Tekst: Simen Strand-Pedersen
Fremhevet bilde: Stilleben med bjørnebærpai (1645), Willem Claesz Heda // Wikimedia Commons
Fra antikkens første mosaikker av frukt og keramikk til Vincent van Goghs Vase med femten solsikker fra 1888 og Andy Warhols ikoniske verk Campbell`s suppebokser fra 1962, vises stillebenmaleriene som et nærmest konstant uttrykk i billedkunsten. Det var likevel i 1600-tallets Nederland at stilleben hadde sin virkelige gullalder. Her var det en sterk og livlig tradisjon for stillebensmaleri, og den hadde sine mestere som Willem Claesz Hedas og Pieter Aertsen. Stillebenmaleriet sammenlignes ofte med landskapsmaleriet, portrettet eller den religiøse ikonografien. Denne formen for billedkunst er opptatt av å fange essensen av gjenstander og legger ofte til en endret betydning i dens relasjon til nye situasjoner og komposisjonelle sammensetninger. Gjenstandene kan så ta på seg en ny dynamisk rolle, som stillebensfremstillingen oppnår ved å skape et kunstig rom omkring dem. Når gjenstander blir satt på pidestall, gjør dette det mulig å vekke tilskuerens beundring for deres former og kompleksitet. Gjenstandenes praktiske funksjon i den virkelige verden vil dermed nærmest være ubetydelig i stillebensmaleriet. Stillebenskunstnere var overbeviste om at gjenstander i seg selv kan overbringe mening og sannhet på en måte som de dominerende fiksjonsfylte og historiske iscenesettelsene ikke kan.
Blekksprutskall og sitronskall
Begrepet «stilleven» eller «bilder uten sjel», ble først brukt i Nederland i 1650 for å omtale kunstneren Pieter Aertsens kjøpmannsbordmalerier. I Grønnsaksselgeren (1567) er ferske matvarer utstilt til markedet og ser ut til å begrave selgeren i mengden av utvalget. Samtidig retter selgeren oppmerksomheten vår mot varene sine, heller enn seg selv eller det som foregår i bakgrunnen. Det er også noe uvirkelig over denne komposisjonen: På tross av sjangerens insisterende realistiske fremstilling, er det som om maten fremstilt på bordet ikke er ment å selges. Snarere virker den å være en slags offergave, eller til utstilling, kun til for å vekke undring. Maleriet opphever dermed grønnsakenes rolle som enkle dagligvarer, og gjør at de i større grad må ansees som naturens egne kunstverk.
Jan Davidsz de Heems Stilleben med hummer og nautilusbeger er et maleri som også forholder seg nyanserende til gjenstanders betydning. Hummeren på det forgylte fatet blir presentert ved siden av en eksotisk og ikke så lite forbløffende glassgjenstand, som samlet gjør overdådigheten i bildet nesten absurd. De Heems gjenstander er ofte transformerte eller bearbeidede, som med det titulerte nautilusbegeret i maleriet av hummeren. Skallet med det forhistoriske utseendet stammer fra blekksprutarten perlebåt, som oppsiktsvekkende nok fremdeles svømmer omkring i havet utenfor Filippinene. Skallet i maleriet har blitt omgjort til et dekadent gullbeger med et karakteristisk sitronskall hengende ut av seg, som minner om perlebåtartens mange utstikkende armer. Begerets form forbinder på denne måten skallets naturlighet med dets nye funksjon som drikkebeger. Gullsmedens arbeid blir derfor også betydelig for nautilusbegerets endrede funksjon fra liv til gjenstand i maleriet. Nautilusbegeret gir en assosiasjon til det dekadente, og foreviger et sjeldent, kortvarig måltid som man selv kanskje aldri får oppleve. De Heem beveger seg slik i motsatt retning av Aertsen når han fremmer det tilberedte og kunstige der Aertsen skildrer det naturlige i kjente omgivelser.
Handelsmenns kommersielle koloniale interesser handlet på 1600-tallet i stor grad om å sikre tilgang til utenlandske luksusvarer og skape et marked for disse i eget hjemland. Siden malernes kunder på denne tiden oftere var handelsfolk enn biskoper, kan valget av luksuriøse motiver for denne frigjorte kunstformen trolig fortelle mye om hva slags ideer som rådet i denne perioden.
