«Bevissthet er det største uløste problemet i biologien», erklærte biolog Francis Crick i 2004. 20 år senere er spørsmålet om hva bevissthet er, og hvorfor det oppstår, fremdeles nokså ubesvart. Det er vanskelig, ja kanskje umulig, å forklare hvorfor den lille klatten av fett som er hjernen vår fører til sanselige, indre opplevelser. Filosof og nerveforsker David Chalmers hevder bevissthet er noe vi ikke kan forklare med fysikkens lover, men bare kan forstå ved å oppleve det selv. Det finnes med andre ord ett fenomen som synes å overskride menneskets forstand: oss selv.
Nyoversatte Solaris av Stanislaw Lem er kanskje den vakreste framstillingen jeg har kommet over av nettopp grensene for menneskelig erkjennelse. Den polske sci-fi-klassikeren fra 1961 utforsker en planet som verken leseren eller karakterene forstår seg på. I likhet med bevissthetsforskningen gjør den meg nummen, minnet på hvor store deler av virkeligheten jeg aldri helt vil kunne forklare.
Ord uten bilder
Ordene støtes vekk fra hverandre som magnetpoler, blir til dadaistiske lyder som klinger uten å lage et bilde i hodet. I så måte ligger beskrivelsene nærmere poesi enn prosa.
Planeten Solaris er dekket av et geléaktig osean som ikke passer inn i noen vitenskapelige modeller. Oseanet forandrer på planetens bane, den sender elektriske og magnetiske signaler ut som minner om avansert matematikk, og den reproduserer apparatene forskerne senker ned. Når psykologen Kris Kelvin ankommer romstasjonen på planeten, har teorier myldret i over hundre år. Er det en kjemisk forbindelse? En encellet organisme? Eller en gigantisk havhjerne som forskerne hører fragmenter av stemmen til? For hver teori som testes ut, svarer oseanet med et fenomen som motbeviser den. Noen ganger sprenger den helikopterne som sendes ned, andre ganger er den helt stille. Saken kompliseres ytterligere når Kelvins ungdomskjæreste dukker opp, like ung og forelsket som da hun tok livet sitt for 20 år siden. Kan det være oseanet som manifesterer henne?
Å lese Solaris er nesten like vanskelig som det er å forstå seg på planeten den utforsker. Spesielt beskrivelsene av oseanet er så og si umulige å se for seg. I en og samme setning beskrives det som selvlysende, purpurrødt og nordlysaktig. Til tross for at skildringene er fullstendig grammatisk korrekte, og ikledd Julie Wiedlochas lettfattelige bokmålsoversettelse, er ordene knyttet sammen på måter som ikke gir mening når man kombinerer dem. De støtes vekk fra hverandre som magnetpoler, blir til dadaistiske lyder som klinger uten å lage et bilde i hodet. I så måte ligger beskrivelsene nærmere poesi enn prosa. Øivind Rimbereid har i alle fall latt seg inspirere av dem, når han i det futuristiske langdiktet Solaris korrigert lager sitt eget, dansk-engelsk-stavangersk-skotsk-oldnorske språk. Filmadapsjonene til Steven Soderberghs (2001) og Andrei Tarkovskys (1971 har på sin side nesten ingen klipp av oseanet, kanskje akkurat fordi det er så vanskelig å visualisere. Bare prøv å se for deg dette utdraget:
«Den stupbratte konstruksjonen til den bærende søylen holdes på plass in statu nascendi av kaskader av nærmest utvannet gelé som spruter fra kilometerdype kløfter. Under denne prosessen gir kolossen fra seg et hult, langstrakt hyl, og blir omgitt av brusende, luftig og snøaktig skum. Forherdede flater, i høyst kompliserte rotasjoner, beveger seg fra midten og utover. De dekkes av lag på lag med et elastisk stoff som spruter opp fra dypet. På samme tid stivner dyphavsgeysirene til bevegelige tentakkellignende søyler. De trekker mot spesifikke steder i konstruksjonen – minner om enorme gjeller hos et foster som vokser med en ekstrem akselerasjon – og spruter rosa blod og mørkegrønn, nesten svart væske.»
Handlingen i romanen er i seg selv et spindelvev. Stadig vekk kastes man mellom kvasi-naturvitenskapelige monografier om oseanets vulkanutbrudd, fragmenterte samtaler som minner om filosofiske avhandlinger, og lange, surrealistiske drømmer der hovedpersonens sinn tilsynelatende glir ut av kroppen. Ofte må man selv vurdere om det som hendte var virkelig, eller bare en hallusinasjon forskyldt av oseanet.
Uforestillbarheten selv
Ved å bygge opp et tidvis ugjennomtrengelig språk, får Lem fram den samme frustrasjonen som forskerne på planeten føler på i møte med oseanet.
Kryptiske bøker er ofte et ekko av en forfatter som ikke har tenkt nøye gjennom hva han vil si, eller hvordan han kan formidle det på en måte som gir mening for leseren. Lems tilbakeholdenhet er imidlertid ikke nødvendigvis et tegn på latskap. Snarere svarer stilen til innholdet. Å leie leseren i hånden ville vært stikk i strid med romanens filosofi. Igjen og igjen gjentar boken at det ikke går an å forstå planeten gjennom språket. Metamorfosene på oseanoverflaten er «en milliard i n-te potens. Uforestillbarheten selv». Ved å bygge opp et tidvis ugjennomtrengelig språk, får Lem fram den samme frustrasjonen som forskerne på planeten føler på i møte med oseanet.
«Om det man ikke kan tale, må man tie», skrev Ludwig Wittgenstein. Etikk, musikk, religion, og kunst, ja alt det man ikke kan representere med ord, hevdet han blir nonsens når man prøver å sette det i system. De er mystiske deler av virkeligheten, som man bare kan oppleve, og aldri forstå med tankene. I tråd med Wittgenstein latterliggjør Solaris alle forsøk på å forstå oseanet som «tro forkledd som vitenskap». Lem omtaler forskningen på Solaris som «solaristikk», en allusjon til middelalderens skolastikk, som var et forsøk på å gjøre kristendommen til en vitenskap. Begge deler er for romanen forsøk på å presse noe uforklarlig inn i en forklarlig ramme, å menneskeliggjøre det som overskrider mennesket. Søkenen etter et meningsfylt svar er fullstendig nytteløst, men like fullt en iboende trang hos solaristikerne. Mot slutten av romanen kan det faktisk virke som oseanet er nærmere «en ufullstendig gud» enn en kjemisk forbindelse.
Det er ironisk at både Lem og Wittgenstein tyr til et litterært medium, når de begge uttrykker at språket kommer til kort. Men kanskje er det bare slik de kan vekke avmakten de poengterer. I Lems roman får man nemlig aldri noe svar på Solaris’ gåte. I stedet etterlates man mer forvirret enn da man begynte, men samtidig med et langt mer reflektert forhold til sine egne erkjennelsesevner. Romanen lander på det samme som bevissthetsforskningen antyder: Før vi kan forstå omverdenen, må vi først forstå oss selv.
Slik gjør Solaris deg tilfreds over å ikke ha fått noen tilfredsstillelse.
Mattis Gravingen (f. 2002) studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Stanislaw Lem: Solaris. 262 sider. Solum Bokvennen 2021. Oversatt av Julia Wiedlocha.
