Tekst: Daniel Lf. L. Sogge
Siden tidenes morgen har menneskeheten fortalt fortellinger om dommedag og apokalypse. Fra før-kristen tid trodde stoikerne at verden skulle svelges i flammer, før den ville fødes på ny. Siden dette var en del av Zevs’ plan, var skjebnen likevel ansett som God. Tanken om gjenfødelse, ut av inferno, finner vi flere steder. Mest opplagt er fortellingen om bibelsk undergang, slik det skildres i Dantes dikt Den guddommelige komedie (1321).
Lystigheten betegnet av begrepet ‘komedie’ må likevel ikke forstås som en satirisk ondskapens latter, men heller som gleden ved en lykkelig slutt. For Dantes protagonist rammes av både inferno og undergang, men frelses i siste akt. Den samme optimismen ser vi også i Goethes Faust (1808/1832). I tidligere versjoner av legenden dømmes Faust til evig fortapelse, men Goethe endrer på dette: Idet Faust dør, omsider utmattet av Djevelens spill, strekker engler seg ned fra himmelen og frelser han i siste stund. Goethes Faust er slik sett ingen tragedie, men en komedie.
Ifølge disse store poetene er paradis derfor å forstå som selve elendighetens endestasjon, men kun så lenge man ikke omfavner elendigheten med håp. (Du kan håpe på undergang!) Tvert imot må man forholde seg ‘stoisk’ og fremovervendt mot den Gode skjebne. Står man uten slik overtro, har man intet Godt å håpe på. Resultatet er da håpløshet eller potensielt hva verre er. For i mangelen av håpet-på-det-Gode, kan man adoptere dens motsetning: håpet på det Dårlige og Vonde, ja, selv håpet-på-det-Onde.
Det ‘Dårlige håpet’ jeg omtaler, er ikke den typen blant annet Lars Fr. H. Svendsen diskuterer i Håpets Filosofi (2023). Det dårlige håpet er ikke kun et misforstått mål eller en svak kalkulering, men et individs oppriktige håp-på-det-Dårlige.
Da guttene Eric og Dylan (‘the Columbine killers’) i 1999 initierte det moderne skoleskytingsfenomenet – som nok en gang, på grusomt vis, utspilte seg 28. mars 2023 – var deres former for håp godt dokumentert i deres dagbøker: ‘hopefully we will have plenty of clips and bombs’ (Eric) og ‘[X] can get me that gun I hope’ (Dylan). Motivasjonen var tydelig: ‘The human race isn’t worth fighting for, only worth killing. Give the Earth back to the animals’. Over et dusin ble drept, men heldigvis ble titalls liv spart. Bombene som skulle gå av gjorde ikke det.
Håpet som drev skoleskyterne var av Ond type. Det lignet det man på gammeldags mål kaller en Djevelsk besettelse. Og dette er riktig språk å benytte, da mytologiske begreper er de som favner og har behandlet tematikken aller best. Når Pandora i Hesiods urgamle dikt – fra 750 f.Kr – rekker å hive lokket på krukken etter at Ondskapen har unnsluppet den, og lykkes med å stenge håpet inne, velger jeg å tolke det slik at det var Ondskapens håp hun fanget. For hva gjør det Godes håp i en Ondskapens krukke?
Vurderer vi raskt håpløsheten derimot så er dette en passiv tilstand. I håpløshet gjør man få ting av målrettethet. Apatisk går man gjennom livet, som om man mangler årer – men det gjør egentlig ingen. Problemet er heller at man mangler utsikten mot et endemål, så man tar noen tak hit og dit, dog er det mest ut av kjedsomhet. Dette er apatien: man har meldt seg av og trukket seg unna. Det er et hverken eller og utgjør dessverre livssituasjonen til svært mange i dag.
I det øyeblikk håpløshet blir Djevelsk akkompagnert av lidelse, derimot, tvinges man ofte til handling. Istedenfor å være et offer velger noen å gjøre noe med sin tilstand. Noen senker båten, noen finner en havn, mens andre gjør smerten til sin egen ved å sette hardt mot hardt i selvskadingen. Egentlig er dette et forsøk på å ta kontroll; å gjøre smerten om til sin smerte; å håpe på det som allerede oppleves som ens skjebnebestemte tilstand.
