Hva skal det være?

Skrevet av Leandros de Jonge

På et utested i vårsolas varme ekstase, sitter du foran kvinnen du samlet mot til å be med på date. Det gjenstår enda å bryte stillheten – du er lamslått av tanken på at hun kan se noe i deg, for hun overgår deg på alle vis. Hun studerer medisin og er belest: de Beauvoir; Camus! Hun har langt lyst hår og hun er veltrent, for hun svømmer – hun er ei selverklært badenymfe. Og hun er vakker; selv i skyggen bader hun i vårsolas lys! Hun elsker livet – hun er din absolutte motpol. Hun er søt, så søt at du blir målløs. Hva kan en gudinne som deg se i en bedrukken edru mann som meg? – tenker du, for du er tilstrekkelig edru – det er måneder siden sist du drakk – til å ikke dele denne tanken med henne. Du er nervøs; svette renner nedover pannen. Stevnemøtet er det første siden bruddet. Det gjør noe med deg; prestasjonsangsten tordner besvergelser til tinningene; blodtrykket skyter til himmels. Hva skal man si når man forsøker å holde på en hemmelighet? – tenker du, før servitøren kommer bort, og tankene får et øyeblikk til å glippe vekk- 

-til tidligere på dagen, da du nesten lot deg tilintetgjøre av en tanke du ikke klarte legge vekk. «Vi tilintetgjør alle oss selv» innså du, og denne tanken gjorde deg så utenkelig melankolsk at du lenge kontemplerte å blåse stevnemøtet av, men tanken slo deg at å avlyse er en annen form for selvdestruksjon. Så du lot være, for du er grundig lei av å utslette deg selv. Siden bruddet har du daglig slått deg selv i stykker ved å ligge unna alkohol.

Å drikke sorgen vekk var nytteløst – resonnerte du noen måneder tilbake – for rusens smertelindring avløses nødvendigvis av altfor nyktre depressive tanker. Og siden alkohol ellers er til kroppens harme, bestemte du deg for å like gjerne gi det opp. Dette var ditt store feilsteg; du lot nykterhet tilintetgjøre deg. Uten alkoholens falske mot fant du ikke motet til å ta bruddet opp med venner. Du la skjul på ydmykelsen som ledsaget ekskjærestens endelige avvisning. Det gjorde deg ensom. Etterhvert begynte du å dyrke ensomheten; du tillot deg å synes synd på deg selv, og denne selvynken forsonet tidvis skammen bruddet skapte. Du ble avhengig av denne feige forsoningen, og i tur fikk det deg til å frykte alkohol, for å frykte alkoholens falske mot er å frykte selve motet – og du frykter enda motet. Hva vil skje med den ynkelige tryggheten du velter deg i, om du viser tinderdaten at du er et vrak? Om du tør snakke opp? Om du innrømmer din skam? – Hva om en enkel dråpe er alt som skal til for at du bæljer ut din indre monolog? Hva om alkoholen får deg til å bryte ned i tårer du har holdt igjen? Og hva vil hun tro – denne engelen du sitter ovenfor i sola på et utested – om du roper ut om alt du bærer på i mørket? Hun vil tro du har gått fra vettet, når du i virkelighet lider av å være altfor, altfor nykter – tenker du, før servitørens klare røst trekker deg ut av tankerekkens verden:
‘Hva skal det være?’, sier han. Kvinnen ovenfor deg svarer: ‘Med så meget deilig solskinn blir ølet delikat!’ – og sender deg et lekent blikk.

Servitøren skriver ønsket ned og vender seg til deg. Urytmisk banker hjertet ditt når servitøren utbryter: ‘og herren?’. Du vender deg mot servitøren. Du er nødt til å velge. Skal du tie eller tale? Dilemmaet vrenger seg i magen din. Om du taler vil du avsløre den ensomhet du skjemmes av; om du tier vil du være ensom likevel. Du får ikke puste; kragen din er for trang. Du kjenner blikket hennes i solstrålene som varmer kinnet ditt, enda du ikke tør se henne i øynene. Du er nødt til å ta et valg. Du er i ferd med å besvime. Hun ser forskrekket på deg. Hun vil si noe, men før hun kommer til orde, samler du mot nok til å møte hennes blikk. Hun er ikke lenger søt. Hun er et monster. Hennes ånde stinker av selvutslettende alkohol; hennes tunge dufter av den forsonende sympatien du begjærer. Tiden er inne. Du er nødt til å velge.

Lar du ølet snakke ut om sorgen, eller lar du avholds ensomhet ta livet ditt?

Leandros de Jonge, født 1998, tar bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.