Kloning av dyr, burgerspising og reproduksjon

Det som før var utryddelse av arter som følge av særhistorisk produksjon, er nå blitt et nødvendig offer som følge av evig vekst og reproduksjon.

tekst: Ali Jones Alkazemi

Tidligere i år klarte forskere i USA å klone ilderen Elisabeth Ann ved å bruke genmaterialet fra en over 30 år gammel, død ilder. På 1980-tallet trodde forskere at denne arten, kalt svartfotilder, var utdødd. Senere har man funnet ut at det finnes omtrent 400 svartfotildere igjen. Kloningen ble igangsatt ved hjelp av mange dyrevernsorganisasjoner som ville redde bestanden til denne arten. Implikasjonene av kloningen er potensielt at dyrearter aldri vil være helt utryddet, ettersom det vil være mulig å gjenopplive utdødde arter. I en utgave om frihet av det tyske Philosophie Magazin spør redaksjonen om vi kanskje vil kunne klone dinosaurer. Hva betyr dette for økosystemet, og hvilke ideologiske implikasjoner har kloningen?

Kloningen av Elisabeth Ann er en vitenskapelig milepæl. Likesom mennesker ved hjelp av samfunnsmessig forvalting og teknologi ikke trenger å være spreke for å overleve, trenger dyr nå hverken å være tilpasningsdyktige, være sterke eller forholde seg til tvungne omgivelser for å produsere avkom og være egnet for overlevelse. Selv om det er enklere sagt enn gjort, kan man i teorien si at ingen arter lenger er utryddet så lenge vi har deres genmateriale og et tilpasset miljø til stede.

Produksjon og reproduksjon

Betydningen av dette har sin tydeligste parallell til den franske medieviteren Jean Baudrillards begrep om produksjon og reproduksjon, som han viderefører fra Marx. På markedet er vi vitne til utallige varer som i første omgang er laget for å tilfredsstille begjæret vårt, men etter hvert blir til noe vi opplever som nødvendigheter: rus, spesifikke matvarer, klær og anerkjennelse. Til slutt blir ikke markedet noe som skal tilfredsstille forbrukernes begjær og ønsker (produksjon), men dekke nødvendige behov i tråd med tings normale funksjon (reproduksjon). Begjær blir således til behov. Unntak blir regel.

I tråd med den stadige utryddelsen av dyrearter, som har en direkte sammenheng med den industrielle utviklingen fra 1850-tallet og menneskets rovdrift på hverandre og naturen siden, har vi nå åpnet for muligheten for å fortsette som vi gjør og forbruke med økt eller lik hastighet. Kloningen er nemlig en mulighet for å reprodusere de eventuelle tapene som våre handlinger forårsaker. Hvis samfunnets forbruk dreper et bestemt antall dyr eller dyrearter i året, vil vi med kloningsteknologien kunne resirkulere de døde dyrene og reprodusere det tapte.

Dette følger blant annet den samme logikken som Max burger sin klimapositivitetskampanje: «Vi planter trær som tar opp og lagrer CO2 fra atmosfæren når trærne vokser. Vi kompenserer for alle utslipp fra produktene våre og tar dessuten opp ytterligere 10 prosent. Resultatet er at vi bidrar til å redusere mengden av klimagasser i atmosfæren.» Hvis du kjøper burgere fra Max, vil de ordne opp i klimakrisen for deg. Spis burger med ekstra storfe-patty for klimaet!

Vi kan nå se for oss en variasjon av dette i anledning kloning av utdødde dyr. I 2020 erklærte verdens naturvernsunion (IUCN) 15 dyrearter for å være utryddet. En hypotetisk null-utrydningskampanje ville kunnet sett slik ut: «Vi kloner dyr i tråd med utryddelsen som forbruket ditt medfører. Ikke bare det: For hvert dyr som dør kloner vi to! PS: Hvis du handler for mer enn 1000 kroner hos oss, skal vi sørge for å klone både en utryddet og en truet art.»

Pop-apokalypse

Vi møter på en liknende reproduksjon hos selskapet SpaceX. Romfartsprosjektene deres har ikke så mye som mål å komme seg til en annen planet, som å gjøre det til en selvfølge at vi er på vei mot undergang. Verdens rikeste mann og pop-apokalyptiker Elon Musk er her for å redde oss med et produkt som legger den ideologiske overbevisningen om kommende klimakatastrofe og jordens oppbrukte ressurser til grunn for selve varen. Produksjonen av romskip blir reproduksjon av våre politiske syn: Vi flyr snart vekk fra fremtiden vi antok. Denne nihilistiske holdningen blir ikke bedre av at det hele dekkes med en barneaktig humor.

Det eldste eksempelet på et slikt reproduksjonsmønster er å finne i veldedighet. Mennesker tjener først penger for å dekke sine grunnleggende behov, før prosessen transformeres til et behov for å tjene penger. Bill Gates har i løpet av sin karriere donert cirka femti milliarder dollar til veldedighet. Det som altså var merverdi skapt av lavere lønnede, som delvis er årsaken til at han er en av verdens rikeste menn, går dermed tilbake til de trengende. På denne måten blir det som var utnyttelse naturalisert og nødvendiggjort. For hvordan skulle de fattige få penger, om det ikke var ved enorme donasjoner fra milliardærer? De rikes produksjon og donasjon av penger reproduserer og rettferdiggjør deres rikdom.

Evig reproduksjon

Kloningen av Elisabeth Ann er dypt symptomatisk. Å klone frem denne ilderen viser hvordan vi er villige til å bruke flere krefter på å forbli der vi er enn å igangsette nødvendige endringer. Vi vil heller spise burger og støtte SpaceX enn å ikke spise burger og tro på noe utover en nihilistisk virkelighet; heller utrydde arter og klone dem tilbake enn å ikke utrydde noe; og heller abonnere på veldedige organisasjoner og tro vi hjelper de fattige, enn å ikke ha fattige.

Elisabeth Ann er således ikke kun en vitenskapelig milepæl, men en svært presis fremstilling av en dypereliggende resirkuleringslogikk. Denne logikken kommer til uttrykk i reproduksjonen av alt fra klimagasser til klasser og dyrearter, som viser til kapitalismens evne til å reprodusere seg selv idet markedet, kulturen og varene stadig gjenoppfinnes i ulike resirkulerings-logiske variasjoner.  

 

Ali Jones Alkazemi: (*2000), filosofi (BA), Universitetet i Oslo