Skribent: Mikkel Bergvall Henmo
Kan man fremdeles se på fotball? Om det i det hele tatt noen gang har vært forsvarlig, blir det stadig vanskeligere å forene med det å være et moralsk, samfunnsbevisst individ. Fra dannelsen av nye «superligaer» for å tjene penger, sportsvaskingen av autoritære regimer, til at verdens beste spillere og klubber er kjøpt av oljesjeiker i Saudi Arabia og Qatar, uten omtanke for menneskerettigheter eller klima. I tillegg følger rasismen, homofobien, den overdrevne machokulturen og den banale volden blant supportere. Problemene er nær sagt uendelige.
Likevel settes alt dette i parentes i hvert fall én gang i uka, nesten hver uke hele året, når favorittlaget ditt i Premier League spiller kamp, for eksempel borte mot Fulham en søndag ettermiddag. Selv de mest moralske og kritiske blant oss kan sette seg sammen med venner og finne tilbake til en barndomsaktig avkobling og glede. Hvor mange kloke stemmer tok ikke til orde for boikott før VM i Qatar i desember? Vi har kanskje sett gjennom fingrene på mye med denne idretten de siste årene, men nå, med alle menneskerettighetsbruddene, dødsfallene av arbeidere, korrupsjonen – nå hadde det gått for langt. Det skulle til og med spilles på vinteren og ikke sommeren! Alt var feil. Ingen kunne med god samvittighet se på det som sannsynligvis ville bli Messi og Ronaldos siste mesterskap. Men mange grep skamfullt og skyldig etter fjernkontrollen etter hvert som mesterskapet forløp, etter hvert som Messi var i ferd med å ta Argentina til VM-gull nesten på egen hånd, Ronaldo ble satt på benken for Portugal og Marokko ble det første afrikanske laget til å nå sluttspillet i et verdensmesterskap. Og da Mbappé scoret to mål på like mange minutter da alt håp så ut til å være ute for Frankrike i finalen, var det ingen igjen som tenkte på grumset finalen var bygget på. Så hva er det ved fotballen som virker så motstandsdyktig mot all den rimelige moralske kritikken? Hvorfor boikotter vi det ikke alle sammen?
En naturlig tanke, som er så åpenbar at den er på grensen til uinteressant, er at det er underholdningen og fellesskapet vi trekkes mot. Det er noe befriende i å la fokuset være rettet mot noe utenfor deg selv. I 90 minutter overlater man hva man skal føle og hva som skal skje til noe utenfor ens egen kontroll. Disse følelsene deler du også gjerne med noen rundt deg. Kanskje familie som heier på samme lag eller barndomsvenner du fremdeles kun møter for å se kamp med en gang iblant, eventuelt nye venner du gjerne vil slippe å konversere med og derfor møter på en fotballpub, så dere kan sitte komfortabelt i stillhet, med hver deres øl, og innimellom kommentere det som skjer på skjermen. Disse enkle, psykologiske forklaringene er ikke uten verdi. Det gjelder også det rituelle ved fotballen: Det kommer igjen og igjen, kamp etter kamp, sesong etter sesong, alltid med håp om at noe litt nytt skal skje, mens det fremdeles er grunnleggende likt. De små pausene det gir, at det alltid er noe å se frem til og forholde seg til, som ikke krever noe av deg, men som du (nesten) alltid har en god unnskyldning for å prioritere. Kanskje kan man også trekke inn at det ofte er en kjønnsdimensjon her, at det kan knyttes til menns manglende evne til å bare være sammen, snakke om ting og vise samhold, og at fotballen skaper et rom for å uttrykke disse følelsene under påskudd av at det dreier seg om kampen?
Det er mange ting som er morsomt, fellesskapsdannende og som har lange tradisjoner, som vi med rette avstår fra eller kan kreve at andre skal avstå fra.
Kanskje er det noe sant i disse psykologiske og rituelle forklaringene. Når det er sagt, er disse bare åpenbare grunner til hvorfor mange finner det interessant, gøy og meningsfullt å se på fotball. De gir imidlertid ingen holdbar forklaring på, eller unnskyldning for, de moralske anklagene. Det er mange ting som er morsomt, fellesskapsdannende og som har lange tradisjoner, som vi med rette avstår fra eller kan kreve at andre skal avstå fra, for eksempel tyrefekting. Nettopp det forførende ved sporten har fått den britiske filosofen Terry Eagleton til å kalle fotballen for det nye opiumet for folket. I et innlegg i The Guardian i forbindelse med VM i 2010, skriver han om fotball som en av de fremste distraksjonene mot politisk endring, og tar til orde for en total avskaffelse av hele idretten: «Nobody serious about political change can shirk the fact that the game has to be abolished».
Selv for personer tilbøyelige til ideologikritikk og politiske meninger konvergerende med Eagletons, kan den typen anklager mot absolutt alt som finnes av underholdning være på grensen til det slitsomme. Likevel er det vanskelig å ikke være enig i at han har et poeng. Ikke minst fordi de negative sidene ved fotballen har hatt en tendens til forverring med årene. Bare siden Eagletons bekymringer i 2010 har fotballverdenen blitt mer og mer dratt inn i finansverdens mørkeste sider, med så mye underslag, korrupsjon og kriminalitet at man ikke lenger blir overrasket.
