Tekst av Simon Edvard Appelblad
Illustrasjon av Hannah Ødegård
Jeg husker da jeg hørte den for første gang. Året var 2005 og jeg var 15 år, ung og lovende. Filmen var «Garden State» og plata var «Oh, Inverted World». Som et tidløst ekko i hodet, formet av år med nostalgi og rosa briller, hører jeg fortsatt Natalie Portman si – (som populærkulturens kanskje beste manic pixie dream): «You got to hear this one song it’ll change your life!» Sykt kårny, jeg vet, men den gjorde det likevel.
Hormonene koker, tenårsangsten er i full blomstring og skriker etter en identitet. Og som den mest elendige, men likevel selvsikre, filosofen i verden stiller du plutselig de store spørsmålene. Hvem er jeg i denne verdenen? Behovet – eller motet – til å rive seg løs fra konvensjonene som ble satt så pyntelig på plass for oss gjennom barndommen presser i skoa – og det som presser mest er å stå for det du mener. Ikke det de andre synes. Tenke sjæl, og alt det der.
Growing up, it all seems so one-sided
Opinions all provided
The future pre-decided
Detached and subdivided
In the mass-production zone
Nowhere is the dreamer
Or the misfit so alone
Subdivisions
In the high school halls
In the shopping malls
Conform or be cast out1
For meg skjedde dette gjennom musikken. Som kåt 15-åring crusha jeg hardt på fine Natalie. Fortsatt Queen Padmé Amidala av Naboo i barnehjertet, men nå også noe helt annet, og veldig spennende! Hvis hun sier denne låta er bra, må jeg jo se om jeg liker det Natalie liker? Rollefigurer og karakterer, hva er vel det for en kid med hormonelle sveisebriller på? Men det var dritbra. Det var noe nytt. Det var noe jeg kjente meg igjen i. Det var noe jeg kunne ståfor selv om de andre syns det var kjipt og kjedelig.
Jeg hadde alltid hørt på musikk og det var en del av meg, men det ble eksponering mer enn utforskning. CD-er som gikk i rundgang på skolegården blant et hav av slitne Sony Walkmans og MP3-spillere med den «nye kule greia» marsjerte opp og ned skolegangene. Vi hørte på det de andre gjorde, og det de andre ikke likte, likte ikke vi. Men plutselig åpna det seg en helt ny mystisk verden av musikk og sjangre. Som Roald Amundsen påmin egen sydpol av kjenningers LP-diskografier, lånte plater og hjemmebrente CD’er med håndskrevet sprittusj (oppdrevet fra legalt – la oss si tvilsomme hjemmesider) utforsket jeg det uutforskede. Og under ekspedisjonen fant jeg flere personer i søken etter samme polpunkt.
Kastet fra konformitetens produksjonslinje, med forstads-villaer, hvite gjerder, 1,84 barn og pleide plener, rett inn på kunstlinja. Plutselig omringet av melodramatiske art kids i svarte klær og for mye maskara. Freaks. «Fritenkere». Musikere. Selverklærte anarkister som kanskje ikke helt forstod hva anarkisme egentlig innebar. Nørds med tvilsomme sosiale ferdigheter. Og lowlifes som ikke kom inn på noe annet. Den beste cocktailen av snåle karakterer som kanskje ikke passet helt i støpeforma, både på godt og vondt. Kanskje var det spenningen ved de kidsa der. Kanskje var det en ubevisst følelse som sier at «Math Rock ‘ekke det jævla kult da?». Kanskje var det den låten fra den plata som den jenta satte på den der gangen vi var alene? For meg var det den første flammen som viste meg «Lucky Three» av Elliott Smith, den rosa drømmetåka til «Loveless» og de hjerteskjærende plink-plonk-plink gitarene til «American Football». Der og da var det jo selvfølgelig det vakreste jeg noen gang hadde hørt. Og jeg måtte ha mer!
Etterhvert ble jeg ogsåintrodusert til fotokameraets tidløse visuelle uttrykk, og forelsket meg i kornete sorthvittbilder med diskuterbar artistisk validitet. Men, det var jo artsy som faen, right? Jeg levde i mørkerommet og blødde analogt. Jeg utviklet et litt urettferdig forhold som Teachers Pet over alle Teachers Pets med min fotolærer. Han supplerte meg med vinyler av det beste fra «Rush» diskografien mellom ’77 og ’85, og jeg han med toppkarakterer. Bra deal – og ’77–’85 var vel strengt talt den beste perioden, så good on you Staffan. Albumene som gikk på repeat når jeg ble igjen på mørkerommet etter skoletid med min egen nøkkel, ble mitt egne private soundtrack til min egen private film. «A movie so crass / And awkwardly cast / That even I could be the star» 2. Og selv nå, når jeg kjenner lukten av den stramme, nesten søte kjemiske lukta av film-fix,blir jeg sendt rett tilbake i et klisjeaktig Proustiansk flashback.
