Om å forsøke å skrive et essay i julen, og restene av det som ble forsøkt skrevet (betraktninger over konseptene «bruk» og «kast» i litteraturen)
Tekst av Tiril Høie Illustrasjon av Emilie Korneliussen
På Arguments siste redaksjonsmøte i desember: Kunne noen fra redaksjonen skrive noe til neste nummer? Ja visst! Kunne prøve.
Jeg begynte å skrive i førjulsdagene, da den romantiske forestillingen om hvordan det hele skulle gå til fremdeles levde i beste velgående. Du vet, den som innebærer langsomme morgener med sene familiebrunsjer, knitring i peisen og snøfonner som tårner seg opp utenfor, der rådyrspor og flaksende dompaper blir prikken over i-en. Dickens-lesing, og hyppig dypping av pennesplitten i blekkhuset – ja, for å praktisere kunsten slik viktoriatidens mester må ha utøvd den hører naturligvis denne forestillingen til. For narrativets skyld, har jeg tatt meg en rekke friheter. Det var blant annet uvanlig mildt denne desembermåneden, og utenfor lot intet annet enn et råttent jorde seg skue.
«Bruk og kast». Kanskje et oppbrukt tema, men likevel ikke uttømt. Ikke helt upassende å skrive om i julen heller? Vi danderer tradisjonsretter på luksuriøst arvegods, akkompagnert av pling-plong fra min oldemors gamle englespill, mens en velkjent røkelse, lukten av barndom – av fred i stuen og spenning – fyller huset. Vi lager marsipan – som i fjor, og året før der igjen. Små, stygge griser i en blass rosafarge. Og et par, skal vi si … grinches? For den røde konditorfargen tok slutt; gult var påske, og blått grotesk. Ingen vil spise figurene, men de skal stå på fatet likevel. Forklaringen er at de er så forseggjorte, men i realiteten handler det nok heller om den frastøtende vissheten om at fingrene som har rullet de ulike kroppsdelene aldri kan bli rene nok. Jeg klimprer på tastaturet til «same procedure as every year, James!», araukanens arapapa-opptrinn i Donald Duck og sølvguttene, før jeg må forlate rollen som skribent til fordel for den som sjåfør. Så kelner. Og quizmaster. Nei, et hode veier ikke 12 kilo. Svaret er 4,5. Det er 247 makaroni i glasskrukken. Ja, jeg telte faktisk alle. Og vinneren er … den samme karen som plukket en slimete mandel ut av kjeften et par timer tidligere, og med det kunne glise over et hattrick. Heldigvis for nøtteallergikeren praktiserer vi ikke marsipangrispremie, og det svært avanserte 3D-puslespillet av en eukalyptusknaskende pandabjørn havnet i rette hender. Det er stor sannsynlighet for at hjernen bak benyttet seg av nettopp sannsynlighetsregning da vedkommende gikk til innkjøp av premien. Jeg vet forresten at mandelen botanisk sett er en stenfrukt, men en amerikansk dagligvareforhandler ville, av frykt for å bli saksøkt, ha solgt den under klassifikasjonen «nøtt». Og hvor finner du den på Kiwi? Eller Kniwi – om du bor nærmest Gunerius, som meg. I nøtteavdelingen. «Det går ikke an å kjøpe bare én», sa fjortisen bak disken i gunner-gata. Visst faen gjør det det! Jeg la nøtten på vekten, og med litt hjelp fra en bestemt pekefinger skulle den grønnkledde gjøre enda større øyne enn hun allerede hadde forsøkt å lime på seg da nummeret til ambulansen dukket opp på skjermen. Jeg valgte å se på de 113 kronene som et bærekraftsgebyr, ettersom antallet mandler jeg måtte ha fylt plastposen med for å i det hele tatt aktivere vekten ville ha vært flere enn julaftener jeg har igjen. Så påpekte jeg assosiasjonen til beløpet, som et HMS-tiltak fra eksternt hold. Ynglingen spurte om jeg ville ha pose, hvorpå jeg takket for tilbudet, men sa at jeg nok skulle få plass til den i lommen. Broder’n er for øvrig kun allergisk mot skallet, så er mandelen kraftig skåldet behøves forhåpentligvis ingen gul bil.
