tekst: Jenny Hjertaas Ljønes
De siste par årene har vi levd i en krise. Jeg hadde aldri tenkt at en verdensdekkende krise ville se ut som det her. Noen ting er lettere å se for seg. Som de fleste kriser har denne et element av frykt. Det som står mer i strid med min forventning om kriser, er at det er en krise som bærer preg av stillhet, innestengthet, ensomhet: en innskrumping av verden. Frykten virker også på sin måte innsnevrende når den konsentrerer fokuset om smitte og sykdommen, og andre tanker hemmes. Men det som utgjør mest av «innskrumpingen», slik jeg ser det, er isolasjonen. Det er som om livet inneholder mindre, hverdagen er mer ensidig.
Den blir også mindre rent bokstavelig. For meg ble verden et hvitt rom på cirka 18 kvm med stue, kjøkken, og soverom i ett. Jeg husker da jeg kom tilbake på campus igjen da det åpnet, og snakket med en venn jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg fortalte at det har vært vanskelig å studere i isolasjon –at det har kjentes som om ingen bryr seg om det jeg skriver, og ingenting betyr noe. Hun nikket med øynene oppspilt og sa «samme her». Jeg var litt overrasket over hvor mange studenter jeg møtte som hadde følt noe lignende. Det virket som vi delte en felles krise som fulgte av den første krisen.
Musikalsk mimring og sosialisering
Gjennom denne tiden har jeg hørt mye på musikk. Det har vært fint å høre nye låter – som et slags bevis på at verden der ute beveger seg, at det skjer noe annet enn smitteøkning og nye mutasjoner av viruset. Men jeg har også hatt mye glede av å høre på gamle favoritter. De minner meg om den tiden jeg hørte dem for første gang, og setter meg i en annen stemning. Vi er helt klart flere som lytter slik. Spotify har gjort en undersøkelse av lyttevanene til brukerne deres under pandemien og hevder at de er mer nostalgiske enn før.
Musikken vår kan fortelle oss noe om krisen, […] men krisen kan også fortelle oss noe om musikken
Vi kan trekke linjer mellom Spotifys undersøkelse og en annen undersøkelse om lyttevanene under pandemien. I artikkelen «Viral tunes: changes in musical behaviours and interest in coronamusic predict socio-emotional coping during COVID-19 lockdown» av L. K. Fink m.fl. kommer det frem at mange har brukt musikk som en emosjonell støtte og en kompensasjon for manglende sosialisering. Det virker plausibelt. Samtidig høres det også ganske utrolig ut. Hvordan kan musikk gi emosjonell støtte? Det er jo i hovedsak bare lyd. Hvordan kan musikk fylle plassen til de sosiale opplevelsene vi har i et «vanlig» liv, utenfor krisetilværelsen? Når musikk kan fylle plassen til andre ting som vi verdsetter må vi også sette musikk ganske høyt. Det får meg til å stille et nærliggende spørsmål: Hvorfor har musikk en så viktig plass i livene våre? Hva er det med musikk som gjør den meningsfull?
Musikkens egenskaper
Noen forklaringer på hvorfor vi lytter til musikk bygger på musikkens evne til å være «uttrykksfull» – altså at den kan virke glad, trist, sint, og så videre. Det finnes filosofiske teorier om at vi liker å høre musikk som er uttrykksfull fordi vi kan kjenne en følelse av samhold med den som uttrykker følelsen. Hvis komponisten klarer å uttrykke en følelse vi trodde vi var alene om, og vi skjønner at de må ha sittet med den samme følelsen selv, føler vi oss mindre alene. Da gir det mer mening at musikk kan være en stedfortreder for sosial aktivitet. Å sitte alene i et rom og lytte kan virke som en usosial aktivitet, men musikk blir jo alltid laget av noen, spilles av noen, og (ikke minst) for noen. Den har en henvendthet i seg. Den inviterer til å bli lyttet til. Det er selvsagt ikke helt det samme som å sitte i et rom med en person og snakke med dem. Det jeg mener er heller at musikk er mer sosialt enn vi kanskje vanligvis er bevisst på. Og hvis det er et sosialt aspekt innebygd i lytteaktiviteten, virker det ikke lenger så rart at musikk brukes på den måten som ble nevnt i undersøkelsen til Fink m.fl., som trøst eller tilfredsstillelse av behov for sosial kontakt.
