Tekst av Stina Lovise Kyrkjebø Illustrasjon av Yngvild
«Jeg er selvdreven, men jobber bra med andre. Jeg er ung og initiativrik, men har lang, relevant erfaring. Jeg er kreativ og tenker nytt, men er også strukturert og ansvarlig.»
Endelig. Det er selvsagt sånn jeg skal bli. Det er denne personen jeg vil være; det er denne versjonen av meg jeg vil være. Den ideelle meg.
Jeg åpner Finn-appen. Nytt varsel i «Jobb 2024».
Er du den vi leter etter?
Jeg har minimum bachelornivå, redaksjonell erfaring og trives med mange baller i lufta. Så klart er jeg resultatorientert! Håpet stiger i takt med hver oppfylte kvalifikasjon. Og hvor vanskelig kan det være å lære seg google analytics uansett?
Brenner du for godt språk?
Om jeg brenner. Jeg brenner for korrekt grammatikk. Jeg brenner for godt innhold for målgruppen. Jeg brenner for koordineringsarbeid, administrativ oppfølging og god kundeservice. Jeg er helt i flammer for strategisk utvikling!
Starten av søknaden skriver seg selv. Jeg er selvdreven, men jobber bra med andre. Jeg er ung og initiativrik, men har lang, relevant erfaring. Jeg er kreativ og tenker nytt, men er også strukturert og ansvarlig. Jeg går den gylne middelvei, besitter ikke en eneste mangel eller abnormalitet, dekker ethvert behov. Det er meg dere vil ha!
De kan tilby gode pensjonsordninger. Et inspirerende arbeidsmiljø. Nyoppussede lokaler i Oslo sentrum. Jeg sjekker Google Maps, planlegger min fremtidige reisevei. Knappe 17 minutter med 54-bussen, tre minutter å gå. Planlagt oppstart i midten av november. Jeg kan se den ideelle meg på vei ut av døra på morgenkvisten, optimistisk og motivert, selv i bekmørket. Farvel, udugelighet og vinterdepresjon, hallo Frøken Resultatdreven og Gjennomføringssterk.
Med en lønn mellom lønnstrinn 29 og 35 kunne jeg unnet meg en daglig morgenkaffe og lunsj i kantinen delt med tre andre mellomstore bedrifter. Kanskje kunne jeg skaffet meg PT og lært meg pull-ups, gitt dyre gaver til hver en bursdag og spart opp til den Sør-Amerika turen jeg alltid har villet dra på. Men ikke tro at jeg motiveres av noe så overfladisk som penger – jeg ønsker en arbeidsplass med varierte og spennende arbeidsoppgaver, og rom for personlig og faglig utvikling. Konkurransedyktig lønn er bare et bittelite pluss. Det er meg dere vil ha!
For det er mye jeg har kjennskap til og kunnskap om, for ikke å snakke om alt jeg har teft for. Jeg har så mye erfaring, hvor skal jeg starte? Lang erfaring, bred erfaring, god erfaring, nyttig erfaring, relevant erfaring, solid erfaring.
I tillegg til minst tre års relevant arbeidserfaring ønsker de noen med høyere utdanning, dokumenterte resultater å vise til, to referanser og plettfri vandel. Samtidig så vektlegges personlig egnethet, og heldigvis har akkurat jeg unikt mye egnethet. Jeg prøver meg på en hakket mer kreativ og egenartet introduksjon, men sletter den i frykt for å ikke virke profesjonell nok.
Søknaden begynner å ligne veldig på en jeg sendte forrige uke. Og uken før det. Og uken før den igjen. Er selvplagiat en en greie i jobbsøknader? Ledererfaring, praktisk erfaring, profesjonell erfaring, journalistisk erfaring, unik erfaring, arbeidserfaring og livserfaring.
Motiveres jeg virkelig av god kundetilfredsstillelse?
Det er kanskje ikke så rart at søknadene mine begynner å smelte sammen, når det store flertallet av utlysninger er noen få formuleringer unna å beskrive den samme personen.
Det er ikke meg. Jeg ser for meg at hun heter Mona. Hun vant Tarjei Vesaas’ debutantpris da hun var 15 og siden har det bare gått oppover. Hver erfaring er listet med åtte referanser som nærmest krangler om å få snakke godt på hennes vegne. Og hun motiveres på ekte av god kundetilfredsstillelse.
Min potensielle arbeidsgiver er opptatt av språk og nøyaktighet, men jeg har allerede funnet fire forskjellige slurve-, stave- og orddelingsfeil. Mona har sikkert funnet syv.
Takk for din interesse. Aktuelle kandidater vil bli kontaktet. Burde ikke jeg være en aktuell kandidat? «Du er veldig kvalifisert,» sier vennen min. «God søknad». Vi har mottatt 189 søkere på denne stillingen.
Jeg vet ikke hva som er verst. Å bli kalt inn eller ikke.
Vil du jobbe med ungdom?
For noen måneder siden var jeg på intervju til en 50% stilling ved en fritidsklubb, hvor de søkte noen til å engasjere elevene i diverse aktiviteter uavhengig av nivå. Her skal alle få passe inn. Jeg skrev i søknaden min at arbeidet virket spennende, givende og variert. Men jeg nevnte ikke hvordan jeg var redd for at det kunne bli en type jobb jeg aldri kunne legge fra meg. At jeg skulle ligge våken om natten og tenke på Ebba som ikke tør å skyte under kanonball eller Håkon som alltid drar hjem så sent han kan. Under intervjuet var jeg engasjert og genuin, men gikk også i jeans med hull på knærne, enda jeg vet at alle over 35 hater dem. Jeg fikk svar kort tid etterpå. Jeg var andrevalget deres, men førstevalget hadde takket ja. Og jeg var lettet.
Jeg snakker med venninnen min i 100% jobb. Hun trives, altså. Men det har vært litt mye å gjøre for tiden. Det sa hun sist gang vi møttes også. Samtidig vil ikke de på toppen at de ansatte skal ta ut for mye overtid. Siden januar har tre stykker på kontoret vært sykemeldt på grunn av utbrenthet.
Hva om jeg ikke blir et bedre menneske? Mulighet for hjemmekontor.
Hva om jeg istedenfor å spare de mange tusen ekstra jeg får hver måned, heller øker forbruket mitt i takt med inntekten, og det eneste jeg sitter igjen med er mer ting og mindre tid? Trening i arbeidstiden.
Hva om denne jobben suger ut alt jeg har av kreativ energi, tapper meg for glede og gir meg musearm og ryggproblemer? To uker betalt sommerferie.
Hva om jeg møter opp i midten av november og ved første granskende blikk sier den nye sjefen “du skal jo ikke være her.” Pensjons- og forsikringsordning i Statens pensjonskasse.
Hva om det skinner lang vei at jeg ikke brenner for strategisk utvikling? Noe helge- og kveldsvakter må påregnes.
Kanskje jeg heller skal jobbe i butikk? Eller studere enda et år, ennå lånekassen er blitt tappet til bristepunktet. Eventuelt bare gi opp alt som heter karriere. Finne et omreisende sirkus på vei ut av landet, hvor de ikke ber om CV’er og referanser, så lenge du takler høyder eller har teft for løvetemming.
Jeg åpner mailen min, og der, mellom reklame, nyhetsbrev, spam og purring fra lånekassen, ser jeg den.
Jeg har kommet videre til intervju.
Endelig. Det er selvsagt dette jeg skal bli.