Hos Heda og de Heem har gjenstandene tatt helt over i motivet, og det er kun det menneskelige blikket igjen.
Stillebensjangerens variasjon i komposisjon og eksperimentering med symbolikk og moralisme vises tydelig i Willem Claesz Hedas malerier. I hans Stilleben med bjørnebærpai fra 1645 er det igjen et dekket måltid som er hovedmotivet, men i dette maleriet har et sølvfat falt over på siden. Duken er halvveis dratt av bordet, som følge av en krangel eller at noen har falt om og grepet tak i duken i et siste desperat forsøk på å holde seg oppreist. En skrelt sitron, som er et fast innslag i mange stilleben, ligger igjen på bordet. Dette sitronskallet kan symbolisere hvordan et liv kan rakne eller avsløres, men det kan også symbolisere tap av mening når ens støttepunkter er skilt fra en. Konflikt og uro har en tilstedeværelse i den oppskårne sitronen, i den ruglete duken og i det veltede fatet. Den skrellede sitronen fremstiller et liv som faller fra hverandre og det veltede sølvfatet er et slags oppgjør med den korrumperende dekadansen. Hos Heda og de Heem har gjenstandene tatt helt over i motivet, og det er kun det menneskelige blikket igjen.
Et brudd med kirken
Stillebensmalernes interesser befant seg ikke bare innendørs, men også i utviklende urbane områder som gater, kanaler og piazzaer. Kunsten fikk gjennom sin frihet fra ikonografien et preg av å skildre arbeid og levekår rundt hverdagslivet. Religiøse motiver fremmet den kontroversielle katolske helgendyrkelsen protestantene tok avstand fra. Det var derfor ikke lenger like stor etterspørsel til for eksempel å fremstille store altermalerier eller annen påkostet utsmykking til kirkene, som hadde vært en viktig del av middelalderens kunstneriske uttrykk. For de som fortsatt ville utøve håndverket sitt, var det derfor attraktivt å fremstille det mer jordnære.
Den materielle overdådigheten formidles med en nyvunnen form for klarhet og iscenesettelse, utenfor den religiøse ikonografien.
Filosofen Bernhard de Mandeville skrev i denne perioden om hvordan forbruket av små, ubetydelige luksusobjekter hadde verdi ved at de drev økonomien fremover og gjorde samfunnet i stand til å skape en reell positiv forandring i borgernes liv. Den materielle velstanden ble et symbol på det gode liv og troen på fremskrittet. Tanken og muligheten om å skulle oppnå det gode liv – i dette livet, kan ha hatt den effekten på samfunnet at folk ble mindre investert i sin egen spiritualisme, og i stedet søkte frelse i materialismen. Mennesket og dets eiendeler ble slik tettere forbundet. Man ble i større grad bevisst sin relasjon til gjenstandene, deres historie og ulike måter å visualisere deres verdi. Palasser og private samlinger ble fylt opp av eksotiske varer, smykker og andre prydgjenstander, noe som også er fremstilt i stillebenskunsten fra denne tiden. Det å vise sin velstand, slik adelen gjorde tidligere, ble mer utbredt i samfunnet.
Ambivalent materialisme
Den utrolige overdådigheten og dekadansen stillebensmaleriene utviste overfor de nederlandske kjøpmennene og kunstnerne, må ha vært til stor forbauselse og interesse. Prydgjenstander og luksus er ivrig malt, men fylt av motsigende symbolikk og advarsler om en total hengivelse og besettelse til dem. Tikkende klokker, skjøre flyvende såpebobler, avkuttede blomster, tente stearinlys og hodeskaller er alle hyppig brukte elementer i disse maleriene, med tydelige moralske leksjoner. Stilleben er slik en viktig kunsthistorisk dokumentasjon av 1600-tallets blandete reaksjoner på økende materialisme og uhemmet forbruk, med deres underliggende etiske og moralske farer. Fra et spirituelt og moralistisk ståsted kritiserer Aertsen og de Heem begge det vanedannende konsumet de ser vokse frem i samfunnet. Den materielle overdådigheten formidles med en nyvunnen form for klarhet og iscenesettelse, utenfor den religiøse ikonografien. Stillebensmaleriene er derfor langt mer detaljpreget enn de universalistiske maleriene fra tidlig renessanse. Om rikdommen som ble fremstilt var en velsignelse eller forbannelse, var avhengig av kunstnerens sans for form og komposisjon