Jeg nevnte at musikk har en evne til å uttrykke følelser og å vekke følelser i oss. «Følelser» er et viktig stikkord. Når vi blir spurt om hvorfor musikk er viktig for oss, kan det hende vi svarer noe sånt som at det får oss til å føle, at det forsterker følelsene, eller skifter sinnsstemningen vi er i til en vi liker bedre. Hvis vi i tillegg mener at disse følelsene kan gi næring til en opplevelse av sosialt samhold, som foreslått lengre opp, har vi en ganske god forklaring på hvorfor vi lytter til musikk. Jeg er likevel ganske sikker på at det ikke bare er forbindelsen med følelser som får oss til å like musikk. Hvorfor? Fordi det er mange andre måter å oppnå følelser på enn gjennom musikk. Det er, for eksempel, andre måter å bli fort glad på: som å tenke på noe fint, eller å ta et rusmiddel.
Som nevnt kan musikk også gjøre oss nostalgiske og sette oss inn i tanker fra en tidligere tid. Jeg tror også det kan få oss til å se fremover og håpe, for eksempel ved å få oss til å tenke på alle konsertene vi skal høre og dansene vi skal danse i fremtiden. Begge deler kan være viktig i en krise, hvis det kjennes som om det har vært sånn det er nå i lang tid, og det er som om det ikke kommer til å bli bedre. Likevel er det, igjen, andre måter å huske tilbake og se fremover på: for eksempel, å lese en bok eller se gjennom gamle bilder. Poenget mitt er altså at musikkens særrolle og verdi for oss må kunne forklares med noe mer.
Musikk som en egen erfaring
Jeg ville ikke vært likeglad om jeg måtte gi opp musikk for alltid selv om jeg kunne stimulere følelsene mine, kjenne samhold, eller være nostalgisk på andre måter. Det kjennes som om noe viktig ved musikk er dens særegenhet. Altså, at bare musikk er musikk. Musikk er sui generis (i sin egen klasse, noe helt for seg selv). Det tror jeg er den viktigste grunnen til at musikk er viktig for oss. Hvis vi skulle sette alle inntrykkene og opplevelsene vi har i løpet av en dag opp mot hverandre, tror jeg musikklytting vil skille seg ut fordi opplevelsen er så særegen. Et sitat fra filosof og psykolog John Dewey synes jeg peker på dette på en fin måte.
What has been said in general about the power of an art to take a natural, raw material and convert it, through selection and organization, into an intensified and concentrated medium of building up an experience, applies with particular force to music (Dewey Art as Experience 2008 [1934], s. 243).
Som Dewey skriver, blir musikken et konsentrert medium for å skape erfaringer––lyd kan bli til noe vakkert, eller kult, eller sublimt
Det er ofte vi lytter gjennom dagen. Til samtaler, støy fra naboer, trafikk … Men som regel er lyden da et hjelpemiddel for å orientere seg. I musikk har lyden hovedrollen. Vi lytter ikke etter noe annet, men for å lytte. I tillegg lytter vi på en annen måte enn når vi lytter til samtaler og støy. Vi kan si at vi lytter med et estetisk fokus (affektivt, med behag eller mishag til lydene). Som Dewey skriver, blir musikken et konsentrert medium for å skape erfaringer––lyd kan bli til noe vakkert, eller kult, eller sublimt. Slike erfaringer er verdifulle. De lar verden fremtre for oss på en annen måte.
Å se på musikklytting i en krisetilstand, understreker betydningen av musikk for oss. Musikken vår kan fortelle oss noe om krisen, som i de tidligere nevnte undersøkelsene, men krisen kan også fortelle oss noe om musikken. Jeg tror at musikk har vært en måte å bryte opp erfaringene som vår verden har blitt «redusert» til i en krisetilstand, og gjort vår erfaringsverden større. Slik har den mint oss på at verden er mer enn, for eksempel, et hvitt rom på cirka 18 kvm med stue, kjøkken, og soverom.
Jenny Hjertaas Ljønes: (f. 1998), master i filosofi, Universitetet i Oslo