I romjulen meldte min brors sussebass og femten blå sin ankomst; jeg ble et tredje hjul på vognen under måneskinsturer, sjakkpartier og anti-romantiske filmer á la Erna Solbergs favoritt Die Hard, og Corsa’n en tjenestebil. Jeg har nemlig en eldre, enslig tante med KOLS, og en bikkje som pisser i stua hver gang Bella, den sassy kleinspitzen på andre siden av hekken, har løpetid. Det samme gjelder når det er rottweilertispene Happy og Lucky som er up for it. Og Gud vet hvem flere, for Gud har bestemt at det til enhver tid skal være minst én fruktbar firbent av det kvinnelige kjønn i bygden, slik at min hund blir nødt til å jokke på sofaputene og markere på alt fra yuccapalmen til vårt splitter nye persiske teppe. Jeg vet forresten ikke hva som er verst: det krampaktige forsøket på å manifestere at ens kjæledyr skal bli familiens «positive tilskudd» eller kongepuddelen ved navn Knut? Selv gikk jeg for Master Yoda. «When you look at the dark side, careful you must be. For the dark side looks back». Til da hadde vi holdt oss på vår side av hekken, og latt den gro i håp om å unngå valper. Som bonus hadde vi sluppet unna et utall trettende over-hekken-samtaler om fint og dårlig vær, og komplimenter ispedd en dose misunnelse – «jeg ser dere har fått til syrinene».
Datoen for hastekastrering? Tredje juledag – en hverdag, må vite. Jeg er tross alt privilegert som har fri – som ikke er dyrlege på bakvakt, for eksempel. Komplikasjoner? Så absolutt, og selvfølgelig da på den neste røde dagen. Jeg priser meg lykkelig over en god forsikring – på bikkja, så vel som bilen. Den gule lappen i ruten ble enda gulere av ripene på langsiden av doningen, og jeg vedder på at den ansvarlige var kvinnfolket jeg hadde delt venterommet med – hun med den korpulente katten som hadde mesket seg med en ribbe som lå til salting. Saltforgiftning er kode rød, også på en rød dag. En seksuelt frustrert hannhund kan vente; dyrlegen har linoleumsgulv. Jeg burde ha tenkt på det, før jeg skaffet meg selskap – at parketten kom til å se ut som skøytebanen på Spikersuppa en mild vinterdag.
Essayet jeg hadde intensjoner om å skrive skulle hete «Karius og Baktus, bruk eller kast?», deretter «bruk og kast, og litteratur». Av den manglende tittelen fremkommer det at samtlige ble skrotet. For fyrverkeriet på Kiritimati kom like plutselig as every year. Så kom hverdagen. Og deadline. Jeg hadde rukket å skrive et halvferdig essay. Men nå gikk det, som de inntørkede marsipangrisene, i søpla – dog den virtuelle, og fordelen med den er funksjonen som heter «gjenopprett». For skulle ikke teksten i all hovedsak handle om hvordan konseptene «bruk» og «kast» fantes overalt, med litteraturen som eksempel? Og ville det ikke i dette temanummerets ånd vært hyklersk å ikke praktisere gjenbruk?
Kjære Argument-leser, la meg presentere essayet fra papirkurven:
Tittel her
På bachelorstudiet i allmenn litteraturvitenskap studerer en alt fra antikke epos, persisk middelalderpoesi og Lukasevangeliet til mer moderne uttrykksformer, og du skal tro man av og til må være kreativ i pensumjakten. Selv har jeg hatt hellet med meg både på min gamle tantes loft og i byens lesekiosker, og Vergils nasjonalepos Aeneiden var en regntung oktobermorgen å finne ved t-banestoppet på Kringsjå. Denne høsten har jeg stått side om side med små, refleksvestkledde skapninger i barneavdelingen på Deichmann og knivet om Thorbjørn Egners Karius og Baktus, som skulle vise seg å være vanskeligere å få tak i enn jeg hadde regnet med – og det på tross av at biblioteket har hele 89 eksemplarer (og da snakker vi kun på bokmål, i tillegg kommer flere av oversettelsene – til og med på tigrinsk kan Deichmann tilby verket). Du lurer kanskje på om jeg hadde forvillet meg, men nei. Eller jo, jeg hadde forvillet meg inn på et nordiskemne – barne- og ungdomslitteratur, og etter et par uker på venteliste fikk jeg endelig kloa i den lille, lyseblå boken. Det jeg raskt innså, var at dette er et verk som må ha hatt langt større innflytelse på meg enn jeg var klar over. Bokomslaget tok meg rett tilbake til tannlegekontoret jeg gikk til som barn, der illustrasjoner av de to figurene prydet veggene sammen med et bilde av en pill råtten tanngard. Da jeg begynte å lese visste jeg hva som ventet på neste side, selv om det måtte være over tjue år siden sist jeg hadde åpnet boken – og karakterenes ulike stemmer, tonefallet og ikke minst sangmelodiene dukket automatisk opp. Skulle jeg valgt ett ord for å karakterisere denne boken måtte det vært «ubehagelig». Jeg frykter til dags dato boret, og har, takk og lov, klart å unngå det. Og hvem vet, kanskje er det nettopp takket være Karius og Baktus? Verkets virkning var i sin tid nemlig såpass god at Tannlegehøyskolen henvendte seg til NRK og ba dem sende hørespillet én gang i måneden, og Egner har mottatt både den danske og tyske tannlegeforeningens ærespris. Suksessen Karius og Baktus er imidlertid ganske ulik den første versjonen av fortellingen, som ble publisert i Den nye barneboka i 1941. Her var ikke hovedkarakterene fremstilt som et par søte tanntroll, men som to identiske miniatyrmenn – tynne i håret, med lange neser og et måpende ansiktsuttrykk. Kjente fraser som «vi vil ha loff!» var ennå ikke skrevet. Og best av alt, Baktus hadde kjæreste. Hvorfor er det relevant, lurer du kanskje på? Bear with me!