På den ene siden kan det være fristende å gjøre et argument for at slike ikke-rasjonelle, banale og rituelle begivenheter fortjener en plass i våre ellers stressende og gjennomrasjonaliserte liv, men når fotballen er blitt så gjennomsyret av nettopp spekulerende, umoralsk kapitalisme, kollapser det argumentet fort over seg selv. For å forstå hva som er tiltrekkende med fotballen, tror jeg det er avgjørende å trekke et skille mellom spillet i seg selv og det som foregår rundt spillet. Dersom man bare ser overbetalte, bortskjemte guttunger med litt for mange voldtektsanklager og skatteunndragelser på seg, løpe oljenasjoners ærend på en reklamefylt stadion med seksti tusen hoiende, litt for fulle mennesker rundt, er det åpenbart at den eneste riktige responsen er avsky og fordømmelse.
Jeg vil likevel hevde at det er tilfeldighetenes kraft som er det forførende ved fotballen. Når det står 1-1 på overtid og laget ditt er avhengig av å score for å gå videre, finnes ikke noe av pengemaskineriet rundt. Det kan ikke lenger planlegges, kalkuleres eller kjøpes. Man er avhengig av at ballen spretter riktig vei, at noen på motstanderlaget gjør en avgjørende feil, at en spiller tar saken i egne føtter og skaper en sjanse. Det er ikke Qatar eller FIFA som tar Argentina til VM-gull – det er Lionel Messi, verdens beste fotballspiller, som gjør ting med en ball ingen andre på jorda kan gjøre. Og på tross av alt rundt fotballen, alle investorene, kjøpelagene og milliardlønningene, er det fremdeles slik at det aldri er noen garanti for at det kommer til å gå. Norge kan faktisk slå Brasil, Arsenal holder på å vinne Premier League med en gjeng 21-åringer selv om Manchester City har jukset seg til toppen, et Liverpool ute av form kan slå et Manchester United i toppform 7-0(!).
Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at fotball er den eneste virkelig interessante idretten som finnes. Alle som har prøvd selv, vet hvor unaturlig det er å bruke beina til å flytte en ball med. Hvorfor ikke bare plukke den opp med hendene og kaste den i mål, slik man gjør i andre idretter hvor det scores 20 mål på en kamp? Det er ingen hjelpemidler, ingen racketer eller køller, nesten ingen beskyttelse. Ikke er det pause hvert minutt for å legge ny taktikk slik det er i amerikanske idretter, eller korte omganger og små baner for å ha mest mulig action hele tiden. Tvert imot er det ofte en langtekkelig affære der ballen sentres frem og tilbake, opp og ned banen, hvor bare det å score ett mål er så vanskelig at det ofte ikke skjer. Hver spiller må passe inn i formasjonen, i taktikken, utføre sin rolle. Samtidig er det alltid rom for at et individ bestemmer seg for å gjøre noe utrolig, som at en forsvarsspiller plutselig skyter fra 35 meter, eller Zinedine Zidane som skaller ned Materazzi i en VM-finale. Det er den perfekte kombinasjon av kaos og orden, mellom individ og kollektiv.
Når Messi går forbi et helt lag på egen hånd er det like sensasjonelt som da Maradona gjorde det i 1986, selv om Messi også er poster boy for Saudi-Arabia.
Poenget er altså at til tross for at fotballen i større og større grad brukes som en brikke i spillet til det skitneste og mest umoralske av den globale kapitalismen, så er ikke spillet i seg selv ødelagt. Når Messi går forbi et helt lag på egen hånd er det like sensasjonelt som da Maradona gjorde det i 1986, selv om Messi også er poster boy for Saudi-Arabia. Qatar var ikke i bildet da Mbappé scoret hattrick i VM-finalen, han bare gjorde det. Alt kan skje hver eneste kamp fordi spillets vesen umuliggjør total kontroll. Det er for stor bane, for mange minutter, for mange enkeltindivider med rom for feil, til at spillet noen gang kan bli redusert til et rent maskineri, med mindre man gjør drastisk om på spillets regler, og da er det ikke fotball lenger. I hvilke andre idretter er det å bare score ett eneste mål så vanskelig? Nettopp dette er det som gjør fotballen verdt å se på. Selv om spillerne er verdens beste i det de gjør, har brukt hele livet sitt på å trene til det, og får betalt svimlende mye for å gjøre det, kan man aldri forutsi hva som skal skje.
Er det dermed unnskyldt at FIFA får holde på som de gjør og at milliardærer tar over klubber og kjøper seg til toppen? På ingen måte. De som tok til orde for boikott av VM hadde åpenbart helt rett. Poenget er likevel at jeg ikke tror fotballsupportere selv ønsker den verdenen rundt fotballen som har oppstått. Ingen supportere ønsker superligaer, milliardæreiere og sportsvasking. Disse sidene ved idretten må protesteres mot, stoppes og gjerne boikottes. Men spillet selv har en bemerkelsesverdig motstandsdyktighet mot ytre kontroll; en gjenværende rest av tilfeldigheter og kunst som vedvarer. Å ta til orde for å avskaffe selve spillet kan paradoksalt nok minne om den samme instrumentelle overrasjonaliseringen man forsøker å protestere mot, der alle institusjoner og praksiser må rettferdiggjøres mot et høyere, rasjonelt mål.
Mikkel Bergvall Henmo (f. 1998) er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo.
