Tekst: Oscar Grimstad
I sin levetid publiserte Fernando Pessoa (1888-1935) kun et knippe dikt, men livnærte seg som oversetter og kontorist. Da han døde i 1935 etterlot han seg derimot 25,574 sider med notater. Alt fra sidelange beskrivelser av torden til uavsluttede setninger hastig nedskrevet på en papirserviett ble oppbevart i hans etter hvert legendariske amerikakoffert. Etter årevis med revideringer og forskjellige utkast klarte forlagene til slutt å sammenstille et utvalg bøker, deriblant det som senere er blitt kjent som hans magnum opus, Uroens bok. Det interessante med denne boken er at den er retningsløs: Man kan slå opp på en vilkårlig side og få like stort utbytte av lesingen. Dette skyldes til dels den litt spesielle, flytende formen; Uroens bok består av 425 korte tekster, og utgjør til sammen det Pessoa kalte «en selvbiografi uten fakta». Tekstene er frittstående, og noen handlingskurve er det ikke snakk om. Boken består i stedet av fragmenter av et følelsesliv.
En uutholdelig følsomhet
Tilstedeværelsen av et tydelig blikk på tingene er særlig merkbar: Språket folder seg nærmest etter verdensanskuelsen. Hos Pessoa står blikket sterkt; det er vinden i hans fragmentariske prosa, eller kanskje limet som holder bruddstykkene sammen, og gjennomsyrer hvert ord han skriver. Vi oppdager hans verden gjennom det presise, følsomme språket og fordi prosaen er så særegen, fordi blikket han skriver fram er så idiosynkratisk, kan en lesning føles som å tre inn i hodet til denne skjøre og nedstemte portugiseren. Verden åpenbarer seg for leseren, ikke slik den er til vanlig, men i et annet lys, i en annen form.
Selv det vakre er uutholdelig på så nært hold.
Pessoas følsomhet – som uttrykkes klart gjennom det finslipte språket – bærer prosaen hans. Han er en slags flanør, men den fintfølende oppmerksomheten som retter seg mot omgivelsene, én gjenstand av gangen, er for tyngende; han lider under denne vekten av verden, som han ikke klarer å opprettholde stor nok avstand til. Litteraturen hans er et produkt av den smertelige nærheten til alt. For Pessoa føler mer enn han har godt av, tidvis med en altfor stor ømhet for menneskene, for byen sin, for tingene han omgir seg med. I det hele tatt besitter han en følsomhet som er vanskelig å leve med. Han tar seg derfor stadig i å dagdrømme seg vekk, men det er en fåfengt virkelighetsflukt, for han vil alltid måtte vende tilbake til verden. «Mine drømmer er et tåpelig tilfluktssted, som en paraply mot et lyn», skriver han. Og hvem kan egentlig klandre ham? Selv det vakre er uutholdelig på så nært
hold.
Det er nettopp denne tvetydigheten boken bærer preg av; Pessoa vil flykte fra verden. Han er en dagdrømmer, ofte så distansert fra verden at virkelighet og drøm får et heller uklart skille. Han tilbringer mesteparten av tiden vandrende i sin egen bevissthet. Pessoas største problem er derfor at han ikke klarer å balansere dikotomien nærhet – avstand. Han driver ut og inn av verden.
Ofte fjerner han seg fra livet, avsondret i en drømmelignende utpost: «[…] altfor tidlig fikk jeg erfare, og det på et følelsesmessig som forstandsmessig plan, at et liv i drømmenes verden, hvor sykelig denne verden enn kan fortone seg, var det som passet mitt temperament best». Senere kan han gjøre et motsatt utslag, når han går inn i verden med all sin følsomhet og tar den opp i seg: «[…] den smertefulle intensiteten i mine følelser, selv om de er glade; gleden over intensiteten i mine følelser, selv om de er triste». Det varer riktignok ikke lenge; Pessoa er verdensfjern og drømmende av natur, og følgelig blir det til at han snart vender seg bort fra verden og inn i seg selv.
Pessoas identitetskrise
Man kan jo spørre seg hva det er Pessoa vil oss med sin overdrevne melankoli og sine metafysiske spekulasjoner. «Ennå har ingen maktet å definere livsleden i et språk for dem som ikke har opplevd den», skriver han. Kanskje er Pessoas ambisjon å sette språk til livsleden. Men det kan også tenkes at dette inngår i et større prosjekt, at han med sin lyriske prosa vil vise oss verden slik den fremtrer for ham, og ham alene. «Kunst består i å få andre til å føle det vi selv føler», skriver Pessoa, og antageligvis er det dette motivet som ligger til grunn. Samtidig bør det igjen nevnes at Uroens bok ble utgitt posthumt, og at det finnes mange forskjellige utgaver – hver med ulik sammensetning av de etterlatte notatene. I lys av dette kan det nesten virke som om han ikke skrev for å dele sin verden med andre, men for sin egen skyld. Et slikt motiv kan antakelig tilskrives mange som skriver og leser: Vi gjør det for å komme nærmere oss selv.
