Nyliberalismen er den politiske retningen som har dominert i verden de siste 45 årene. Til grunn for dette ligger et sett med ideer om forholdet mellom marked, stat, moral og samfunn som vi i dag tar for gitt. Hva går disse ideene ut på, og hvordan fikk de så sterkt rotfeste?
Skrevet av Emi Páez Rokseth
Det er lettere å se for seg verdens ende, enn kapitalismens ende. Sitatet fra Mark Fishers bok Capitalist Realism har kanskje aldri vært mer sant enn i dag. Det mangler ikke på globale kriser som kan lede tankene mot endetid. Vi rystes av to brutale kriger i Ukraina og Gaza. Forskjellene øker verden over, og vår økonomiske aktivitet har store globale konsekvenser. I antropocen er det knapt en nyhet når noen fra en FN-talerstol erklærer fallitt over den menneskelige påvirkningen på kloden.
Utfordringene som preger vår tid er dyptgående og strukturelle, og bør derfor reise spørsmål ved systemet som ligger til grunn. Likevel står den tradisjonelt systemkritiske venstresiden svar skyldig, mens politisk resignasjon blant folk flest plukkes opp av ytre høyre. Hvorfor er det så vanskelig å formulere et alternativ til den moderne kapitalismen? Når mista vi troen på at en annen verden er mulig?
Det finnes ikke noe alternativ
Nyliberalismen er i dag så dominerende at den ikke bare kan regnes som en politisk retning, men er blitt selve rasjonaliteten bak all politisk styring, ifølge tenkeren Foucault.
I en tale proklamerte Margaret Thatcher i 1980, det som siden skulle bli et gjennomgående slagord for høyresiden: There is no alternative! Så enkelt forsvarte hun sin tro på markedsliberalismen, og satte samtidig et punktum for noe videre diskusjon om saken. I praksis skulle Thatcher få rett. I de 45 årene siden den konservative politikeren kom til makten har den nyliberale ideologien hun sverget til vært hegemonisk. I land etter land har man sett en vending mot økt privatisering, liberalisering og deregulering. Troen på at samfunnet bør styres ut fra markedsprinsippene har bestått høyre– såvel som sentrum-venstre-styrer.
Nyliberalismen er i dag så dominerende at den ikke bare kan regnes som en politisk retning, men er blitt selve rasjonaliteten bak all politisk styring, ifølge tenkeren Foucault. Han brukte begrepet governmentality, eller styringsmentalitet, for å forklare hvordan én idé om samfunnet får definere det politiske handlingsrommet. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, men kommer til uttrykk gjennom antatte sannheter og rådende tenkemåter.
Den konkrete politikken kan variere på tvers av det politiske spekteret, men vil i bunn styres etter samme inngripende logikk, nemlig den økonomiske logikken. I land som Norge, hvor man har beholdt et sterkt offentlig eierskap, ser man for eksempel en tendens til at selve staten styres ut i fra bedriftsmessig tenkning. Dette skjer blant annet ved at statseide selskaper opererer som private aktører i markeder utenfor våre grenser og styres etter krav om profitt, og ved at offentlige institusjoner rettes etter mål om effektivitet og lønnsomhet gjennom reformer som New Public Management.
Nøytral styring
Nyliberalistene var opptatt av å spre sine ideer, og opprettet en rekke tenketanker for å påvirke samfunnsstyringen. Det teoretiske prosjektet bestod i å redefinere forholdet mellom stat og marked. Mens den klassiske laissez-faire liberalismen ønsket seg en så liten stat som mulig, mente nyliberalistene at staten aktivt måtte brukes for å fremme fri konkurranse og markedsløsninger. Slik unngikk man den tradisjonelle politiske skillelinjen mellom marked og stat, og omskapte heller staten til et redskap for markedet.
Til grunn for nyliberalismen lå en tro på at markedsmekanismene egnet seg best til å styre. Politisk styring ble sett på som ineffektiv, klumsete og overkjørende. Markedet ble på sin side beskrevet som et slags fint instrument, med en evne til å prosessere store mengder informasjon som er overlegen enhver politisk planlegging. Lovene om tilbud og etterspørsel innebar en automatisk koordinering av ulike behov, og gjennom fri konkurranse ville markedet optimalisere denne prosessen. Markedslogikken skulle derfor ikke bare regjere den økonomiske politikken, men implementeres i flest mulig av samfunnets sfærer.
