Tekst av Liva Forsberg Illustrasjon av Kristian I. Stenersen
I vår fylte jeg 21 år. Jeg er voksen, på ekte, liksom. Jeg studerer, betaler husleie, forsikring og mat selv. Men likevel er det noe som ikke føles riktig med denne voksenheten. Jeg inviterer venninnene mine over til girls night og skryter av hvor voksen jeg har vært i dag fordi jeg betalte regningene mine. Men er jeg ikke allerede voksen? Hvorfor inviterer jeg ikke til women’s night? Leger skryter ikke av at de kan analysere en blodprøve, jurister skryter ikke av at de kan loven, det er jo noe som forventes. Man skulle jo tro at det å eksistere som voksen var nok til å være voksen, men å si til meg selv at «jeg er voksen» eller at «jeg er kvinne» virker rart, nærmest ekkelt. Det er en boks jeg ikke helt passer inn i, tror jeg.
Er jeg ikke allerede voksen da?
Ifølge norsk lov er jeg voksen den dagen jeg fyller 18. Men selv om jeg teknisk sett går under kategorien, føler jeg meg ikke som en voksen. Hvorfor det egentlig? Det var vel mye lettere å definere voksenhet før i tida. På 1800-tallet var man voksen fra den dagen man konfirmerte seg. Man gikk inn i voksenlivet med klare mål om å komme seg ut i arbeidslivet, eie land, gifte seg og få barn. Med det måtte man kjapt adaptere en mer ansvarlig, voksen holdning. Men med årene endret samfunnsordenen seg, og med det endret begrepet seg. Ateisme vokste, hygiene og medisinvitenskapen ble forbedret, det ble vanligere å skaffe seg mer utdanning og folk levde lengre og bedre liv. Det ble da en mer diffus og utydelig overgang mellom barndommen og voksenlivet, fordi man gjerne oppfylte noen krav, men ikke alle på en gang. Det oppstod da et behov for et nytt begrep for de som befant seg på dette stadiet, hvilket skapte buffersonen vi i dag kaller ungdom. Ikke helt barn og ikke helt voksne, noe midt i mellom, fordi ordentlig voksenhet i ung alder ble mer og mer utenkelig. Lovlig ble voksenhetsgullstandarden satt til 18, men sosialt var det, og er fremdeles, grumsete. Ettersom levestandardene (og boligprisene og forventningene til voksenlivet) fortsetter å gå oppover, er det enda en kategori på voksenhetsmarkedet, nemlig ung voksen. Man er ung voksen når man er myndig, men ikke voksen enda fordi man ikke er gammel nok, og har ikke enda oppnådd de tradisjonelle voksenhetsmilepælene.
Men hvis voksenhet kun omhandler alder og bokser man kan eller skal tikke av, hvorfor har jeg hele livet blitt fortalt hvor voksen jeg er? Som barn da jeg tok tallerkenen min til oppvaskmaskinen etter et måltid fikk jeg skryt og kommentarer som “se så voksen du er!”, men jeg hadde jo absolutt ikke førerkort, jobb eller eget hus. Dette har alltid forundret meg, hvorfor kaller man en femåring voksen? I sosial sammenheng opplever jeg at begrepene voksen og voksenhet har blitt mer flytende og kontekstuelle, og gjerne refererer til moralske aspekter og adferd man forbinder med voksenhet. Jeg tror at dette er fordi vår adferd er noe av det eneste vi i vår generasjon kan gjøre noe med for å virke og føle oss som voksne. Jeg kan ikke på magisk vis bli eldre eller bare trylle frem et hus. Min generasjon lever under andre økonomiske forhold og det er de færreste av oss som har råd til å etablere oss i en ung alder, men for å gjøre opp for dette kan jeg oppføre meg så ansvarlig som mulig. Jeg eksisterer nemlig ikke som voksen med mindre jeg aktivt prøver, og virkelig legger inn en innsats for å bli sett på som voksen (og kanskje selv ikke da). Voksenhet er ikke passivt, det er en holdning jeg slår av og på, fordi det er for slitsomt å konstant være denne mer tilsynelatende uoppnåelige skapningen jeg tror jeg må være for å være voksen. Forestillingen, myten om den “voksen voksne” er satt på en pidestall, de er perfekte personer. Jeg er ikke ordentlig voksen om jeg ikke er perfekt. Hvis det er denne oppfatningen min generasjon har om de voksne, er det ikke rart at de fleste slettes ikke kan identifisere seg med et slikt ord.
