Skribent: Anna Ringstad
Det eksisterer tallrike klesposer på markedet, i alle priskategorier. Som med alt annet, bør man velge en som passer til sine egne behov. Klesposer kan være praktiske og passende for dress, kjoler, folkedrakter, samt andre verdifulle og skjøre plagg. Her står man overfor et veikryss: Til høyre er et klesskap fullt av sorte, identiske klesposer som hver og en tar godt vare på verdifulle plagg. Til venstre er et klesskap fullt av klær med ulike farger, teksturer og unike detaljer. På den ene siden burde alle disse plaggene hatt hver sin klespose for at de ikke skal hektes fast i hverandre, møll skal angripe, og så videre. På den andre siden vil slike klesposer ødelegge den «indre lykken» som kommer av å se så mange farger og teksturer sammen. Hvordan kan man løse dette paradokset?
Ghada Armer har i sin installasjon Private Rooms (1999), klart å bringe frem noe av tilfredsstillelsen som kommer med farger og tekstur ved å brodere klesposer og hyller av sateng i sterke farger. Klesposene blir automatisk et blikkfang fra omgivelsene. De ser mer ut som en forseggjort utsmykning, fremfor en praktisk gjenstand som kun har som oppgave å beskytte det som er inni.
Kan man med Ghadas verk som begrunnelse påstå at en klespose kan defineres som et stykke interiør (evt. et kunstbidrag til en garderobe eller et soverom)? Isåfall blir det da naturlig å dra inn psykologien ved hvordan disse objektene påvirker våre følelser og sinnstilstand av å være i det gitte rommet. Jeg presenterer tre eksempler på utforming av en garderobe: 1) en helt alminnelig garderobe med klær bestående av hvite t-skjorter, jeans, skjorter, jakker, etc. 2) en garderobe av unike plagg i ulike stoffer og farger, men alle er plassert i hver sin ordinære sorte klespose, som alle er identiske. 3) en garderobe med helt vanlige hverdagsklær, men hvert plagg henger i hver sin klespose, som selv er utformet som ulike plagg med dekorasjonselementer som paljetter, fjær og sterke farger – f.eks. en hvit t-skjorte som henger i en pose som har formen/omrisset til en kjole, osv. Hvilken av disse alternativene ville gjort en gladest til sinns av å se på? Trolig alternativ 3, godgjort av at vårt indre barn naturlig vil dras mot alt som er eyecandy
De fleste av oss kler på seg hver dag, med få unntak. Med andre ord vil det si at vi som regel er tvunget til å møte garderoben vår minst to ganger om dagen – når vi kler på oss og når vi kler av oss. I løpet av et helt liv blir det utallige timer hvor man ser utover garderobens «utsikt». I Esther Sternbergs Healing Spaces (2009), går hun inn på psykologien rundt hvordan sansene påvirker våre følelser, som igjen påvirker immunsystemet vårt. Som utgangspunkt har hun sett på Roger Ulrich sin forskning på sykehuspasienter, og hvorvidt utsikten fra rommet deres har en påvirkningskraft på helbredelsestiden (Moses, 2013). undersøkelsen viser at pasienter med en vakker utsikt (som sjø, fjell og natur generelt) utenfor vinduet, helbredes raskere enn de som ser på en vegg. Sternberg har tatt utgangspunkt i denne undersøkelsen og videreutviklet den med tanke på rom, interiør og omgivelser vi stadig befinner oss i.
«Blir du syk av verden? Om alle distraksjoner, farger og lyder kan påvirke den helbredende kjemien i psyken din, kanskje omgivelsene dine også har kraften til å helbrede deg?»
I et intervju med Sternberg, gjort av Monica Moses, reflekterer de blant annet rundt om man kan videreføre denne teorien inn i feng shuiens verden, og hvorvidt det ligger vitenskap til grunn for konseptet. Eksempler på grunnprinsipper innenfor denne praksisen er at man helst skal ha fjell vendt mot ens rygg, rennende vann foran huset, direkte utsyn til soloppgang og solnedgang. Alle disse aspektene skal visstnok ha betydning for å oppnå harmoni med miljøet man befinner seg i. Og mange av disse eksemplene gjelder uansett kultur – de er generelle for alle menneskers velvære.
For å skape et rom med en helbredende atmosfære er man nødt til å individualisere. Hvis ikke vil det ikke ha ønsket effekt på individet, men heller gi et generelt uttrykk av noe beroligende med allmenngyldig nedslagsfelt. Noen foretrekker sterke farger og kontraster, andre duse og matte overflater. Enkelte ting som opptrer som beroligende for individet er lært opp via kultur og miljø, andre er rene biologiske faktorer. Her kan man eksempelvis nevne lyd og lukt som universelle faktorer. Hvordan kan man finne en faktor som både fungerer på et individuelt plan, men også universelt? Det må være noe som gjør oss selv bevisste på at vi er den vi er – og få oss til å kunne utvikles elvet – som samtidig ikke krever et møte eller en dialog med et annet individ for å få bekreftelse på utviklingen.