Framveksten av nyliberalisme henger sammen med en vektlegging av individuell frihet, og en negativ frihetsforståelse. Med negativ frihet menes friheten fra begrensning og undertrykking, heller enn frihet til utfoldelse. Ut fra dette springer idealet om en “nøytral” samfunnsstyring. Ved å styre samfunnet i en politisk retning, legger man føringer for hvordan hver enkelt skal leve sitt liv. Staten har ingen moralsk rett til å gjøre dette, og skal begrense seg til å registrere og innfri individenes subjektive preferanser. Fordi markedsmekanismene kun forholder seg til målbare verdier, er de moralsk og politisk “nøytrale”. Forbrukerne manifesterer sine preferanser i markedet, som i sin objektive opptelling og systematisering av disse, blir en garantist for individuell frihet og demokrati.
I en kompleks moderne verden som idealiserer subjektivitet og individuell frihet, har markedstenkning blitt en teknisk så vel som moralsk nødvendighet. Resultatet er at den politiske styringen avpolitiseres, og de økonomiske verdiene blir de eneste allment legitime. Enhver kritikk av markedsstyringen opphøyer andre verdier enn de objektivt målbare, og blir derfor avfeid som uttrykk for subjektive preferanser.
Konkurranse som moralsk ideal
Nyliberalistene så konkurransen som en moralsk verdi i seg selv. Slik markedet fungerer, vil dette føre til naturlige og gode hierarkier. I praksis rettferdiggjorde dette store økonomiske og sosiale forskjeller som definerte den nyliberale samfunnsordenen som “naturlig” og derfor gitt. Et eksempel som viser hvor dypt nyliberalismens ideer om konkurranse og ulikhet har fått rotfeste, er vår tids omfavnelse av meritokratiet.
Meritokrati er ideen om at privilegier bør fordeles ut fra personlige evner og egen innsats. Dette forutsetter at alle har like muligheter til å utvikle sine evner og delta i en “rettferdig” konkurranse. Den moderne venstresiden sin satsing på utdanning og klassemobilitet er i tråd med dette idealet. Heller enn å utjevne forskjeller og forbedre levekårene for de på bunnen, har man håndtert sosiale problemer ved å fremme retten til like muligheter for å klatre i samfunnshierarkiet.
Et resultat av dette er at ulikhet i seg selv ikke blir problematisk, men oppfattes som rettferdig og naturlig. En tro på at man har rett til sine privilegier blir gjeldende på toppen. Mistillit og bitterhet blir toneangivende blant dem som kommer dårlig ut. De populistiske opprørene vi har sett i flere land kan forstås i forlengelse av denne ideen om sosial status. Det ironiske er at mens overordnede spørsmål knyttet til samfunnsstyring avpolitiseres, og derav avmoraliseres, moraliseres resultatene av denne styringen. Mislykkes man i den frie konkurransen, skyldes det en selv, og ikke samfunnet.
Den nyliberale sjela
Ved å sette likhetstegn mellom frihet og forbruk, verdi og pris, har vi mistet et språk for det som i utgangspunktet ikke kan måles.
Economics is the method, but the object is to change the soul. Slik oppsummerte Margaret Thatcher det nyliberale prosjektet. Nyliberalismens ideer er i vår tid så godt befestet at de former måten vi tenker om samfunn, politikk, moral og oss selv. Ved å sette likhetstegn mellom frihet og forbruk, verdi og pris, har vi mistet et språk for det som i utgangspunktet ikke kan måles. Resultatet er en internalisering av markedslogikken. Individualisme og moralsk relativisme tar fra oss muligheten til å forplikte oss til noe annet enn våre umiddelbare lyster. Klar står markedet for å stimulere disse lystene, men aldri på en helt tilfredsstillende måte. Homo economicus, det grådige og selvopptatte mennesket, er ikke biologisk determinert, men et produkt av nyliberalismen.
Nyliberalismens største markedssuksess har vært å selge seg selv inn som politisk objektiv og naturlig. Snarere enn dette bringer den med seg mekanismer som gjør dens politiske prosjekt om til en selvoppfyllende profeti. Uten en felles moralsk og politisk diskurs har vi mistet arenaen for å vurdere og korrigere samfunnsstyringen. Det meritokratiske idealet tvinger oss til å rette kritikk innover, heller enn mot systemet. Motstand som kunne blitt mobilisert politisk fragmenteres, og ender opp i individuell harme og avmakt. Resultatet er en systemtvang i den individuelle frihetens navn. Kanskje er det på tide med en større politisk og moralsk samtale om hvor vi som samfunn er på vei.
Emi Páez Rokseth, født 2002, studerer visuell kunst ved Strykejernet kunstskole.
