tekst: Jenny Glenton Prescott
Den norske regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer er forankret i FNs bærekraftsmål. Ved å følge disse målene, jobber regjeringen mot å skape et grønt skifte og å utforme tjenester som har lavere omkostninger for klima og miljø. Bærekraftig utvikling har som mål å bedre sosiale- og klimatiske forhold, men allikevel blir klimaspørsmål i mange sammenhenger prioritert over en rekke viktige sosiale behov.
I denne artikkelen diskuterer jeg funn fra en lengre rapport, gjennomført på oppdrag for Senter for utvikling og miljø (SUM) og deres forskningssenter Include ved Universitet i Oslo. Include jobber for å frembringe kunnskap om hvordan vi kan realisere et sosialt rettferdig lavutslippssamfunn, og rapporten inngår i et av deres prosjekter knyttet til sårbare gruppers evne til å utforme og dra nytte av lavutslippstiltak. Gjennom intervjuer med representanter for grupper med nedsatte funksjonsevner diskuterer jeg hvordan grønne transporttiltak påvirker deres medlemmer, og hvorvidt disse tiltakene kan anses som bærekraftige, ved å ta høyde for klimaspørsmål og sosial inklusjon.
Normative «idealer» som ekskluder
Individer med funksjonsnedsettelser utgjør en svært heterogen gruppe. Likevel møter disse individene ofte felles utfordringer i hverdagen. I dag utformes fysisk infrastruktur i stor grad ut fra kroppslige, funksjonsfriske «idealer». Med dette risikerer grupper som ikke møter disse normative «idealene», eksklusjon fra en rekke tilbud. Et grunnprinsipp bak bærekraftsmålene er at klimavennlig utvikling ikke skal gå på bekostning av enkelte grupper, men spesielt skal komme de mest sårbare og marginaliserte til gode. Informantene beskriver imidlertid hvordan omstillingen i praksis prioriterer klimaspørsmål over sosial problematikk. Denne problematikken har skapt nye former for sosial eksklusjon hos en allerede sårbar gruppe.
Bilfrie tiltak og grønne transportmidler reduserer i dag mobilitetsfriheten til en stor gruppe mennesker med funksjonsnedsettelser. En rekke alternative grønne transportmidler er ikke tilrettelagt for individer med funksjonsnedsettelser. Sammen med tiltak rettet mot å minske utslipp, som «bilfritt sentrum», har dette ført til redusert sosial og fysisk frihet blant denne gruppen mennesker. Informanter forklarer hvordan en enkel tur med kollektivtransport kan inneholde en rekke barrierer. Rullestolbrukeres opplevelser av tungvint påstigning på buss og tog er et velkjent problem. I tillegg forteller de om synshemmede som opplever å gå av eller på feil holdeplass grunnet mangel på tydelig skilting. Videre kan enkelte med autisme oppleve fulle trikker som overveldende. En informant viser til et eksempel på denne typen utfordringer:
«Mange kan ikke ta kollektivtrafikk, for eksempel på grunn av nedsatt immunforsvar. Man må ha en bil. Det er for krevende å reise med kollektivtrafikk. Spesielt i Oslo har man sagt at funksjonshemmede skal kunne kjøre, men det er mange gater som er stengt og det er vanskeligere å bevege seg rundt i bil nå enn det var før.»
Klimatiltak og skjevfordeling av byrder for økonomisk og fysisk sårbare
Kostnader innført for å «straffe» individer som kjører bil, oppleves også som problematisk for en rekke personer med funksjonsnedsettelser. Sammen med manglende fysisk evne til å velge bort bilen, kan dette sees i lys av at husstandsinntekten til individer med funksjonsnedsettelser i gjennomsnitt er lavere enn befolkningen ellers. Mange med funksjonsnedsettelser er, som konsekvens av sosiale og fysiske barrierer, uføre.
Dersom en person som er i en økonomisk sårbar situasjon også er avhengig av privatbil, kan bompenger forsterke en allerede innskrenket sosioøkonomisk frihet. Dårlig økonomi er også en faktor til at flere med funksjonsnedsettelser ikke har mulighet til å betale for elbilutgifter. Til tross for at grupper med funksjonsnedsettelser får tilbud om bil fra NAV, er det ikke slik at de i dag selv kan velge å få tildelt en utslippsfri bil. Dette er noe NRK nylig belyste i sin sak om multifunksjonshemmede Andreas og hans familie, som opplever NAV sitt krav om dieselbil som utdatert.
Ønsker reell deltagelse og bevisstgjøring rundt funksjonsnedsettelser
Som andre samfunnsaktører, mangler politikere ofte relevant kjennskap til funksjonsnedsettelser. Dette bidrar til at en rekke infrastruktur formes ut ifra et sett med kroppslige normer som byplanleggere og politikere forstår og gjenkjenner. Som en informant påpeker, er politikere: «helt ordinære folk som gjerne ikke har erfaring på dette feltet. De ønsker å gjøre alle til lags og det er jo nesten helt umulig, og da blir jo vi gjerne de siste som blir hørt i mange saker fordi det er enklere».
Til tross for lovpålagte krav om politisk inklusjon av organisasjoner for funksjonsnedsettelser, opplever flere informanter at de blir tatt med såpass sent i utformingen av tiltak at de får liten reell mulighet til å bidra. På denne måten inkluderer man stemmen til individer med nedsatt funksjonsevne rent symbolsk, uten å risikere at det fører til praktiske endringer. Informanter etterlyser derfor økt reell politisk deltagelse blant deres representanter.
Ruter og Sporveiens utvikling av en ny trikk, blir dratt frem som et godt eksempel på inklusivt arbeid fra start til slutt. Ifølge informanter har disse aktørene etterlyst økt kunnskap rundt bruk av kollektivtransport blant personer med funksjonsnedsettelser, og invitert representanter til å delta i utviklingsprosessen av trikken. En informant beskriver det slik:
«Det kommer en ny trikk i Oslo. Den er universelt utformet, så både du og jeg enkelt kan gå inn samtidig. Man skal både kjøpe inn nye trikker og oppgradere holdeplasser samtidig. Dette arbeidet skal være ferdig i 2025. Der har vi vært innspiller fra dag én. Det er et eksempel på et tiltak der man både tenker på miljø og inkludering.»
Å tenke på både klima og miljø er veien til en bærekraftig fremtid
For å kunne skape bærekraftig utvikling, må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi må tenke både på klima og på sosiale forhold. Dersom vi glemmer dette, kan en rekke samfunnsgrupper risikere å bli ekskludert. Ved å inkludere flere aktører i utviklingen av grønne tiltak, vil Norges grønne skifte forhåpentligvis kunne fremme en faktisk bærekraftig utvikling. Som en informant påpeker:
«Funksjonshemmede er akkurat like opptatt av miljø og klima som alle andre. Da er det viktig at vi fokuserer på sosial inkludering. Man må også leve livet sitt oppi det hele, så man må finne de gode løsningene som passer for alle. Så alle kan bidra og dra i samme retning.»
Om forfatter:
Jenny Glenton Prescott(*1994), Sosialantropologi, Universitetet i Oslo