Speilet har spilt en essensiell rolle som hjelpemiddel for at mennesker skal kunne definere og forstå seg selv (Ruggerone & Stauss, 2020). I sin artikkel Mirror Stage (1949), introduserer Jacques Lacan begrepet (slik tittelen tilsier) speilstadiet, som viser til når et individ utvikler egoet sitt gjennom å identifisere seg selv med sitt eget speilbilde. Dette fenomenet er noe som skjer når et barn er mellom 6-18 måneder. Med andre ord, så vil man i en så tidlig fase av livet klare å kjenne igjen sitt eget speilbilde før man engang har kontroll over sine egne kroppsbevegelser. Det er første gang for individet at det er en hel kropp tilhørende sitt eget hode med sine egne refleksjoner og tanker. Lacan kaller det for «det ideelle jeg» (Lacan, 2006, 95), det er en stabil og utenforstående versjon av det kaotiske som foregår inne i ens hode. Med andre ord, dette er slik vi oppfatter andre (ved observasjon), og slik andre oppfatter oss. Har det noe å gjøre med hvorfor vi så ofte har en trang til å se oss selv i speilet, for å få bekreftet hvordan andre vil oppfatte oss? Eller er det av egen pur nysgjerrighet overfor vårt eget ego?
Denne perioden i livet hvor speilstadiet utvikles stemmer også (tilfeldigvis?) overens med Freud sin teori om primær narsissisme og opphavet til psykoanalysen. Dette stadiet av selvets utvikling innebærer at subjektet blir «forelsket» i sitt eget speilbilde og dets egne kropp, som videre leder opp til det å kunne elske andre. I løpet av alderen for speilstadiet begynner barnet å gjenkjenne sitt eget bilde i speilet. Det trenger dog ikke bokstavelig talt være et speil, da alt som er en reflekterende overflate vi ha samme effekt, eksempelvis morens eller en annen omsorgspersons ansikt (Lacan, 2006, 99). De samhandler med barnet og er med på å sette i gang prosessen av selvgjenkjenning – noe vi aktivt praktiserer hele tiden i løpet av livet. Vi identifiserer oss selv med denne speilingen, og det setter i gang prosessen med å skape et imaginært bilde av hvem vi er. Denne speilingen er allikevel aldri hundre prosent nøyaktig. Derfor hevder Lacan at vi som mennesker bedrar oss selv hele tiden, og at dette bedraget vil være avgjørende for vår menneskelige utvikling (Lacan, 2006, 101). Dette bilde av vår egen speiling skaper selvbekreftelse, eksempelvis når et barn lener seg oppreist mot et speil, for så å slippe taket i et kort sekund, tar den et fiktivt bilde av seg selv stående. Barnet er ikke i stand til å stå på egenhånd enda, men dette bildet fører til lykke og selvtillit, og vil stimulere barnet til å fortsette å øve til det kan stå uten hjelp. Barnet bruker bildet som en forventning, og det viser hvor den er på vei i fremtiden. Dette er noe vi kontinuerlig gjør i hverdagen: Vi forestiller oss at vi gjør noe som vi kanskje ikke mestrer enda. Etter utviklingsstadiet som barn, klarer vi nå å avbilde situasjoner i hodet og lage fiktive scenarier som vi føyer oss etter. Vi lager en ideell versjon av oss selv, en versjon vi tror på, og denne versjonen er i konstant utvikling og dannet det ideelle selvet, noe Freud refererte til som über-ich, oversatt til superegoet i artikkelen The Ego and The Id (1923). Dette fenomenet kan leses som en indre samvittighet som legger grunnlaget for våre handlinger. Dersom ens super-ego er for strengt, setter for høye krav og er fordømmende på egoet, vil det kunne føre til indre konflikter med selvet (angst, skyldfølelse, osv.). Desto likere vektbalansen mellom super-egoets forventninger og hvordan det faktiske egoet er på det stadiet er, desto lettere er det å oppnå en følelse av tilfredshet over egen karakter (Freud, 1923, 17).
Med denne teorien som argumentasjon, kunne man hevde at det ville vært givende for ethvert individ om de ble tvunget til å møte sitt eget speilbilde før, under og etter påkledning. Speilet kan også ses som et «interaktivt» objekt som i tillegg til å gjøre oss mer selvbevisste, har evnen til å endre farge og motiv basert på hva som reflekteres; det er en del av et roms utforming og utseende, som også påvirker oss. På grunn av denne egenskapen, blir speil et ypperlig forslag til dekorelement på alle klesposene i en garderobe, da det er noe av det mest konkrete og generelle som finnes på en og samme tid. En klespose dekket i knust speil vil dermed ikke bare svare på den gitte problemstillingen om hvordan man skal få frem gleden av individets personlige klespreferanser, samtidig som den verner om plagget som er inni – den vil også bidra til en utvikling av selvet fra en mer abstrakt innfallsvinkel, nettopp på grunn av speilets kryssende innfallsvinkler.
Videre lesning/ kilder:
- Evans, C. (1999). Masks, Mirrors and Mannequins: Elsa Schiaparelli and the Decentered Subject.Fashion Theory, vol. 3.
- Freud, S. (1923). The Ego and the Id. Vienna: W. W. Northon & Company.
- Lacan, J. (2006). Mirror Stage. Ècrits: The First Complete Edition in English. London: W. W. Northon & Company.
- Moses, M. (2013). The science of spaces, interview with Esther Sternberg. American Craft, 73
- Ruggerone, L. & Stauss, R. (2020). The Deceptive Mirror: The Dressed Body Beyond Reflection.Fashion Theory, vol. 26
- Sternberg, E. (2010). Healing Spaces, The Science of Place and Well-Being. Harvard University
Anna Ringstad (f. 2001) studerer kles-og kostymedesign ved KHIO.
