Triers såre og modne avslutning på Oslo-trilogien imponerer

tekst: Edvard Gaukstad

Verdens verste menneske tar for seg utroskap, vanskeligheter i et forhold, motsetninger og ulikheter mellom mennesker. Den utforsker trangen til å være fri og selvstendig samtidig som man savner følelsen av å være en del av et større felleskap. Julie føler seg både fanget av samfunnets forventning om at man burde etablere seg og stifte familie når man som kvinne nærmer seg tretti, og hennes egne, indre trang til å utforske alle mulighetene verden har å by på i tillegg til å finne seg selv oppi det hele. Denne konflikten går som en rød tråd gjennom hele filmen. Filmen er også full av humoristiske grep, som blant annet en voiceover som på en åpenbar og direkte måte forteller om Julies valg og tanker. Humoren komplementerer filmens mer sårbare øyeblikk. 

Bildene er nære Julies synspunkt og indre følelser, uten å virke for inngripende eller manipulerende. Kinematografisk lek med visuelle effekter gjennomsyrer filmspråket. Dette kommer særlig frem i en scene om hallusinogene rusmidler, som serverer tilskueren både gøyale påfunn og visuelle «gags». Triers eksperimenter er klart selvbevisste. I en annen scene, som trolig søker å formidle den nye forelskelsens rus, opphører tiden for alle andre bortsett fra Julie. Hun løper rundt i Oslos gater mens resten av verden står stille. Istedenfor CGI (datamaskinskapt bildefremstilling, red. anm.) har Trier valgt å samle sammen en hel haug statister og be dem stå stille for opptaket. Resultatet er et av filmens høydepunkter. I denne scenen kjenner jeg igjen Triers lek med typiske sjangerelementer og klisjeer, mest fra amerikanske romantiske komedier, uten at det føles for påtatt eller klisjépreget. Tvert imot er det gjort med et glimt i øyet – og derfor funker det. Selv om filmen er en romantisk komedie, er den ikke uten alvor. I løpet av filmens andre halvdel kommer dette alvoret tydeligere frem. Kontrasten mellom romantikk og sorg gjør at filmens vonde scener forsterkes. Filmen innehar en god balanse mellom glede og sorg, noe som bidrar til å gjøre følelsene som Julie og de andre karakterene går gjennom, mer ekte.

Lydsporet til filmen henger nøye sammen med filmens rytme og stemning, og bidrar til å underbygge de mer komiske scenene. Filmen er klippet med en rytme som gjør at scenene hverken føles for lange eller for korte. Verdens verste menneske er også mer fargerik enn de tidligere Oslo-filmene til Trier. Her er det mer sommer, sol og varme, ung glede og større forventninger til livet enn vi har sett tidligere. Vi får se Oslos forvandling fra 2011 til 2021, spesielt Barcode som såvidt var påbegynt da den forrige Oslo-filmen ble spilt inn. Ett bilde peker på 22. juli, som ikke hadde funnet sted da den forrige filmen (Oslo, 31. August) ble spilt inn. Disse detaljene føles både riktige og nødvendige i Triers saga om Oslo. Det forekommer også en visuell henvisning til Oslo, 31 august, som flettes inn på en passende måte i denne filmen, og fungerer som en rørende liten hyllest. Uten å røpe for mye: I begge disse filmene ser hovedpersonen soloppgangen over Oslo under en viktig og emosjonell scene.

Det er flere elementer i denne filmen som man kan kjenne igjen fra de tidligere filmene i Triers Oslo-trilogi: tid og minner som oppfattes av enkeltmennesker; ting som forsvinner og verdens forandringer; konflikten mellom idealiserte drømmer og en skuffende virkelighet; menneskelige forhold og følelsen av å ikke passe inn. Her er det gjort med mer humor og varme enn tidligere i Triers karriere. Jeg tenker at tittelen Verdens verste menneske er ment ironisk. Enhver ung kvinne i 30-årene kan trolig kjenne seg igjen i Julies konflikt, men selv føler hun seg som nettopp verdens verste menneske. 

Filmen kommenterer også den kulturelle forandringen som har skjedd i medie- og nyhetsbildet siden Oslo, 31. august – spesielt #metoo-bevegelsen og kanselleringskulturen. I et av kapitlene midt i filmen har Julie skrevet en snedig tekst om #metoo, og senere kommer også Aksel – en annen sentral person i filmen – i hard motbør under et intervju hos NRK. Dette bidrar til å få frem følelsen av en tidsalder og en generasjon som er på vei ut – en generasjon som må gi plass til de nye, unge stemmene i medie- og kulturbransjen. Samtidig virker det ikke som at filmen er interessert i å gi oss en tydelig dom over Aksel og hans meninger.

Den eneste kritikken jeg har mot filmen, må være lengden. Selv om filmens plott og drama er engasjerende hele veien igjennom, og andre halvdel inneholder noen av mine favorittscener, føles det som om handlingen dras ut litt vel lenge. Selv om plottets utvikling er interessant i andre halvdel, synes jeg filmen bruker for lang tid på å nå en konklusjon. Mens jeg så filmen, ventet jeg hele tiden på at noe mer skulle skje, noe som aldri kom. Slutten føles også litt anti-klimatisk, selv om dette muligens er en del av filmens intensjon. Likevel synes jeg dette er en svært god film, som jeg gleder meg til å se igjen.