Skribent: Erlend Hovdhaugen
Illustratør: Helene Winge Einbu
«Jeg er først og fremst et menneske» sier Nora til Helmer før hun forlater ham i Et Dukkehjem. Man kan høre det samme bli uttrykt av sosiologistudenter på seminar etter første diskusjon om strukturell ulikhet og diskriminering: «Jeg er da ikke hvit, mann eller øvre middelklasse – jeg er bare meg!». Spørsmålet om hvordan ulike sosiale kategorier virker inn på folks liv er veldig komplekst. Svarene varierer også svært mye, selv på tvers av personer med tilsynelatende lik bakgrunn. Det som derimot ikke varierer spesielt mye er hvilken rekkefølge vi lister opp disse ulike kategoriene.
Sosialiserer språket vårt oss passivt inn i en grunnleggende kjønnet forståelse av sosial identitet og gruppetilhørighet?
Vi kan dikte opp en person det ellers finnes mange av i private bedriftsstyrer landet over – en hvit, gammel mann. Hvordan beskrives denne personen? Hva er substantivet og hvilke av ordene er adjektiver? Ta et annet eksempel: Faller det seg mest naturlig å si «skeiv kvinne» eller «kvinnelig skeiv»? Man kan kanskje si at rekkefølgen av ord som beskriver disse personene er helt vilkårlig og at for førstnevnte ville mannlig, hvit gamling eller gammel person uttrykt det samme. Kanskje mener man det er verdinøytralt og at på språk som norsk og engelsk er det bare slik at kjønn blir satt som substantivet i de fleste tilfeller.
Det at dette er den vanligste rekkefølgen av ord vi beskriver folk med og at den er så veldig rett framfor oss i dagliglivet – at vi sier det uten å tenke over det, kan tenkes å virke inn på hvordan vi vurderer de ulike sosiale kategoriene. Et eksempel er den katolske organisasjonen Women Religious som er et felleskap av kvinnelige ledere for katolske menigheter i USA, følgelig bestående av religiøse kvinner. At «women» her blir plassert der adjektivet vanligvis står kan tolkes som en innovativ måte å vurdere samholdet i troen som like viktig, om ikke viktigere, enn at organisasjonen også er et fellesskap av kvinner. Sosialiserer språket vårt oss passivt inn i en grunnleggende kjønnet forståelse av sosial identitet og gruppetilhørighet? Kan vi ikke se skogen for bare patriarkatet?
Spørsmålet over setter det kanskje litt vel på spissen. Samtidig, er det ikke sånn at noen av de sosiale kategoriene vi bruker har en større analytisk tyngde og tillegges mer vekt enn andre? Enkelte ortodokse marxister vil nok hevde at klasse kan forklare all sosial lagdeling. Eldre forståelser av radikal feminisme vil kanskje peke på patriarkatet og derav kjønn som den mest utslagsgivende kategorien. Deler av kritisk raseteori vil antakelig vurdere «race as a master category», innebygget i rasismen som fungerer strukturerende for all annen sosial lagdeling.
Debatten om hvilken kategori som er viktigst i spørsmål om sosial ulikhet har pågått svært lenge. På noen måter kan man hevde at diskusjonen har kulminert i begrepet om interseksjonalitet – teoretisert for lenge siden, men først begrepsfestet av den amerikanske forskeren og juristen Kimberlé Crenshaw i 1991. Interseksjonalitet, slik det beskrives av Crenshaw og andre sentrale teoretikere som Patricia Hill Collins og Bell Hooks, handler om hvordan man skal kunne omfavne kompleksiteten ved menneskelig erfaring. Det sentrale er at den sosiale verden ikke kan forstås ved å undersøke én enkelt faktor, ei heller gjennom mange sett av faktorer adskilt. Interseksjonalitet favner forståelsen av at alt spiller inn samtidig. Det gir dermed ikke spesielt mye mening å for eksempel si at én sosial kategori er viktigst og at andre kategorier kun spiller inn i sekundære konflikter i samfunnets akser av makt og dominans.
Boom, smack, alle er enige, interseksjonalitet vant. Hvorfor er vi ikke bedre på det da? I samfunnsdebatten evner vi bare å snakke om én kategori om gangen. For å ta et noe kontroversielt, men ferskt eksempel: komiker Atle Antonsens forkastelige oppførsel på et utested mot forfatter og redaktør Sumaya Jirde Ali. Én sak er om innholdet i det Antonsen sa burde ha blitt dømt som brudd på straffelovens paragraf om hatefulle ytringer. En annen er den påfallende måten de fleste artiklene om saken kun så dette som et spørsmål om rasistiske ytringer fra en som er hvit, tross det faktum at han også er mann, større og eldre, og eskalerte til fysisk konfrontasjon. I manges øyne burde dette lyse fram som et eksempel på ekstremt grenseovertredende oppførsel som ble mye muliggjort av rasistiske holdninger, men også av forestillinger om menns overlegenhet. Et interseksjonelt perspektiv anerkjenner at etniske minoriteter kan bli utsatt for rasisme og at kvinner kan bli utsatt for sexisme. Det det samtidig også lar oss forstå er hvordan en minoritetskvinne vil kunne møte undertrykkelse på grunnlag av å tilhøre begge disse kategoriene, noe majoritetskvinner og minoritetsmenn slipper.
Det vi må gjøre er vise hvordan folks tilhørighet i forskjellige sosiale kategorier virker sammen for å etablere posisjoner.
Det er mulig å ha reservasjoner mot visse aspekter av debatten om identitetspolitikk. Også et interseksjonelt perspektiv motsetter seg forsøk på å sammenligne akser av diskriminering og undertrykkelse som etablerer et hierarki av hvem som blir mest undertrykt. Samtidig er det fortsatt hårreisende enkelt for de med makt å slippe unna det som hadde felt dem hadde deres sosiale posisjon vært annerledes. Det vi må gjøre er vise hvordan folks tilhørighet i forskjellige sosiale kategorier virker sammen for å etablere posisjoner. Dette innebærer blant annet å ikke la hvite, gamle menn fortsette å slippe unna fra å ta konsekvensene av handlingene sine, kun fordi de har vunnet de sosiale kategorienes lotteri.
Erlend Hovdhaugen (f. 2000) studerer i bachelor samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo
