Tekst: Christine Riis-Pedersen
Bruk noen sekunder på å se for deg dette. Innsjøen Nyos ligger i et tropisk område, omkranset av grønne topper med frittgående beitedyr. Toppene er adskilt av landsbyfylte daler. Den klare sommerhimmelen i Kamerun speiles i innsjøens klare vannoverflate. I vannkanten kaster noen ut et snøre og håper på å fange dagens middag. De er uvitende om innsjøen sin hemmelighet. Nyos er nemlig ikke som andre innsjøer. Den holder på en hemmelighet som den deler med en kald og islagt innsjø ved navn Oppsjø.
Rare innsjøer og sprudlevin
Nyos og Oppsjø er to rare innsjøer med behov for å gjøre ting på sin egen måte. De er såkalt meromiktiske innsjøer, der vannmassene ikke røres om, men står stille. Dypvannet er ved bunn, og overflatevann ved overflaten. Vannlagene blandes ikke. Innsjøene har også samlemani. Dypvannet fungerer som et lager som overfylles av det de rare innsjøene samler på. En samling som er godt skjult for de nysgjerrige fiskerne i vannkanten.
Du har en flaske med sprudlevin som du rister før den åpnes. Flasken lager et stort «BOPP» før innholdet fosser ut. Gassen som opprinnelig var i sprudlevinen, fosser ut av flasken og tar med seg vinen på veien. Mer gass løses i væske under høyt trykk. Ristingen frigjør mye gass ved at du skaper områder i flasken som får et lavere trykk. Når korken spretter/forsvinner letter trykket , og gassboblene rømmer ut av flasken.
En solfylt sensommerdag ror vi en gummibåt ut på Oppsjø, der vi er på felttur. Vi henter opp klart vann fra innsjøens dyp og heller det i en bøtte. Vi stopper opp og ser på vannet, der det ser ut som det er en sky som formes. Vannoverflaten dekkes av tette bobler. Like etter så er vannet klart igjen. De tette boblene som forsvant ut i varmen var gass som var løst i Oppsjø sitt dypvann under trykk. Gassen rømte da trykket lettet.
I Kamerun nesten 40 år tidligere legger innbyggerne i landsbyene rundt Nyos seg til å sove. Det er noe som forstyrrer Nyos. Det kan ha vært et jordskred eller et vulkanutbrudd, men vi er ikke helt sikre. Forstyrrelsen rører i de ellers adskilte vannmassene. Dypvann tvinges over til områder med lavere trykk. Dette er innsjøens «BOPP». Nyos sitt vann dras opp til værs og skaper en enorm bølge, idet gassen rømmer fra vannmassene. Innsjøen gjennomgår det som kalles en limnisk erupsjon. Bølgen er et forvarsel på katastrofen som snart skal utspille seg.
Den tyngre gassen
Noen gasser veier mer enn andre. Når vi slipper en heliumballong, stiger den til værs fordi helium veier mindre enn luften rundt. En ballong med CO2 er en kjipere ballong som synker ned til bakken. Ballongen er ikke tung, men tyngre. Det både Oppsjø og Nyos har samlet på over lang tid er gass. Det oksygenfrie dypvannet er nemlig ikke gassfritt. Nyos sitt dypvannslager var overfylt med CO2, samme gass som utgjør kullsyren i sprudlevin.
En liten andel av Nyos sin enorme gass-samling forsvant opp i været. En sky av CO2 med en vekt tilsvarende om lag 10 voksne neshorn hang over innsjøen. Den tyngre skyen utfoldet seg på vei ned mot bakken. Gassdynen falt over toppene fylt av beitedyr og ned til de menneskefylte dalene, og svøpte beboerne inn i en evig søvn. Gassen nådde opp til 23 km unna innsjøen. Luften de pustet inn hadde ikke nok oksygen lenger. Isteden fyltes lungene av innsjøen sin hemmelighet.
Oppsjø sin samling
Hjemme fra feltturen tenker jeg tilbake på Oppsjø sin gass-samling. Hva om noe skulle forstyrre den idylliske innsjøen i Asker, slik som Nyos ble forstyrret? Heldigvis er det mye som gjør Nyos og Oppsjø forskjellige. Oppsjø har et betraktelig lavere volum. Siden trykket da blir lavere og lagringsplassen snevrere, inneholder den mindre gass. I tillegg er Nyos litt rarere. Nyos er nemlig en krater-innsjø. Under den er det vulkansk aktivitet, som mater innsjøen med gasser den kan samle på. I Oppsjø er det ingen vulkansk tilførsel. Nå som Nyos har fått sin diagnose kan den behandles korrekt. I dag er det satt inn et slags rør som på kontrollert vis tømmer innsjøen for en del gass, og med det rydder opp i samlingen til Nyos fortløpende. Tanken er nå at det skal være som å riste en flaske dau cola og åpne den. Ikke like skummelt som å åpne en godt ristet flaske champagne.
Christine Riis-Pedersen er Masterstudent i marinbiologi og limnologi og leder
for Naturviternes studentstyre.
