg kan fikse på loppemarkedstolene. En bakgård med sykkelstativ, husker, grill, bord og benker. Kanskje kommer jeg i snakk med noen av naboene mens jeg står der i vårsolen: For eksempel en fyr på min alder med bustete hår, som fikser på sykkelen sin. Kanskje studerer han astronomi på universitetet og inviterer meg til å dra og se på stjernene neste gang forholdene er gode.
Kanskje er forholdene gode allerede neste kveld, og vi sykler opp til hans favorittutsiktspunkt.
En leilighet i Gamlebyen med rosett i taket har separat stue og kjøkken. Det liker jeg. Stuen er stor nok til å ha spisebord i den ene enden og sofa i den andre, uten å bruke opp alt av gulvplass. Når nok folk er ferdigvaksinerte, kan jeg ha en større sammenkomst der. Kanskje invitere til vors. Et knippe gode venner kommer først, som avtalt. Vi blander drinker på kjøkkenet oppgradert i 2019 og drikker dem på den femten kvadratmeter store verandaen. Vi kan sitte der mens solen går ned og flere folk strømmer til, for verandaen er vestvendt. Det som starter som et vors utvikler seg til en fest, og vi danser hele natten. Uansett hvor høyt vi hopper, treffer ingen det 3,4 meter høye taket. Det er sjelden do-kø, for leiligheten har to bad. Hvis noen vil sove over er det ikke noe problem – her er det nok av sengeplasser.
Men ikke tro at jeg er kravstor. Jeg trenger ikke et stort eller overdådig hjem. Jeg vil ikke ha et herskapshus hvor flere av rommene ender opp med å stå tomme. Alt jeg ber om er plass nok. Plass nok til å kunne ta noen spensthopp uten å velte en plante. Plass nok til å holde på med to retter samtidig på kjøkkenet, uten å gå tom for arbeidsflater. Plass nok til å male, uten å risikere å få permanente flekker på stuemøblene. Plass nok til å ha alle klærne i skapet, og ikke i hauger på tilfeldige stoler. Plass til et spisebord stort nok til å kunne invitere fem gode venner på middag en gang iblant. Plass nok til å leve.
Samtidig er jeg realistisk. Jeg bekymrer meg for månedlige felleskostnader til leiligheter prissatt til mange millioner over det jeg kan drømme om å ha råd til. Jeg klarer ikke bestemme meg for om tre etasjer er høyt nok til å kvalifisere til den ultimate drømmeboligen. Bør soverommene ligge vegg i vegg eller i hver sin ende av leiligheten? Jeg ser på energimerking, byggeår og gangavstand til offentlig transport. Og selv i de mest perfekte annonser, er det alltid en liten feil. Et litt for skrått skråtak. Rart plasserte vinduer. En utdatert peis. Fransk balkong istedenfor balkong. En nesten usynlig mangel som gjør drømmen ukomplett.
Jeg vet at jeg må bli her litt til. I denne leiligheten, som var drømmeboligen før jeg flyttet inn. Det var her jeg skulle starte på nytt. Bli kvitt alle de destruktive vanene mine og utløse mitt egentlige potensial. Men så gikk det ikke denne gangen heller.