Blikket omfatter alt han skriver, og feilen ligger i at han søker en personlighet adskilt fra blikket, når faktum er at han er det han ser, og det han ser, er det han er.
Her ligger derimot et annet problem for Pessoa: Personligheten hans er utilgjengelig for ham; han klarer ikke å innsirkle seg selv. «Jeg har sett meg selv, og det varte bare et øyeblikk», skriver han. Eller: «Jeg tenker iblant med bittersøtt velbehag på muligheten at vi en gang skal klare å skape en geografi over vår bevissthet om oss selv». I en passasje i Uroens bok kan vi også lese at bokens jeg-person (som umiskjennelig ligner Pessoa selv) fordriver tiden på en sliten kafé når Fernando Pessoa, lokalkjent litterat, entrer dørene og setter seg på nabobordet. I den engelske oversettelsen, som her kanskje er mer presis enn den norske, beskrives mannen slik:
“Fairly tall and thin, he must have been about thirty years old. He hunched over terribly when sitting down but less so standing up, and he dressed with a carelessness that wasn’t entirely careless. In his pale, uninteresting face there was a look of suffering that didn’t add any interest, and it was difficult to say just what kind of suffering this look suggested. It seemed to suggest various kinds: hardships, anxieties, and the suffering born of the indifference that comes from having already suffered a lot.”
Som en konsekvens av denne identitetsløsheten skrev Pessoa under flere heteronymer. I likhet med Søren Kirkegaard (1813-1855) spaltet han sin litterære person, og gjennom karrieren skapte han nitten oppdiktede personligheter og navn, hver med en fortid, liv og filosofi som gestaltet en gitt side av hans dikterpersonlighet. Uroens bok er signert Bernardo Soares, som anses for å være figuren som ligger tettest opp mot Pessoas egne tanker og identitet.
Samtidig som han insisterte på å skrive under forskjellige navn, med tilhørende stil- og formvariasjon, må det innvendes at bare Pessoa er Pessoa: Han avsløres av blikket sitt, hvis egenart ikke er til å komme bort fra. Blikket omfatter alt han skriver, og feilen ligger i at han søker en personlighet adskilt fra blikket, når faktum er at han er det han ser, og det han ser, er det han er.
Verdien av det egenartede
Å lese Pessoa forårsaker en mild ubalanse, en forrykkelse ut av det vante. Vi gjenoppdager et landskap vi har sett oss blinde på. Det er en underliggjøring gjennom et annet sinn, for også slik kan verden være, også slik kan den fremtre. Noe åpner seg gjennom Pessoas blikk. Hva det er, er ikke godt å si, for det han gir oss er sjeldent mer enn fornemmelser av en hendelse som har berørt ham eller en sinnsstemning han må bukke under for. Men det boken etterlater seg når vi legger den fra oss er en følelse av at denne sinnsstemningen har inntatt også oss.
Litteraturen vil ofte være gjenstand for gjenkjennelse; gjennom det egenartede oppdager vi det universelle. Sagt enkelt: Vi kjenner oss igjen i det forfattere skriver. Selv om hendelsene kan være høyst subjektive, er de tilknyttede følelsene og tankene ofte gjenkjennelige. Men denne opplevelsen av samhørighet, som jo må sies å være en viktig grunn til at vi både skriver og leser (det er en ensom måte å nærme seg andre), trenger ikke å undergrave verdien av den litterære idiosynkrasien til Pessoa, som ofte unndrar seg en slik direkte gjenkjennelse. For selv om Pessoa er ekstremt nøysom i beskrivelsene sine – han tøyer språket for at det skal avtegne så presist som mulig det han ser – så kan vi ikke nå ham mer enn omtrentlig. Men kanskje er det nok: Slik ser vi alt blikket kan romme. Vi forstår verdien av å se tingene annerledes.
Riktignok er det ingen enkel sak å bryte opp doxa, samfunnets etablerte perspektiver, og en slik løsrivelse utgjør også en linje som aldri kan følges til det ytterste. Slik må det re, men man kan likevel komme langt i bare å forsøke. Det er derfor vi bør lese, derfor vi bør skrive: for å bryte opp det tilstivnede blikket, for å tenke bedre rundt hvordan vi er i verden, og ikke minst for å forstå hvordan vi kan nærme oss hverandre uten å måtte gi slipp på det som er vår måte å se verden på.