Uansett når den tiden inntreffer for deg, kommer det som et snøskred og du ramler plutselig hodestups inn i en ny verden å utforske – eller kanskje er det med reserverte og usikre steg. Men du tråkker likevel opp den trappa. Sammen med de andre polfarerne ble det en reise innover i en refleksjon av egne følelser. Egne tanker. Jeg fant de andre som likte det samme som meg, og gjennom det fant jeg også andre som følte som meg. Som opplevde verden som meg. Som har kjent det samme som meg. Musikken ble et samlingspunkt for noe mer enn bare musikk.
Og med den sterke kraften musikk har, så vil det også alltid finnes nolduser som kjenner et jævla behov for å bruke nettopp den kraften til å gatekeepe kulturen for å føle seg bra. «Åh, liker du ikke Lo-Fi Midwest Emo Revival? Det var synd…». Vel, kult du kan sjangernavn og hører på underground EP’er kis, men føkk deg da. Det er vi flere som kan og gjør også, og det er jo det motsatte jeg vil prøve å formidle! Det er jo musikkens makt til å samle og bygge en emosjonell tilknytning. Ikke for å konformere tilbake igjen – bare i en nystøpt form av noen slags musikalsk arroganse – men for å samles om det som vekker det vakre inne i oss, og dele det sammen. Samhold gjennom smerte, eller samhold gjennom glede. Lydbølgene som på et uforklarlig og magisk vis treffer nervesignalene våre på samme måte, og som får oss til å føle på det samme, uavhengig av bakgrunn og erfaringer – jeg liker i hvert fall å tro det.
Oh wild was the world
And wild we burned
We were kings of the streets
Not yet beaten by defeat
But now it’s hard to see
Through a fog of memories
But I remember
When we were winning 3
Som et 90-talls barn, med et evig bankende indie-hjerte, glorifiserer jeg selvfølgelig denne vakre utforskende æraen med nostalgiske briller (med høy styrke!). «Gick in överallt påfalsk ID / Påditt stod Kerouac / Påmitt Morrisey» 4. Vi var udødelige, livet hadde ikke rukket å knulle oss helt enda. Mulighetene var uendelige og fallgruvene ikke-eksisterende.
Det var drømmer om uskyldighet, drømmer om naivitet, drømmer om ungdommelig dumskap og drømmer om illusjonen at alt bare kommer falle på plass av seg selv. «Och det är the gutter dream / att allt ordnar sig längre fram» 5.
Men det var jo ikke bare solskinn og regnbuer, ikke sånn egentlig. Det var også knuste hjerter, usikkerheten, selvsikkerheten – eller mangelen av den –, nådeløs introduksjon til fylleangsten, skam, og innsikten om at også jeg kan være en idiot når jeg vil det. Vennskap som døde for tidlig. Venner som døde for tidlig. Tenårsopprør. Ull i hjernen og tvil om hva faen man skal gjøre etter videregående. Krangling med foreldre. Krangling med søsken. Krangling med venner og den der skrikende følelsen. Men også der endte musikken opp med å bli en trygg havn, skjermet fra storm, styr og sydvest.
And though I dreamt with a rapid eye
By day I hope to rapidly die
And have my organs laid on ice
Wait for somebody that would treat them right
But as the night started swallowing
You pulled the blood to my blue lips
Forced the life through still veins
Filled my heart with red again
Living in colour,
I can see the paint on your toes 6
Okei da, jeg var ikke helt aleine om å ha nedturer i livet – som om jeg i de kjipe stundene liksom skulle vært den eneste. En ensom, unik martyr som melker sine sorger på en marmorhvit pidestall av misère. Men det var jo ikke sånn, og det føltes på en måte jævlig trygt ut. Kjenne på det at man ikke var aleine og det der.
Men minnene om den utforskende tiden, der du begynte å legge de første grunnsteinene til din egen identitet, den skinner likevel evig som noe rent og uskyldig i en gammel indiekid. Men drømmen om den tiden lever videre, til tross for en god dose selvbevissthet rundt min tullete fantasi. Minnene er gode, og følelsen bedre. «But like a drunken night / it’s the best bits that are colored in» 7 synger Scott Hutchinson, og det er vel sannheten.
FOTNOTER
1 Neil Peart, «Subdivisions» fra Signals, Rush, 1982.
2 James Mercer, «Pink Bullets» fra Chutes Too Narrow, The Shins, 2003.
3 Henrik Berggen, «When We Were Winning» fra Cruel Town, Broder Daniel, 2003.
4 Håkan Hellström, «Street Hustle» fra Det kommer aldrig va över för mig, Håkan Hellström, 2013.
5 Håkan Hellström, «Hon är en runaway» fra 1974, Håkan Hellström, 2016.
6 Scott Hutchison, «Living In Colour» fra The Winter of Mixed Drinks, Frightened Rabbit, 2010.
7 Scott Hutchison, «Poke» fra The Midnight Organ Fight, Frightened Rabbit, 2008.
