Mens andre i min alder fester og reiser jorda rundt, kjemper jeg for livet ved å sette meg ned på do.
Skrevet av Frances Johansen
Hver samtalestarter er den samme.
Så, hva driver du med?
Alle studerer og skal gjøre noe ut av seg. Jeg graver dypere og bruker svarene deres til å få ytre perspektiver; håper at den versjonen av meg jeg prøver å finne, ligger i refleksjonene fra livet til en annen. Vinkler jeg aldri har sett fra, tanker jeg aldri kunne tenkt. Feil de har gjort, som jeg kan unngå. At alt endelig skal falle på plass. Venter på et lite, men stort, “klikk”.
Å få spørsmålet selv derimot, er en annen sak. Jeg jobber litt, gjør kreative prosjekter, finner ut hva jeg vil. Hver gang forteller jeg den samme regla. Kan vi snakke om noe annet nå? For hvert nye identiske svar jeg gir desto nærmere blir de tre leddsetningene over definisjonen på hele meg. Egoet tvinger munnen til å legitimere seg selv, men å være utbrent smaker som et halvsant fenomen før det passerer leppene. Utbrentheten blir ekte for meg sekundet sympatien ankommer, og den kommer alltid. Men jeg har prosjekter og mulige studieretninger som vurderes også, altså! Det er alltid mer til en person enn man tror, og ja, kanskje jeg er unnskyldt, men jeg vil ikke være det. Jeg er egentlig ikke utbrent, den tilstanden, det er ikke jeg, og jeg har ikke følt meg som jeg på veldig lenge.
Jeg har lett etter løsningen hos andre, fordi jeg ikke har funnet svaret alene. Fremdeles er det en del av meg som vet jeg er på riktig sted, og har tatt riktig valg. Den selvsikkerheten fungerer derimot mer som en redning for de gangene jeg synes synd på meg selv. Tror det begynner å bli tydelig at min egen skuffelse over å ikke studere blir projisert over på samtalepartneren. Jeg snakker fremdeles til meg selv, gjennom andre. Så mye for “ytre perspektiver”.
Kiropraktoren bekreftet det via muskulaturen min; jeg er en stressa jente. Jeg må ikke løpe fra en bjørn når jeg gjør en oppgave feil, selv om trusselen føles lik for kroppen. Tidligere har jeg bare latt stresset ta over. Det var så mye sinne at det føltes paradoksalt nok lettere å stresse mer, enn å finne måter å roe seg ned på. De gangene man ikke har raserianfall, og binger serier fordi man er utmattet i freezemode, vil det ubrukte adrenalinet spenne musklene ubevisst. Over tid får man knuter, smerter, betennelser – så intense at biologien om å ha to skuldre, revurderes.
Er det på ekstrem-punktet jeg forstår noe må gjøres, er det først da jeg gidder? Det er ikke alltid jeg gidder da heller. Det som føles bra i begynnelsen, er ikke nødvendigvis bra for deg i lengden. Å slappe av fordi man er sliten og har vondt gjør musklene stive og smertene verre. Mens andre i min alder fester og reiser jorda rundt, kjemper jeg for livet med å sette meg ned på do. Så ynkelig og fengslet i min egen kropp, fordi jeg ikke er snill mot den med trening. Vår verste fiende er oss selv.
Jeg har vært mitt eget forskningsprosjekt i 4 år, og legenes tester viser ingenting. Kroppen har loddtrekning om energinivået, og resultatet av det mørke tallet vises i form av meg, Frances. Hah, alle de gangene jeg gråter i frustrasjon. Dypdykker i podcaster og informasjon om helse, desperasjonen treffer som hardest når jeg har det mørkest. Går turer, møter venner, prioriterer ting jeg liker. Sollys i øya, syltet mat, kalde bad. Ofte er det av lyst, andre ganger av egen tvang.
Motivasjonen er fremdeles å bli frisk, men jevnlig har jeg dilemmaer. Hvordan prioritere det jeg trenger eller det jeg vil? Luftetur med meg selv i nabolaget setter en stopper for å bli med ut på byen samme dag. Dagenes tildelte energinivå går tomt. Derfor er det ofte blitt filmer i senga, men jeg tyr til hekling samtidig for å utligne uproduktiviteten. Ingen liker å føle på skam.
Jeg har alltid visst at det var skolen som utløste hele utbrentproblemet. Ingen lærer å håndtere de negative effektene skolen kan ha på en menneskekropp. Det er forståelig at jeg takler problemer bare ved å tenke meg frem til en løsning, alt på grunnskolen omhandler jo hjernen. Likevel tror jeg det er mye hodebry som kunne vært unngått av å heller handle. Gym var tross alt favorittfaget mitt. Jeg tror hjernen trenger å ikke tenke, litt mer.
Men stikkballkampen i topplokket er ennå ikke ferdig. Det er mye jeg vil, men jeg vet ikke hva jeg vil mest. Det utsettes og kortsluttes, for mange valg. Skulle ønske noen kunne ta valgene for meg, men bare om jeg er enig. For alle studerer nå, og det livet jeg ønsker meg er avhengig av at jeg studerer noe. Å være synkron med resten. Vil jeg egentlig studere? Bli journalist som gir stabil inntekt, men svingninger i egen eksistensiell krise? Jeg er jo så følsom. Ha kunsten som hobby og hovedkilde til livsglede? Tjener jeg nok penger på det? Kan jeg studere alt? Eller kan jeg bare være?
Det er umulig å vite om studiet er riktig om man ikke velger det. Problemet er bare, hvordan velge det første valget?
Du dro til psykolog på helsestasjon, gråt sekundet du åpnet munnen. Du har ikke holdt deg til det samme opplegget lenge nok. Fikk dårlig resultat én gang, prøvde det motsatte rett etter. Ingen gidder å vente lenger. Forsøker å fikse så mye at du heller bare ødelegger. Sist du var den beste versjonen av deg selv, var på friluftslinja på folkehøgskole, hent ting derfra. Du og psykologen ble enige om at du må gi mer faen. Har ikke gitt faen lenge nok om gangen. Gi faen ut året! Mer av hva du vil, og mindre av det du tror du må. Mer handling, og mye mindre tenking. Livet løser seg underveis.
Lær av det. Lær av alt.
Jeg tror jeg er klar for å ta et valg, dette mellomrommet er så kjedelig. Jeg så en Reel om at du bare må starte et sted, og ta det derfra. Man kan aldri bare tenke seg frem til hvordan noe vil bli. En venninne sa at du ikke vet konsekvensene av valget før valget er tatt, og selv da er det ikke sikkert du tror du har gjort det riktige. Så, skal du aldri ta et valg og for alltid lure på hva som kunne skjedd? Eller ta valget, oppleve utfallet, og ta det videre derfra? Det er ikke verre enn det. Slik er jo selve livet, faktisk. Alt vi gjør påvirker mer enn vi er klar over, og jeg har ventet lenge på punktumet.
“KLIKK”
Frances Rachel Alberto Johansen, født 2002, studerer snart kunst ved KMD Bergen.
