Engasjement ut av denne verden: Et intervju med Portal Space

Tekst Ingvild Garmo Nilsson og Audun Rugstad
Foto Audun Rugstad 

– Hvordan kom dere først i gang med Portal Space? Ola: Det begynte egentlig i første semester på studiet, da vi syntes det var litt kjedelig å bare gjøre integrasjonsregning og ville gjøre noe ekstra. Vi begynte med å bygge en radio-styrt modellbil, men den var ikke så veldig interessant. Samtidig var vi veldig inspirerte av SpaceX og alle de nye teknologiske fremskrittene på den fronten. Så da startet vi med noen små modellraketter som vi skjøt opp i Maridalen i januar 2020. 

– Så det var først og fremst for å lage noe konkret? 
Ola: Ja, bare for å gjør noe annet håndfast, rett og slett. Så den første raketten vi skjøt opp, var bare en vanlig flaskerakett, med 3D-printede biter. Den var cirka 40 cm høy og fløy 100 meter opp i lufta. 

– Det er jo høyt det da? 
Ola: Tja, som en dårlig nyttårsrakett, men det var vi som lagde den! Videre begynte vi også å putte mer elektronikk inn i raketten. Vi prøvde å lage en «thrust vector control» (trykkvektorkontroll, journ.anm.), slik at motoren styres automatisk ut ifra akselerometerdata – og så lagde Rokas en utskytningsrampe. 

Rokas: Ja, den som selve raketten står på og som slipper raketten når den tennes på. Ola lagde raketten, så vi delte på arbeidet. 

– Så dere gjorde gradvis forbedringer for å gjøre den mer avansert? 
Ola: Ja, men det gikk ikke like bra med raketten, da.  Men din utskytningsrampe, Rokas, den gikk ganske bra. 
Rokas: Vi testet også nedtelling og displays og sånt.
Ola: Og Bluetooth-styring! 

Rakettforskning er enkelt, men å være rakettingeniør er vanskelig.

– Hvor er dere i dag og hvilke prosjekter holder dere på med nå? 
Ola: Det som skjedde like etter, var jo at vi møtte en professor som ble veldig interessert i dette her. Han sa at vi måtte flytte prosjektet ut fra studenthybelen min og inn på UiO, noe som egentlig passa ganske bra. I forbifarten nevnte han også at det finnes en internasjonal studentkonkurranse i Amerika, hvor man konkurrerer om å bygge svære raketter. Da er det sånn tre-fire meter høye raketter, og mange forskjellige kategorier: Noen raketter skal gå tre kilometer, andre skal gå ni kilometer, noen skal ha ferdiglaget motor, andre skal ha selvlaget motor, og så videre. Han tenkte kanskje ikke så mye mer på det, men vi tenkte: «Vi skal definitivt delta her! Vi vet ikke hvordan, men det her skal vi få til. Og vi melder oss på i den vanskeligste kategorien!» 

– Dere siktet altså høyt fra første stund? 
Ola: Ja, da skal raketten reise ni kilometer opp i lufta med egen motor – og ikke hvilken som helst motor, men med en væskedrevet motor. 

– Apropos det: Hva er egentlig forskjellen på en væskedrevet og en «vanlig» rakettmotor? 
Rokas: Vanligvis går motoren på fast drivstoff. Det er det som brukes i fyrverkeri og slikt, men for rakettmotorer brukes det i en litt større skala. I en væskedrevet motor bruker man i stedet flytende drivstoff. Da må man åpne ventiler for å regulere forbrenningen. 

– Er det mer komplisert enn fast drivstoff? 
Ola: Altså, det er farligere å lage en faststoffmotor, for da har du oksygen og drivstoff blandet sammen, så alt du trenger er bare å tenne på og da brenner den til den er ferdig. Den blir som en bombe. I en væskemotor er oksidanten og drivstoffet i stedet på to forskjellige tanker. Som Rokas sier, trengs det da ventiler som gjør at drivstoffet renner ned i forbrenningskammeret. 
Rokas: Og så finnes det hybridløsninger hvor du har fast stoff og sprøyter inn oksidant, altså én oksiderende del og én del brennende karbon. 

– For folk som ikke er fysikere, er det lett å få assosiasjoner til Apollo og den slags med en gang man hører ordet rakett. Var det sånne gammeldagse faststoff-motorer? 
Rokas: De var faktisk også væskedrevne, men nå begynner det å bli mer vanlig. Nå kan man også lande hele raketten, noe som åpner for flere muligheter. 

– Det må jo kreve ganske mye teknisk kompetanse å lære seg dette. Hvordan får dere kunnskapen dere trenger? 
Rokas (ler): Vi bare googler, også skaffet vi oss mentorer som kunne hjelpe oss. 
Ola: Vi begynte egentlig bare å lese rakettbøker, kjøre gjennom all den harde teorien som finnes. Hvis vi prøver å bygge noe, men så funker det ikke i det hele tatt, da går vi bare videre til neste prototype. 

– Når var det dere ble en forening? 
Ola: Det var like etter at vi hadde snakket med Ketil (professoren, journ.anm.). Vi var på CaNoRock, et fysikkfag hvor man drar til Andøya for å bygge og skyte opp en rakett som går på faststoff. Der ble vi kjent med en tredje person, som ikke er med lenger, og vi tre bestemte oss for å virkelig gå inn for dette. Vi signerte vedtektene på en serviett på en bar, og så var vi i gang! 

