dopamin er Fallos tredje utgivelse på like mange år, og han har lenge vært etablert som instapoet med over 20 000 følgere på Instagram. I forkant av utgivelsen har han teaset følgerne sine med dikt som ikke slapp gjennom nåløyet hos forlaget. Dette er nok betegnende for Fallo: «Kill your darlings» er kanskje ikke hans forte.
I diktsamlingen møter man dikter-jeget Alexander som nylig har fått påvist en ADHD-diagnose, og det er tydelig at mange brikker faller på plass: Vansker på skolebenken, utfordringer med rutiner, jobb og forhold. Fallo utforsker konsekvensene av en ADHD-diagnose med et nøkternt og enkelt (og noe spinkelt) språk, som tidvis spinner ut i et større hektisk kaos – ikke fjernt fra hvordan det nok kan være inne i hodet til jeg-personen når nevrotransmitterne ikke fungerer som de skal. Tonen er lettbeint og nesten likegyldig samtidig som den kan være nærmest aggressiv, insisterende og anklagende. Bruken av samtidsaktuelle referanser som KID-numre, Holzweiler og fidget toys løfter diktene til tider, siden det evner å trekke tekstene ned på jorda når det blir for svevende: «dette er min byrde / å svømme rundt / i mikrodepresjonens / uforutsigbare økosystem / hvordan skal jeg kunne / finne kidnumrene / innloggingsbrikkene bankid-appene (…) / når jeg ikke engang finner roen i meg selv». Men det kommer likevel til kort.
Språket er nok en av diktsamlingens svakheter. Fallo har tatt et bevisst valg om å utelate store bokstaver og tegnsetting, i likhet med mange andre instapoeter etter Rupi Kaur. Hun ga i 2014 ut diktsamlingen Milk and honey, og da var gnisten tent: Det det ble veldig trendy med korte dikt skrevet med bare små bokstaver og mange linjeskift, som gjerne handler om lengsel og kjærlighet. Hos Fallo er tematikken ulik (og mer spennende), men formen føles nesten oppskriftsmessig. Linjeskiftene oppleves ofte tilfeldige, som om det ble lagt til som en ettertanke for å krydre diktet. Slik skriver Fallo seg trygt og fint inn i instapoesi-sjangeren, selv om arbeidet hans er et betydelig opprykk fra det av sin instakollega Trygve Skaug. Man kan kanskje si at Fallo er en Trygve Skaug for hipstere.
Diktene er proppfulle av metaforer og bilder for å illustrere hvordan jeg-personen opplever sitt møte med omverdenen utenfor sitt eget hode. Bildene hadde vært fine, hadde jeg bare ikke hørt dem så mange ganger før. Verselinjene «jeg holder diagnosen / som vann / mellom hendene» og «det går for sakte / klikker meg videre / før det klikker for meg» slår meg som uoriginale og enkle: De er klisjeer som både er gjennomgående i sjangeren generelt, men også i Fallos egen diktning. Jeg sliter med å skille diktene fra hverandre, da vendingene tenderer mot å følge samme oppskrift.
Det er jo et legitimt poeng at man bør få mer fokus og penger til psykisk helsehjelp, men sammenligningen med spiseforstyrrelser og amputerte er kanskje ikke helt heldig.
I løpet av diktsamlingen kommer det små drypp fra en barndom med udiagnostisert ADHD: Vi møter en mor som pakker skolesekker og stiller som FAU-leder, en far som kjører til og fra skolebussen. I et tidlig dikt mener jeg-et at foreldrene har gjort ham en bjørnetjeneste med alle tilretteleggelsene, men etter hvert har det skiftet til at foreldrene har reddet ham. Dette er kanskje det nærmeste man kommer en utvikling i løpet av boken, ellers opplever jeg den som ganske stillestående. Det er massevis av skildringer om utfordringene som kommer med en ADHD-diagnose, men Fallo makter ikke å skape nok dynamikk i boken til at man føler at man kommer noen vei. Han er misunnelig på de med spiseforstyrrelser og amputerte lemmer, og han etterlyser politikere og lobbyister som de spiseforstyrrede tydeligvis har. Det er jo et legitimt poeng at man bør få mer fokus og penger til psykisk helsehjelp, men sammenligningen med spiseforstyrrelser og amputerte er kanskje ikke helt heldig.
Avslutningsvis tar diktene en vending mot det metafiksjonelle. Fallo bruker mye plass på å skrive om hvor vanskelig det er å skrive med ADHD: Han er for rastløs til å fullføre diktene, til å bruke besjelinger, metaforer og rytme: «diagnosen har forhindret meg / i å få det livet jeg ønsket / er for rastløs for poesien / er du ikke enig». Her må jeg dessverre si meg enig med Fallo: Han er kanskje for rastløs for poesien.
Idun Kjøl Wiig (f. 1999) studerer Litteraturformidling (master) ved Universitetet i Oslo.
