Tekst av Jo Egenberg Lindbæk Illustrasjon av Oda Sundgot
Til å være en ung mann som nettopp hadde begått sitt første mord var han overraskende rolig. Dette til tross for at han fremdeles befant seg på åstedet, inne i et trangt skap kun en tynn paneldør og et par meter unna offeret som lå med sitt knuste hode på kontorpulten. Han kjente blodet dunke mot veggene i blodårene, men hjernen var rolig og fokusert. Han kjente at han hadde fått utløp for noe, og det gjorde ham godt. Nå var lyden av de akademiske skrittene som tilhørte kollegene til den avdøde, og som fikk han til å ta den forhastede beslutningen om å gjemme seg på åstedet, like ved døren. Men han beholdt roen. Det var bare å vente inne i skapet til de løp for å ringe etter hjelp. Kanskje ville de til og med løpe ut i trappen for å lytte etter rømmende skritt som forsvant nedover mot utgangen av Humanistisk fakultets høyblokk. Og da var det bare å smette ut og stikke av.
“Arnfi…” Den tweedkledde, dype herrestemmen borte ved døren stoppet, angivelig i det den fikk øye på liket.
“Nei Arnfinn! Hva er det som har skjedd?” sa en annen knirkete kvinnestemme.
«For en forferdelig ulykke!» sa en siste dobbelthaket mannsstemme. Den unge drapsmannen i skapet forestilte seg at det var et slags trehodet professortroll som sto der borte i døren. Noen tunge skritt nærmet seg liket. De var like utenfor skapdøren og den unge drapsmannen kjente lukten av tobakk og kaffe.
“Dette var nok ingen ulykke.» Mannen plukket noe opp fra pulten. “Drept av sitt eget verk.” Det var Arnfinn Andersens 700 sider lange volum om bruken av ordet ‘vi’ i den første setningen i Madame Bovary, nå søkkvåt av blod og hjernemasse og med små biter av kranium festet til baksiden. “Mener du…?”
“Et mord.” Passende nok ble det stille som i graven. Den dype mannestemmen fortsatte. “Og det er en tung symbolikk i måten mordet er begått. Gjerningspersonen ønsker å illustrere et poeng. Arnfinn ble drept av sine egne ambisjoner. Det leder tankene i retning Faust. Mennesket som ønsker å vite alt. Og som i sin søken etter kunnskap, sin higen, sin tørste, lar det bli sin undergang.”
“Mener du da at gjerningspersonen vil gi uttrykk for at Arnfinn ble innhentet av Mefistofeles, at hans arbeide er et resultat av hans indre korrupsjon?”
“Jeg tror gjerningspersonen vil gi uttrykk for at Arnfinns Mefistofeles var hans egen ambisjon.” Den unge drapsmannen kjente en krypende panikk oppover ryggen da han innså hva som var i ferd med å skje.
“Hvordan da?”
“Gjerningspersonen gir uttrykk for at Mefistofeles er en del av den menneskelige natur, og noe vi har inni oss. Mefistofeles er ikke en ekstern kraft. Det finnes ingen ekstern kraft. Demonen er et symbol på vår egen korrumperte natur. Menneskets hamartia er at vi leter etter størst mulig grad av kontroll i et kaotisk univers. Det er altså snakk om en sekulær lesning av Faust.”
“Jeg er ikke helt enig i den tolkningen,” svarte den knirkete kvinnestemmen. “Jo, dette er unektelig en Faust-referanse, men Faust sitt fall forårsakes ikke av hans søken etter kunnskap, men heller hans tilbøyelighet til å ta dystre snarveier, for å oppnå det han ønsker. Det er en sekulær lesning, men poenget er at ondskapen kommer utenfra. Gjennom andre mennesker med dystre hensikter som benytter seg av andre. Arnfinn må ha vært innblandet i noe vi ikke vet om. Og nå kommenterer morderen på at Arnfinn sin gjeld er blitt innhentet med livet hans.”
“Det kan godt tenke seg at det er tilfelle…Mitt poeng er bare at om ondskapen kommer fra et annet menneske, er den fortsatt menneskelig, og at nettopp dette…”
Den unge drapsmannen ønsket å motsi disse tolkningene. Han hadde ikke ment noen verdens ting med måten drapet ble begått på, annet enn at det skulle se ut som at boken hadde falt ned med et uhell. Resten var bare noe de leste inn i det. Han hadde ikke tenkt. Det var ikke slik mord skjedde, noe han nå kunne fastslå med en drapsmanns integritet. Det var en impuls. Noe som plutselig flammet opp i ham idet Professor Andersen sa at han ikke kom til å revurdere muntlig-karakteren han hadde gitt den unge drapsmannen. Stryk. Du får aldri sjansen til å stryke noen igjen din gamle grinebiter! Han tok boken og slo Professoren i hodet så hardt han kunne, gud vet hvor mange slag. Men det var ikke noen mening bak valget av drapsvåpen. Likevel ble diskusjonen til de tre kollegene stadig hetere. Den dobbelthakede mannen grep ordet..
“Jeg tror det dreier seg om et metadrap.”
“Selvfølgelig, du er jo poststrukturalist.”
“Hør nå… Dette mordet tar i bruk ironi som strukturelt virkemiddel. Morderen vil at vi skal tenke på det som en parodi på humaniora. En parodi på tilværelsen. Mordet i seg selv er en parodisk handling, og det er nettopp denne absurditeten vedkommende ønsker å kommunisere. Vi må leve våre liv og ta del i de utgamle klisjeene som menneskeheten alltid har gjort. Vi er dømt til å begå de samme feilene, likevel har vi ikke annet valg enn å innfinne oss med disse vilkår-”
Men midt i resonnementet ble hun avbrutt av lyden av en høylytt stemme som etter alt å dømme så ut til å tilhøre en skapdør.
“Kan dere faen meg ringe politiet før jeg gjør det igjen.”
Paneldøren åpnet seg og den unge drapsmannen ble møtt av det overraskende ansiktet til en grå mann med det tynne håret samlet i en hestehale. Det virket som om professoren først og fremst var overrasket over at drapsmannen fikk plass inni der. Han stinket tobakk.
“Og forresten…” Drapsmannen kom seg klønete ut av det trange skapet. “Dere tar helt feil. Jeg hadde ingen baktanke da jeg drepte Andersen.”
Den knirkete damen, som var like rynkete i ansiktet som stemmen var knirkete, så på han. “Hva du nå mente eller ikke mente, spiller ingen rolle… Det finnes ikke noe annet enn teksten, og det er hva man kan tolke ut av gjerningsmannens handling som er relevant i ettertid.”
Den unge drapsmannen skulle gjerne sagt seg uenig i denne påstanden. Dessverre var det nettopp fortolkning han hadde fått spørsmål om på muntlig eksamen.