– Hva er de største utfordringene med å skyte opp romraketter? 
Ola og Rokas: Motoren! 
Ola: I hvert fall om man lager motoren selv, det er definitivt det som er vanskeligst. 
Rokas: Motoren blir selve kjernen, og så bygger vi raketten rundt den. For motoren tar ganske mye plass. 
Ola: Det er også grunnen til at vi ikke har et design på raketten enda, selv om vi har holdt på i halvannet år. Vi vet bare at raketten kommer til å være cirka tre til fire meter høy og med en viss bredde. Det er alt vi vet, fordi det er motoren som er vanskelig. Vi begynner med å designe motoren, og så har vi en sånn test-stand hvor vi setter opp alt, bare skalert opp. Denne bruker vi til å teste motoren. 

Vi ser at det er veldig mye som skjer på denne fronten: romraketter landes, sivile drar ut i verdensrommet, vi skal tilbake til månen og videre til Mars – men så forbereder vi oss ikke helt på det her i Norge. 

Ola: Men vi gjorde jo ganske mange feil i starten. For det første fant vi ut at rakettforskning er enkelt, men å være rakettingeniør er vanskelig. Rakettforskning er jo kjempeenkelt: Det er jo bare formler og teori, så dette kunne vi lære oss. Men å faktisk få det til å funke, det var verre. Og enda verre enn det igjen, var selve logistikken. Det er jo det som først og fremst har stoppet oss. Vi har veldig sjelden vært i en situasjon hvor vi for eksempel ikke har fått til å sveise noe fordi trykket blir for høyt, fordi vi aldri kommer til dette stadiet. Logistikken stopper oss: Først kan det være mangel på penger, og når det er løst, så har vi ikke noe sted å teste, og så er det en leverandør som ikke leverer til tida. 

– Apropos testing: Hvor ringer man og ber om tillatelse for å skyte opp en romrakett? 
Ola: Veldig godt spørsmål, og det ble fort min jobb da vi begynte med det her. I ettertid er det litt morsomt, altså hvem hadde du ringt for å få tillatelse til å teste en hjemmelaget rakettmotor? For den er jo så stor at den ikke bare kan testes i en bakgård. 

– Men den dere skjøt opp i Maridalen var vel ikke et stort problem? 
Ola: Vi var faktisk dritnervøse, men saken er at det bare er å begynne å ringe. Det er litt som den NRK-serien hvor man skal komme fram til en kjendis på seks steg. Du må bare ta tak i hvem enn du kan finne, og så ringer du og prøver å få videre kontakter. For eksempel bymiljøetaten i Oslo, Eiendomsavdelingen på UiO eller en politiker man kanskje kjente en gang. Jeg tror jeg brukte fire måneder på å finne et sted hvor vi faktisk kunne teste. 

– Hva tenker dere ellers om rollen til Portal Space i det større bildet, utover det å skyte opp raketter? 
Ola: Visjonen vår er noe jeg sitter mye og tenker på. Vi begynte jo bare fordi vi syntes det var gøy, men man trenger også en større grunn. Etter mye prating fant vi ut at vi personlig gjør det for å få så mye læring og erfaring som vi overhodet kan. I prosjektet har vi jo alt fra organisasjonsledelse, «fundraising», å drive kontoer og å selge oss selv inn, til det tekniske. Vi har lært avansert termodynamikk og fluiddynamikk på egenhånd, i tillegg til ingeniørkunst og bruk av maskiner. Det er et veldig bredt spekter. På en måte forbereder vi oss på en fremtid hvor det er mulig å jobbe med verdensrommet. Derfor er visjonen vår: «Preparing students for a future in space». Vi ser at det er veldig mye som skjer på denne fronten: romraketter landes, sivile drar ut i verdensrommet, vi skal tilbake til månen og videre til Mars – men så forbereder vi oss ikke helt på det her i Norge. 

– Så dere tenker at det skal være et tilbud for studentene? 
Ola: Ja, vi ønsker oss noe sånt som en «aerospace degree», sånn som man har i USA. Derfor har vi laget vårt eget alternativ, som skal forberede studenter på en fremtid i verdensrommet gjennom å utvikle romteknologi. 

– Alle de tingene du nevnte: fundraising, organisasjonsledelse og så videre, det må jo ha tatt mye tid. Hvor mange timer tror dere at dere har lagt inn i Portal Space det siste året? 
Ola: Vi har jo tatt fri for å gjøre dette her, så vi har vel jobba et sted mellom 80 og 100 timer i uka i et og et halvt år nå. 

– Til sammen, eller? 
Ola og Rokas: Nei, hver for oss. 
Ola: Men ikke så mye nå, heldigvis. Nå har vi trappa ned, siden ting begynner å falle på plass. Men starten var, ja, intens.

– Har dere et råd til andre som har en verdensrom-gründer i magen? 
Ola: At det bare er å starte. Det høres jo veldig ut som en klisjé, men det er faktisk sant. Mange ganger har folk sagt direkte til oss at «dette her kommer dere ikke til å klare», og så endte vi opp med å klare det likevel. Man må bare fortsette.

Vi sier tusen takk for intervjuet, og lar Ola og Rokas rusle tilbake til sveising og drivstofftanker. For gutta i Portal Space ser det for øyeblikket ut som at «the sky is the limit» – for ikke å snakke om verdensrommet. 

Raketter