Moral er ikke et spørsmål om rett og galt, og bør forstås på et spekter.
Skrevet av Henrik Stangeland
Selv om mennesker er slående flinke til å kategorisere verden inn i båser, må jeg si meg mer interessert i å forholde meg til verden gjennom spektre. Begreper som kjønn og seksualitet kan utforskes friere når man ser på dem på et spekter, og det samme gjelder for den konkrete verden: Når blir en samling kvister til en stol, eller en samling murstein til et hus? Hva skjer egentlig forbi atomene? Forbi de målbare dimensjoner? Kan vi tilnærme oss moralitet på en lignende måte? Jeg opplever at man snakker om moral som et spørsmål om rett og galt, og at diskusjonene dreies mot hvordan vi skiller den ene fra den andre. Personlig mener jeg imidlertid denne måten å forstå moral på ikke stemmer overens med verden vi lever i, og at den har et bakteppe man ofte ikke tenker over.
Moral er læren om hva som er rett og galt, men hvor kommer denne moralen fra? Religiøse mener moralen kommer fra oven, mens realister mener moraliteten er et resultat av en komplisert kjemisk reaksjon i hjernen, hvis endelige formål er å stimulere menneskets dovne lyst til å spise og pule. Filosofer har siden tankens opphav hatt moral som emne å drive sin uendelige tankeakrobatikk rundt. Det synes å være like mange ulike tanker om moral som det er folk å finne.
Bli med meg på en tankerekke: Er et drap en umoralsk handling? De fleste ville svart ja på dette spørsmålet umiddelbart, meg selv inkludert. Men hva med drap av dyr? Her kan det stilles spørsmål ved om dyret er et “moralsk vesen”, og man kan komplisere situasjonen videre ved å variere hvilke dyr det er snakk om. Hvorvidt mennesker oppfatter et dyr som “søtt” har stor påvirkning på hvordan man forholder seg til å drepe det. Men hvordan anser man et drap utført av et dyr? Jeg tror de færreste ville klandret en bjørn, som dreper og spiser en fisk, for umoralsk atferd. Hva om bjørnen dreper og spiser et menneske? Forferdelig er det utvilsomt, men jeg tror de færreste ville sagt bjørnen var ond.
Her kommer vi frem til et poeng om moral, nemlig at det avhenger av mennesker. Eksemplene viser hvordan dyrenes rike og naturens kaos ikke stiller spørsmål om moral før mennesket kommer inn i bildet. Dette slår meg som en refleksjon av hva moralitet faktisk er; en abstraksjon på lik linje som kjønn, seksualitet, stoler og hus; konsepter mennesker har definert for å forsøke å forstå verden. Og som alle abstraksjoner, er også moralen avhengig av det individuelle menneskets virkelighetsoppfatning. Med andre ord, moral– som mennesker – er å finne i alle former. Den eksisterer på et spekter.
Å erkjenne slike abstraksjoner er imidlertid ikke det samme som å hevde at disse begrepene ikke er ekte. En enighet om hva man mener når man ber noen om å hente en stol, er tross alt ganske praktisk. Også kjønn og seksualitet er det viktig at man kan snakke om med mer definerte begreper, for eksempel for å kunne erkjenne de urettferdigheter kvinner og homofile har opplevd gjennom historien. Men hva er da poenget med å forholde seg til moralitet som et spekter?
La oss ta et eksempel fra nåtiden. I skrivende stund utfører Isreal et folkemord av palestinere på Gazastripen. Den norske regjeringen gjør ganske lite for å stoppe folkemordet, og naturligvis er demonstranter å finne i parole foran Stortinget, og med innlegg på sosiale medier. Samtidig skjer det støtt folkemord og etnisk rensing ellers i verden, millioner av mennesker verden over lever i ekstrem fattigdom. Kina driver åpent med økonomisk imperialisme i Afrika, og i våre egne gater sitter hjemløse spredt, natt etter natt med kulderekorder, og blir forbigått av oss alle.
Hvis man skal forholde seg til en binær moral, skal man kunne kategorisk si om en handling er rett eller gal. Dette må også kunne dras videre til eksemplene nevnt ovenfor. Dersom man erkjenner alle disse som moralsk feil, blir det ikke da galt å protestere mot bare én av dem? Dette virker ikke som en særlig nyttig måte å prosessere all urett som skjer verden om – og jeg tør påstå de fleste har en mer organisk tilnærming enn dette – så hvilken funksjon har egentlig denne binære moralen, da? Her kommer bakteppet til syne.
Det virker ikke som den binære moral brukes til å forbedre verden, men heller å skille folk fra hverandre.
Det virker ikke som en binær moral brukes til å forbedre verden, men heller å skille folk fra hverandre. Moralen blir brukt for å sette folk i bås som enten gode eller onde, og til å forhøye seg selv eller rakke ned på andre. For meg virker dette motivert av usikkerhet på ens egen moralske stilling. Et eksempel på hva jeg mener er å finne i de småspydige kommentarer om folk som bryr seg om én sak, men ikke om en annen. Man forteller seg selv at man kommenterer for å opplyse andre, mens man i realiteten forhøyer seg selv, og rakker ned på andre uttrykk av moralitet enn det man selv har valgt. En kultur som dette leder bare til usikkerhet i alle veier. Gjør jeg nok? Sier jeg det som er riktig? Er jeg på riktig side av historien? Er jeg et godt menneske? Man blir nummen av å føle seg utilstrekkelig, og av hvor meningsløst alt kan virke, og apatien tar overhånd. Man er havnet i moralens skygge.
Å forholde seg til moralitet gjennom et spekter er på ingen måte en mirakelkur for slike usikkerheter, men det kan ruste oss til å navigere en stadig mer komplisert verden. Spekteret kan gi oss mer spillerom til å utforske vår egen moralitet, samtidig som det kan hjelpe oss å forstå og forholde oss til andre mennesker, og deres tilnærming til moral. I mitt eget møte med all forferdelighet og kaos i denne verden, takker jeg ja til alle slike midler jeg får.
Henrik Stangeland, født 1996, studerer fornybare energisystemer ved Universitetet i Oslo, og er leder av Cinema Neuf