Mange har på et tidspunkt – kanskje i en tilstand av intens migrene eller kjærlighetssorg – ønsket at døden kunne ta en. Men denne viljen-til-døden, som da manifesterer seg, er ikke ledsaget av et håp. Det er vilje uten plan. Det er fantasi, slik man andre ganger tvert imot fantaserer om evig liv.
Vi har alle kjent på slike viljer. Viljer til å gjøre ting som er vondt, ja, selv Ondt, men få av oss adopterer samtidig et håp om å gjennomføre det hele. Det forblir en tom vilje man raskt skammer seg over at man engang lot seg tenke. (‘At jeg kunne tenke noe slikt.’) Det å velge en vilje, derimot, forutsetter et håp. En kan inspirere seg selv – det vil si gi seg selv håp – men mest effektivt er det likevel å inspirere hverandre. Håp er slik et ufattelig mektig verktøy for både Godt og Vondt. Det er ikke tilfeldig at de to skoleskyterne nettopp var to. Siden den tid har massemordere inspirert hverandre med sine manifester.
Men når ukrainerne kjemper for sitt land, er det håpet-om-det-Gode som farer gjennom dem som en Hellig besettelse. Hva det angår krig på generell basis derimot, ser vi ofte mørkere tendenser. Av denne grunn lanserte vi internasjonale regler for krigføring. Og regelen sier at i prinsippet skal krigslidelser sikte på frelse; at all handling helst skal være som en komedie hvor historien har glede som sitt sluttpunkt.
Som oftest mener begge parter i en krig at deres sak er god: at de sikter på det Gode. Men raskt endres denne målsetningen, riktignok ofte ukalkulert og ubevisst. I krig får svarte krefter taket. Det siver håp ut av Pandoras krukke. Da kjemper man ikke lenger for sin egen seier, men for fiendens tap. Man volder lidelse for lidelsen og intet mer. Det Godes mål blir tilsidesatt og gjør seg ikke lenger gjeldende. Det er blant annet dette man har forsøkt å forby med folkerettsreglene.
Etter annen verdenskrig, med Nürnbergprosessen, var det åpenbart at det eksisterte et skille mellom håpet på det Gode og Onde. Handlingene utført av Nazi-Tyskland var så kalkulert Onde at de overhodet ikke kunne forstås som drevet av noe Godt. Konsentrasjonsleirene var en systematisert Djevelsk vilje. Håpet var å bringe dommedag til milliarder av mennesker.
At slike håp faktisk har og kan eksistere tyder på at Pandora ikke lyktes med å forsegle krukken. Noe av Ondskapens håp unnslipper med jevne mellomrom. Dette er i seg selv mer enn skremmende. Særlig når despotiske figurer som Putin sitter på våpen som kan bringe apokalypse til oss alle. Men med fortidens beviser, om at Ondt håp er reelt, finnes det også trøst. Putins tenkning og anskuelse er nok uskarp, grumset og døv, men ikke ordrett styrt av et håp om det Onde. For var det det, ville vi allerede vært døde.
Dermed er det å skille mellom et Godt og et Ondt håp en optimistisk tanke. Det finnes to idealer som har bevist seg gjeldende: de udødelige mytologiske motpoler og måtene de motiverer oss og utspiller seg på. Slik er denne heller dystre lektyren en tekst som søker å male frem en kontrast. Finnes det slike overnevnte Onde håp og målsetninger, finnes det også en motpol.
Men ta ikke håpet for gitt. Man tror gjerne at håpet er en kraft som automatisk sikter på det Gode, men det er ikke tilfellet. Håp er en kraft man må passe nøye på, så man ikke mister håpet, eller så det ikke sklir over til noe Dårlig. Dette visste man også fra gammelt av, når man sa, og det er håpet som her omtales: ‘vær forsiktig med hva du ønsker deg.’
Daniel Lf. L. Sogge (f. 1994) studerer master i filosofi ved UiO.