Adulting in progress
Det er da kanskje enkelt å skjønne måten man prater om voksenhet på i ungdomsslang. Vår voksenhet blir ikke sett på som noe man er, fordi vi er ikke disse karikaturene vi forestiller oss at ekte voksne er. En ordentlig voksen bruker tiden sin fornuftig, ser ikke på Grey’s Anatomy til langt på natt og glemmer slettes ikke å hente pakker fra posten. Jeg tabber meg jo ut hele tiden, og kan derfor ikke betraktes som en ordentlig voksen. Men av og til gjør jeg voksne ting, så mine handlinger kan være voksne av seg. Vi unge bruker ofte ordet voksen mer som en beskrivelse av en handling. Men på norsk er voksen (tilstanden) og voksen (adverbialet) veldig like, så mange bruker gjerne det tilsvarende engelske slangordet “adulting”. Vi «adulter» når vi går til banken, drar på svensketur og går ned på ett kne. Så når jeg ikke er anstendig, spiser frossenpizza eller tabber meg ut, er jeg ikke voksen. Av den grunn synes mange at det er vanskelig å identifisere seg som voksen fordi man «adulter» ikke mesteparten av tiden, slik som vi tror en typisk voksen-voksen gjør. Som regel er vi uansvarlige mennesker, ikke voksne. Målet er å én dag adulte nok til å kalle meg selv voksen, men jeg er ennå langt unna!
Infantilisering er også tydelig i måten vi snakker om oss selv på. Vi skal treffe «jentene» og «guttene». Når jeg pynter meg bruker jeg ordet girly, aldri womanly. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg aldri har hørt noen jevnaldrende referere til seg selv som mann eller kvinne – disse uttrykkene beskriver ikke oss. Om du scroller på sosiale medier finner du også fenomener slik som «girl dinner» og «girl math», hvilket i bunn og grunn henviser til at jenter og gutter, ikke menn og kvinner, er uansvarlige og slettes ikke voksne. Dette skaper avstand fra ordentlige voksne. Vi er unge, vi er ikke ansvarlige og perfekte. Dessuten er det også slik at min generasjon har et annet forhold til kjønn og kjønnsroller, så å kalle Ola og Kari Nordmann henholdsvis mann og kvinne føles ekkelt for mange. Ordene gir gjerne konnotasjoner til eldre stereotypier av utslitte, hjemmeværende kvinner og familieforsørgende, overarbeidende menn. Jeg føler i hvert fall at begrepene og deres assosiasjoner henger litt igjen i tiden, så det er ikke rart at vi ikke nødvendigvis liker eller føler tilhørighet til dem.
Hva så da? – veien til frihet
Hvilken betydning har det at vi ikke ser på oss selv som voksne, og at voksenhet for oss er en midlertidig, preformativ tilstand? Spiller det noen rolle? Jeg mener nemlig at det at vi ikke ser på oss selv som voksne tar fra oss muligheten til å være ordentlige voksne – fordi vi er faktisk voksne, vi er faktisk frie. Å beholde ansvarlighetstankegangen til et barn eller en ungdom er skadelig, fordi som barn og ungdom er man under noen andres paraply, under noen andres ansvar. Så når ting går dritt, er det ikke min feil. Ved å beholde den samme mentaliteten, å simpelthen ikke se på meg selv som voksen, gir jeg bort ansvaret for meg, min velvære og mitt liv. Det er ikke riktig. Det er ikke virkeligheten lenger. Fordi når jeg ikke ser på meg selv som voksen, gjør jeg naturligvis ikke voksne ting. Jeg innser rett og slett ikke at det angår meg. Voksne handlinger slik som å passe på at jeg får i meg riktig mengde næring, å sette meg inn i politikken eller bestille time hos tannlegen, er ting jeg egentlig ikke har gjort siden jeg flytta hjemmefra, fordi jeg ikke har følt at jeg har vært voksen nok til å gjøre det. Men selv om jeg ikke har hus og ektefelle slik som de tidligere generasjonene, er jeg faktisk voksen. Kanskje jeg ikke er “voksen-voksen” enda, men jeg er voksen nok. Jeg som studerer, jeg som fortsatt prøver å finne ut av ting, jeg som adulter, jeg er voksen jeg også.
Det er skummelt å bestille egen time hos tannlegen, men det er jo også det som gjør voksenlivet spesielt. Det at jeg faktisk har friheten til å gjøre livet mitt til noe eget, feile og lære på egen bekostning. Dette er noe jeg selv prøver å leve etter. Jeg prøver å ta meg selv i å ikke tenke på meg selv som en jente som adulter, men en kvinne som eksisterer som kvinne og handler som en voksen. Selv om jeg tabber meg ut er jeg voksen nok. Jeg tror det er det som er viktig å huske på; jeg er voksen nok. Jeg har ikke tikket av alle boksene enda, men jeg er fremdeles voksen. Selv om jeg føler at jeg må “fake it ´til I make it”, er jeg akkurat der jeg skal være.
Uansett hvilket forhold jeg har til voksenlivet og dets kompleksitet, er det én ting som står uendret om jeg vil det eller ei. Når jeg står naken foran speilet er det en voksen kvinne som ser tilbake på meg. Hun smiler og tenker at ja ja, jeg har kanskje ikke en forlovede, et hus eller en bil, men likevel er jeg god nok, og faktisk er jeg kanskje mer voksen til sinns enn andre voksen-voksne. Jeg er fri, velger å gripe livet og ta ansvar for meg og mine handlinger, ett steg om gangen. Så sier jeg høyt til speilet: «jeg er voksen nok, jeg er fri! Se så voksen jeg er!»
