Tekst av Thora Selsøvold Illustrasjon av Sara Nørbech
Mammas forsnakkelse
Jeg flyttet til Menton, en liten fransk by ved Middelhavet. Og jeg blir der mange nok måneder til at det føles som hjemme, uten å være nær stedet jeg vokste opp. Jeg har aldri flyttet så langt hjemmefra før.
Jeg føler noe spesielt for stedet der jeg vokste opp. Ingenting når så langt tilbake som barndommen. Jeg er vant til vinter, og å smelte dammer rundt meg i overgangen mellom inne og ute, de korte og friske somrene, og evige bilturer som bandt det hele sammen. Men det betyr ikke at jeg føler meg hjemme der. Da jeg vokste opp, grudde jeg meg alltid til søndager. Det var en kjedsomhet jeg alltid kjente nærværet av og som jeg ikke enkelt kunne unngå. Det krevde god fantasi. Jeg lot meg lure av mine egeninitierte prosjekter og bygde en lykke basert på svært begrenset erfaring, som nesten fikk meg til å tro at den verden jeg hadde i lomma var den eneste.
Fortellingen om Kardemomme by var min favoritt. Jeg drømte om å rusle rundt i gater fylt av mennesker og liv, men også å kunne ombestemme meg og være hjemme på rommet mitt alt i løpet av noen minutter. Og om trikken som fraktet mennesker gjennom byen, med det lette plinget for stans og kjør. Menton er den fjerde byen jeg bor i, og er den byen som minner meg mest om Kardemomme by, med fargerike murhus i ulike høyder og en labyrint av brosteinlagte gågater. Ingen trikk, men det trengs ikke, alt er i gå-avstand. Etter mine standarder er det badetemperatur allerede i slutten av januar. Jeg kan gå hjem når jeg vil, jeg kan gå ut når jeg vil. Den verden som åpner seg når jeg drar hjemmefra er bedre enn noe jeg kunne funnet på selv.
Jeg forsøker å romme ambivalensen jeg har til eget hjemsted, som blir tydeligere jo flere år og måneder jeg bor andre steder. Når jeg reiser hjem, lukker jeg øynene og lager et distinkt skille mellom mennesker og steder. Det er mange mennesker jeg savner, men når jeg lager dette skillet har jeg også mistet noe. Barndommen var alle gatene jeg vandret og sjøen jeg badet i. Når jeg prøver å slå rot et nytt sted forestiller jeg meg levde liv, bursdagsfeiringer og pikniker, svømmeopplæring i bassenget, ufarlige fall fra sykkelen. Men jeg kan aldri eie disse nye gatene på samme måte som jeg eier stedet jeg vokste opp. Uten rammene og målene som gis av menneskene jeg kjenner, må hverdagen meisles ut i det ukjente. Slik er det å flytte, å utfordre tomheten på nytt, å terge ensomme ettermiddager. Det er ikke et arbeid for pyser. Vi har all komfort hjemme, men kan også forsøke å finne en glede et annet sted. I det hele tatt har jeg benyttet meg av tiden nå til å gjøre ting som komfort vil stanse meg fra å gjøre når jeg blir eldre. Med tanker om at jeg må legge oppveksten bak meg, og til en viss grad bryte med hjemmet for å bli et selvstendig, voksent menneske.
Alle forberedelsene før jeg reiser hjemmefra, pakkingen og ryddingen og ikke minst selve reisen, der bagasjen må trilles, løftes og lastes over utallige gater, på utallige transportmidler, gjør meg sliten nok til at jeg kan sette meg ned uten å straks føle behovet for å løpe av sted igjen. Likevel, hjemlengselen i de fleste mennesker drar oss hjem før eller siden. Vi lengter alle hjem, nå og da, eller en gang iblant. Jeg kjenner ei som lengter hjem hver eneste helg. Selv tenkte jeg lenge at jeg ikke kjente på hjemlengselen. Men så, da jeg en kveld kom tilbake til leiligheta i Menton, syngende på norsk med hodetelefoner på, føltes det som jeg hadde glemt å fortelle menneskene rundt meg om favorittsangene mine. Det er en dragning og en lengsel jeg har mot det kjente, som tidvis kjennes umulig å stå imot.
Å føle at man hører hjemme i verden krever både målrettet vandring, og det å bare være til.
Jeg har fått noen nye rutiner og de har alle til felles at jeg er mindre rigid og mer tilgjengelig for menneskene rundt meg. En planlagt planløshet. Nå har jeg blitt mester i å være ute en hel dag uten at veska blir for tung. Nå har jeg en bok jeg leser på telefonen min, det skulle jeg skjønt før, at det var så enkelt. Estetisk er det ikke, men veldig praktisk, siden jeg når som helst skal hoppe på et tog som tar meg til en perle ved havet. Her møter jeg mennesker som også dro langt fra familiene sine. Det er enkelt å knytte min hverdag til deres. De demper følelsen av at ting skjer et annet sted enn der jeg er når jeg får bilder fra bursdagsfeiringer, pikniker og svømmeturer der hjemme. Men menneskene jeg møtte her skal i likhet med meg dra hjem til sitt og sine, og Menton vil ikke lenger føles som hjemme.
Bare noen uker etter at jeg flyttet fra mamma, var jeg hjemme på ferie. Det var her jeg hørte mamma forsnakke seg. Hun ventet på at jeg skulle komme hjem fra ferie, sa hun, før hun raskt korrigerte seg selv. Fortsatt sier jeg hjem når jeg reiser til mamma. Å ha noen å komme hjem til gjør det veldig mye lettere å dra. Men menneskene jeg møter gjør at jeg også føler meg hjemme andre steder jeg drar. Når jeg drar på besøk til mormor skal jeg også hjem. Det gjør meg grådig. Jeg skulle ønske de alle kunne være på samme sted, i mitt egenkomponerte nabolag. Den eneste trøsten er at avstander aldri har vært av mindre betydning enn akkurat nå.