En tekst kan i ytterste konsekvens være nyskapende eller plagiert – men i førstnevnte tilfellet kan det like gjerne være snakk om en modellering over et forelegg som en original fortelling. Grunnpremisset i flere av verdenslitteraturens mest kjente titler, er nettopp andre verk; Don Quijote, kåret til intet mindre enn verdens beste roman, er en satire over middelalderens ridderromaner, mens Ulysses er strukturert etter mønsteret i Odysseen. Og uten Jane Eyre, ingen Wide Sargasso Sea – for hele boken er en postkolonial, feministisk prequel til Charlotte Brontës roman. En original fortelling kan heller ikke eksistere i et vakuum. Den vil, bevisst eller ubevisst, være preget av konteksten den har blitt til i, bygge oppunder eller utfordre litterære konvensjoner samt inneholde intertekstuelle forbindelser som knytter den til andre tekster, ideer og diskurser. Til og med språket er referensielt, og viser dermed til noe annet. Og kanskje blir fortellingen sensurert i sin egen samtid, men kanonisert av ettertiden? Sagt med andre ord vil en tekst i alle tilfeller aktualisere konsepter som forenklet sett kan tilskrives begrepene «bruk» og «kast», og disse gjør seg gjeldende i arbeidet med så vel som resepsjonen og forvaltning av teksten. Et yndet eksempel til å illustrere hvordan dette fungerer, er nettopp Karius og Baktus. Dagens «bruk» er nemlig et resultat av Egners remediering – en slags «bruk- og kast-prosess», der elementer bevares, utvikles eller forkastes i den hensikt å tilpasses et annet medium. Det nye uttrykket og dets mottakelse vil nødvendigvis kaste nytt lys over det opprinnelige, og i det ligger et potensiale for revidering – et potensiale Egner visste å utnytte.
… Og her går den sammenhengende teksten i oppløsning, og notatene overtar. Jeg skulle redegjøre for Egners prosess, for så å påstå at faren ved slike prosesser er at verkets opprinnelige kvalitet kan gå tapt. I den forbindelse skulle jeg stille spørsmål som: «Hva mister man egentlig når man ‘kaster’ deler av et verk for å sikre dets ‘bruk’?». Si at mening kunne vært svaret, hvis vi i stedet brukte Disneys adaptasjon av H. C. Andersens eventyr Den lille havfrue som eksempel. Men det viste seg at temaet «bruk og kast» var utømmelig, stikk i strid med hva jeg først hadde tenkt. For så ble jeg fristet til å løfte tematikken og spørre hvorvidt litteraturen og dens verdi påvirkes av vår bruk og kast-mentalitet, og i neste omgang hvordan temaet adresseres i litteraturen selv. Essayet vokste seg ut av proporsjoner og ble meg simpelthen overmektig. Som en quick fix – i stil med mentaliteten som rår, men i stille protest mot perfeksjonismen den overskygges av de femten første dagene i januar – velger jeg i min resignasjon å henvise til professoren som ga meg ideen til dette hodebryet av et essay (se kildene) og si som Kant: «Sapere Aude!» (jeg tok også Exphil i høst). Se bort ifra denne antiklimatiske avslutningen, og les essayet som en eksemplifisering av hvordan noe tilsynelatende ubrukelig kan få nytt liv.
Kilder
- Bjorvand Bjørkøy, Aasta Marie (2012), Fra Pinocchio-småinger til tanntroll, Edda, Universitetsforlaget
- Egner, Thorbjørn. 2018 [1958]. Karius og Baktus. Cappelen Damm.
- Seminar i NOR1202 – Barne- og ungdomslitteratur 1: «Karius og Baktus», 18/9-24, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy
