Beinhard business

tekst: Audun Rugstad

 –Er det sant? Er det virkelig lov å kjøpe den?! Den kanskje åtte år gamle jenta foran meg stirrer vantro på moren sin. Og jeg forklarer at, joda, dinosaurtannen på bordet mellom oss kan være hennes for bare et par hundrelapper. Hun er langt fra den eneste, denne ellers grå og regntunge lørdagsettermiddagen i Botanisk hage i Oslo, hvor jeg selger fossiler og mineraler til inntekt for museets venneforening. Jeg blir slått av hvor mange av barna – og til og med noen voksne – som blir oppriktig sjokkert over hvor lett jeg lar en 400 millioner år gammel blekksprut eller en forsteinet trebit fra perm-perioden skifte eier. Og på sett og vis gir den følelsesmessige logikken i reaksjonen gjenklang i min egen, indre åtteåring. For er det ikke egentlig litt rart å eie en fossil? Et unikt naturfenomen som hverken er skapt av mennesker, eller i det hele tatt levde samtidig med oss? For å parafrasere Indiana Jones: Burde ikke noe sånt liksom automatisk høre hjemme i et museum?

Løfter man blikket fra min forholdsvis uskyldige virksomhet i Botanisk hage, fortoner imidlertid virkeligheten seg ganske annerledes. Det private markedet for naturhistoriske gjenstander – spesielt fossiler – er en blomstrende, global millionindustri i rivende vekst. Dette er imidlertid en utvikling som bekymrer fagfolk. I 2020 publiserte prestisjetunge Society of Vertebrate Paleontology et åpent brev hvor de advarte sine medlemstidsskrifter mot å publisere forskning på fossiler fra private samlinger. Hva betyr det egentlig for forskningen når mer og mer av naturhistorien havner i privatpersoners besittelse?

Fra barndomsdrøm til investeringsobjekt

De underlige, unike, og ofte slående vakre sporene som finnes etter fortidens livsformer på jorda har utvilsomt alltid vært en kilde til fascinasjon for oss mennesker, og for de velstående blant oss har sjeldne, unike og spektakulære kuriositeter lenge vært en ettertraktet vare. Særlig med fremveksten av den moderne naturhistorien på 1700 og 1800-tallet ble fossil-samling en het potet for overklassen, blant annet i Storbritannia. Den banebrytende, og i lang tid underkjente, paleontologen Mary Anning, livnærte seg blant annet med å selge preparerte eksemplarer av ammonitter, sjøliljer og til og med enorme marine reptiler som Mosasaurus, fra Sør-Englands fossilrike kystlinje til rike samlere, og ble såpass velkjent at hun i dag regnes som opphavet til tungevrideren she sells sea shells by the sea shore.

I moderne tid har den såkalte «dinosaurrenessansen» på 1990-tallet, anført blant annet av Jurassic Park-filmenes enorme popularitet, fått mye av æren (eller skylden) for at både lekfolk, forskere, og mer eller mindre naturinteresserte private investorer igjen har fått øynene opp for fortidens dyreliv. Ifølge en artikkel i The New York Times har det globale markedet for fossiler vokst hvert eneste år siden 2007, og listen over kjente navn som har sikret seg en personlig bit at Jura- eller Krittidens dyreliv blir også stadig lengre. Filmstjerne-«frenemies» Leonardo DiCaprio og Nicolas Cage er etter sigende to av de mest notoriske dinosaur-budkrigerne på internasjonale kunstauksjoner.

Selv om en tyrannosaurus enn så lenge er rimeligere enn en Van Gogh, finnes den òg i et enda mindre forråd, så er det ingen grunn til å tro at etterspørselen vil synke med det første.

Det er også, kanskje ikke helt uventet, de klassiske gutteromsklisjeene som går for de høyeste summene. I 1995 skapte Tyrannosaurus Rex-fossilet Sue internasjonale overskrifter da det ble solgt for 9 millioner dollar på auksjon i USA. Høsten 2020 ble originalfossilet av T-rexen Stan – hvis avstøpning blant annet har ønsket små og store velkommen på Geologisk museum i Oslo i over to tiår – solgt for mer enn 32 millioner dollar. Det vil altså si en 300 prosents prisøkning på 25 år. Selv om en tyrannosaurus enn så lenge er rimeligere enn en Van Gogh, finnes den òg i et enda mindre forråd, så er det ingen grunn til å tro at etterspørselen vil synke med det første. Det hører også med til historien at Sue ble solgt til et offentlig museum i USA, mens Stans nye eier var en anonymisert privatperson.

Vitenskapen taper

Man kan lett forstå at det er stas å eie en tyrannosaurus, men det er òg viktig å huske på at fossilers verdi strekker seg langt utover det estetiske. Som unike vinduer til fortiden kan de gi oss viktige innsikter i hvordan livet på planeten vår har utviklet seg. Hvilke implikasjoner har det for vitenskapen at stadig flere fossiler havner i private hender? For å bedre forstå forskernes perspektiv oppi alt dette, får jeg med meg professor i paleontologi Hans Arne Nakrem ved UiO til en liten samtale på lunsjrommet til Naturhistorisk museum. Ifølge ham er det flere grunner til at gjenstander fra private samlinger ikke egner seg til forskning: den viktigste er spørsmålet om vitenskapelige reproduserbarhet. Det vil si at forskningsresultater fra én publikasjon skal kunne etterprøves av andre forskere ved bruk av samme metoder.

      – Hvis en forsker publiserer funn basert på forskning gjort på fossiler som tilhører private samlinger, vil ikke andre forskere nødvendigvis ha tilgang til samme materiale, forteller Nakrem. På samme måte som arkeologi, er paleontologi helt avhengig av denne tilgjengeligheten, siden hele vitenskapen, i motsetning til for eksempel kjemi eller fysikk, baserer seg på studiet av unike, uerstattelige enkeltobjekter. Om den faller bort, gjør også den vitenskapelige etterretteligheten det, sier forskeren.

I tillegg til mangel på tilgjengelighet, påpeker Nakrem at kunnskap om forhistorien til gjenstandene, det som i museumsverden kalles proveniens, oftere er mer uklar for privateide gjenstander enn offentlige. –Aller helst bør man jo forske på egensamlet materiale, hevder han, –men materiale i offentlige samlinger kan man jo også stille strenge krav til. Kontroversen og granskingen rundt anskaffelsen av Ida-fossilet for museet i Oslo i 2007, nevnes som et eksempel på det. Selv om Ida endte med å ha sitt på det rene, hadde det vært vanskelig å se for seg noe liknende, om den hadde blitt kjøpt av en privatperson og endt i en privat samling.

Utenfor selve forskningen kan gnisningen mellom private og offentlige interesser også synes flere steder i museumsverdenen. Offentlige museer og utstillinger mangler ofte innkjøpsbudsjett til å konkurrere med private samlere, og blir dermed avhengige av smuler fra de rikes bord i form av utlån. For eksempel består Naturhistorisk museum i Københavns storslåtte, nyåpnede dinosaurutstilling nesten utelukkende av private utlån fra den dinosaurglade rikmannsduoen Jens Jensen og Nils Nilsen [sic]. Selv om slike utlån ofte gjøres gratis og «veldedig», påpeker Nakrem at de likevel kan tjene et tveegget formål: nemlig å øke interessen – og dermed markedsverdien – for gjenstandene som stilles ut. Det er et dilemma som òg er velkjent fra kunstverdenen: kanskje tydeligst i Norge gjennom debatten rundt den omstridte avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familiens kunstsamling i 2019.

Blod, svette og rav

Et annet viktig spørsmål som melder seg, særlig i diskusjonen om proveniens, er hvor alle de etterspurte fossilene egentlig kommer fra? Ettersom svært mange unike og rike fossilforekomster ligger i det globale sør, er det lett å argumentere for at fossilindustrien ofte stiller internasjonale, økonomiske maktrelasjoner tydelig til skue.

Svært mange ikoniske fossiler, deriblant den håndfullen dinosaur- og haitenner jeg står og selger i Botanisk hage, kommer fra det mektige Atlasplatået sør i Marokko. Så mange som 50 000 marokkanere anslås å ha graving, preparering og salg av fossiler som sitt viktigste levebrød – mer enn i noe annet land i verden. De fleste av fossilene som finner veien til stjernespekkede privatauksjoner i Europa og USA, går imidlertid først gjennom en lang rekke fordyrende mellomledd, mens det å faktisk grave etter ammonitter og trilobitter under Sahara-solen gjerne forblir et beinhardt og ulønnsomt slit.

I moderne tid har den såkalte «dinosaurrenessansen» på 1990-tallet, anført blant annet av Jurassic Park-filmenes enorme popularitet, fått mye av æren (eller skylden) for at både lekfolk, forskere, og mer eller mindre naturinteresserte private investorer igjen har fått øynene opp for fortidens dyreliv.

Fossilverden mangler heller ikke sin andel saftige anskaffelses-skandaler: Sue ble i sin tid ulovlig utgravd på et føderalt urfolkreservat i USA, og i 2015 måtte Nicolas Cage levere tilbake en dyrekjøpt Tarbosaurusskalle til Mongolia, etter at det viste seg at den var ulovlig utgravd og smuglet ut av landet.

Det fins imidlertid også langt mer alvorlige eksempler på at fossiler kan gjelde liv og død. Salget av forhistorisk rav fra Myanmar har de siste årene blant annet blitt sammenliknet med den beryktede bloddiamanthandelen i Sentral-Afrika. Gravd ut under umenneskelige forhold har den forstenede sevjen, via svartebørsen i Kina, vært en vesentlig inntektskilde for det myanmarske militærdiktaturet siden 2017. Mange forskningspublikasjoner og offentlige museer har svart med å slå hardt ned på all forskning og anskaffelse av burmesisk rav, men slikt er naturlig nok vanskeligere å gjøre i møte med dedikerte, og potensielt lyssky, private dealere.

En framtid for naturhistorien

Hva kan så et lite museum i Norge gjøre oppi alt dette? Nakrem trekker fram forskernes ansvar og muligheter til å påvirke – både gjennom å ta sterkere avstand fra tvilsomme anskaffelser og forskning på private samlinger, men òg til å gå foran for en mer etisk og etterrettelig fossilhandel: for eksempel ved å kjøpe direkte av utgravere, i egne eller andre land, til en rettferdig pris og innføre forkjøpsrett på vitenskapelig verdifulle fossiler, heller enn ad omveier. Flere og flere land, deriblant Marokko, har også de siste årene slått hardt ned for å begrense salg og eksport av fossiler til utlandet for å forhindre utarming av egne geologiske naturminner – selv om dette potensielt også kan være til hinder for internasjonalt vitenskapelig samarbeid, advarer Nakrem.

Jeg liker òg å tro at den beskjedne bedriften min i botanisk hage tross alt kan føre til mer gagn enn skade. Ikke bare fordi fossilene er anskaffet på så redelig vis som mulig, og inntektene går tilbake til museet – man kan jo også håpe at noen av de storøyde åtteåringene som får en vaskeekte haitann eller trilobitt med seg hjem, kanskje får tent en ekstra liten glød og ærefrykt for den fabelaktige naturhistorien som omgir oss. Og dermed kanskje litt ekstra motivasjon for å kjempe for en mer bærekraftig, rettferdig og felleseid framtid for våre 4.5. milliarder år med felles naturarv på jorden.

Faktaboks

Forfatter: Audun Rugstad: (f. 1996), master i økologi og evolusjon, Universitetet i Oslo.