
Gå ikke mykt inn i den gode natt
Mennesket nekter å se døden i øynene. Frykten for døden får oss til å ignorere de eldre, og til å forske for å oppnå udødelighet. Men er det riktig av oss? Bør vi kjempe mot døden, eller lære oss å akseptere den?
Offisiell nettside for studenttidsskriftet Argument:
Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studentmagasin. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende.
Mennesket nekter å se døden i øynene. Frykten for døden får oss til å ignorere de eldre, og til å forske for å oppnå udødelighet. Men er det riktig av oss? Bør vi kjempe mot døden, eller lære oss å akseptere den?
Fortellingen om «allmenningens tragedie» har inspirert både politikk, forskning, miljøkamp, «sunn fornuft» og fascister. Hvilke fortellinger om makt, mennesker og samfunn skjuler seg bak denne idéens forføreriske enkelhet, og hvem tjener på dem? Kan det til og med tenkes at ryktet om menneskehetens ubehjelpelige og selvdestruktive tilbøyeligheter i virkeligheten er noe overdrevet?
Er det noen av de sosiale kategoriene vi tilhører som beskriver oss bedre enn andre? Hvordan påvirker disse måtene vi forstår forskjeller mellom ulike sosiale grupper?
Despite all the socio-cultural changes, modernization, and technological evolution, magic has adapted to its new environment.
Tidligere i år skrev Anne Lise Stranden på forskning.no at du kan tenke deg ung. Som mattelærer begynte jeg selvfølgelig straks å fundere på om man også kan tenke seg god i matte? Svaret er faktisk ja, med noen ganske enkle grep.
Jeg venter i tåka. Hånden jeg har strukket fremfor meg blir nesten borte i det grå teppet. Jeg lytter. Om jeg er helt ærlig med meg selv, føler jeg meg ikke helt trygg. Det bor både hyener og leoparder i området som gjerne sniker seg innpå et intetanende bytte i tåkehavet. Men jeg må bli sittende, jeg venter på noen. Jeg er langt hjemmefra, 3000 meter over havet, på taket av Afrika, i et fremmed land, i en fremmed natur, ikke et menneske i nærheten. Men det er her jeg må være for å møte de jeg venter på.
De fleste av oss kler på seg hver dag, med få unntak. Med andre ord vil det si at vi som regel er tvunget til å møte garderoben vår minst to ganger om dagen – når vi kler på oss og når vi kler av oss. I løpet av et helt liv blir det utallige timer hvor man ser utover garderobens «utsikt».
Rachel Cusks “Et tilfluktssted” er et forsøk på å ta opp temaer som de alle fleste bruker mange år av livet sitt på å finne ut av. Selv om Cusk kommer til kort i flere av refleksjonene, er bokens utgangspunkt tydelig: Hvordan finner man et hjem – og hva tilsier at man føler seg hjemme der man er?
I guess I notice / home in many place / but mostly people / and the trees interlaced
No er ho ei kvinne som spring med gepardar og gasellar, som veks med frøet djupt i jorda. Ho har små, faste bryst og er utan manerar, ho er utan gull eller sølv, men med konglar og mose, for ho er ei kvinne i skogen, eit tre som ikkje fryktar vindar, ei sjølvbygd skute som balanserer på moreld i ei hundreårsbølge. Ho er Katla.