Gi universitetet tilbake til nerdene

Tekst: Daniel Fullman og Bård Nordseth

Å ta høyere utdanning har blitt nesten like naturlig som å pusse tenner. Antall mastergrader per hode har skutt i været over det siste tiåret. Vi er høyere utdannet enn noen gang, og som en konsekvens av dette krever de fleste «voksenjobber» at du har brukt fem år av ditt unge og lovende liv innenfor universitets lune vegger. Men hvorfor? For mange, og kanskje spesielt oss på samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet, er ikke kunnskapen vi tilegner oss fra universitetet åpenbart relevant for arbeidslivet. Vi lærer abstrakte teorier om obskure fenomener, mystiske analysemetoder og en uendelig rekke kryptiske begreper. Når vi alle ender som rådgivere i stat og kommune, kan man med rette spørre seg: Hva har universitetsgraden min med denne jobben å gjøre? Ikke så mye, synes konklusjonen ofte å være. Problemet er at universitetet preges av eksistensielle kriser. Er det et sted mennesker drar for å bli kloke og reflekterte, eller er det bare en nødvendig mellomlanding mellom videregående og arbeidslivet?

Det er en kjensgjerning at mange er på universitetet fordi de må. Det er ikke en brennende interesse for faget som har bragt dem hit, de vil bare ha en jobb. Om du mangler en universitetsgrad, stiller du dårlig i konkurransen på arbeidsmarkedet mot de med både en og to bachelorgrader. Derfor presses stakkars sjeler gjennom utallige akademiske artikler, skriver lange essays uten tilbakemeldinger og terper metoder og teorier som har en minimal sammenheng med jobbene de sikter mot. Bør en administrasjonsarbeider ha en mastergrad i statsvitenskap? Antagelig behøver man ikke å sitte 5 år på Blindern for å bli en god byråkrat. 

På samme tid er det noen få som kommer til universitetet fordi de virkelig er interesserte i å lære. De vil diskutere fag i lunsjen og lese teori på sengen. For dem er arbeidslivet og «jobben» et svart hull i enden av en velopplyst tunnel. Og selv om de får mulighet til å pløye seg gjennom utallige mengder artikler og bøker, mangler de det miljøet for diskusjon og opplysning som et universitet kan være. Universitetet er stedet for å dyrke den frie tanke, og studentene har historisk sett vært de nye idéenes fanebærere. Hvor skal disse finne seg et hjem når det moderne universitetet ligner mer og mer på en forlengelse av videregående skole? 

Mastersyken

Forstår man utdanning som et gode som stiger i verdi når færre har det, kan man argumentere for at all den utdanningen som blir tatt utover hva som kreves for et gitt arbeid er overflødig – og derfor bortkastede ressurser. Det er ikke noe i veien for å ta en lang utdanning, men om man kun bryr seg om utdannelsen som en billett inn i arbeidslivet, innebærer mer utdanning kun sterkere konkurransekraft. Hvorfor kan ikke to jobbsøkerkandidater med bachelorgrad, som begge har kvalifikasjoner til å gjøre en bestemt jobb, konkurrere på bakgrunn av personlig egnethet og andre tester, istedenfor å ta to år på toppen for å gå gjennom samme rekrutteringsprosess? Kurerer man mastersyken og sørger for mer yrkesrettede utdannelser, vil tiden de fleste bruker på utdannelsen være bedre anvendt.

Symptomene på universitetets splittethet finnes over hele Blindern. En forsvinnende liten del av studentorganiserte aktiviteter på universitetet er faglige. Snarere er de sysler som skal bringe tankene over på alt annet enn fag. Kjellerpuber, quizer, ølbryggelag, rumpeldunk og annen organisert idrett: alt sammen vel og bra, og viktig i en god studenttilværelse, men det faglige engasjementet uteblir. Finnes det et alternativ til universitetets spagat? Et motsvar til utallige aulaer fylt til randen med apatiske fjes og en desillusjonert professor? Det er klart at de gode diskusjonene mellom foreleser og student vanskelig lar seg gjennomføre i en forelesningssal med 200 tilskuere. Selv i seminarer med mindre grupper må man se langt etter betydelig meningsbrytning, så lenge majoriteten av oss kun er her for å få en grad og komme oss videre. Om universitetet utdannet færre studenter, men var tilrettelagt for de interesserte, kunne det tenkende universitetet gjenoppstå.

Gjenreis det tenkende universitetet

Universitetet er en viktig forberedelse for arbeidslivet. Samtidig må man anerkjenne at innholdet i utdanningen ofte ikke har stor sammenheng med jobbene som venter i enden. En gammel klisjé er at universitetet skal lære oss å tenke. Det er ikke innholdet i graden som er det viktigste, men hvordan vi bruker hodet. Dessverre er det lite tegn til at «å lære å tenke» er førsteprioritet på mange studier. Til tross for at uttrykk som «selvstendig tenkning» og «kritisk refleksjon» har blitt allemannseie, er oppgulp fortsatt den korteste veien til toppkarakter. Avsporinger fra pensum, om de er aldri så gjennomtenkte, er som regel bare ekstrajobb for sensor. I tillegg kan man i løpet av fem år på universitetet knapt fylle et A4-ark med tilbakemeldinger på eget arbeid. Det er god grunn til å tro at fem år i arbeidslivet gir vesentlig bedre feedback, og dermed anledning til å både tenke og utvikle seg. 

For å gi de nysgjerrige sjeler et rom for blomstring, og skåne de fleste fra akademisk tvangsterapi, er løsningen enkel: vi må avslutte prosjektet om å lage en divan ut av to forskjellige stoler. Folk som gjerne vil jobbe bør kunne ta en yrkesrettet utdannelse og slippe å leke akademiker i fem år. Ved å gjenreise fag- og høyskoler, kan flere få en kortere vei inn i arbeidslivet og slippe å bruke tid på ting de hverken vil eller behøver å bruke tid på. Universitetet kan på sin side igjen bli et sted for spesielt interesserte – et sted for de som vil lese fag for kunnskapens skyld. Det bør ikke være universitetets oppgave å gjøre oss mer produktive, det burde være en heldig bivirkning. Gi universitetet til nerdene, og gi resten av oss friheten tilbake.

Bilde: hentet fra Wikimedia