Tekst av Ingrid Linea Engøy Illustrasjon av Oona Joronen
Det var en gang en papegøye på 21-bussen. Den enorme fuglen var dekket av myke, fargerike fjær og satt sindig på skulderen til en ung mann på fireseteren. Kanskje skulle mannen og papegøyen av på samme stopp som meg? Eller kanskje de skulle helt til Helsfyr? Papegøyen lyste opp den mørke bussen, som var stappfull av slitne kontorarbeidere, studenter og barnehagebarn. Regndråpene silte nedover vinduene, og det var helt stille til tross for alle menneskene. Det overraskende synet fylte meg med mange spørsmål. Jeg lette etter andres blikk for å få bekreftet at fuglen ikke var noe jeg bare forestilte meg. Kanskje ville noen le. Kanskje vi kunne dele dette lille, men komiske øyeblikket.
Til min store overraskelse virket det som ingen andre hadde lagt merke til det eksotiske dyret. Omringet av mennesker følte jeg meg brått helt alene. Det var nemlig noe annet som lyste opp foran passasjerenes ansikter. Med full lysstyrke blinket mobilskjermene av ting langt mer spennende enn en papegøye på vei til Helsfyr. Her kan du se tusenvis av papegøyer. Ikke bare røde og grønne papegøyer som den på bussen, men blå, gule og til og med rosa. Med KI kan vi til og med få to meter høye, kjøttetende, neongule papegøyer om vi skulle ønske det. Hva er da så spennende med en helt alminnelig, ekte papegøye på bussen en grå tirsdag?
Episoden med papegøyen er et bevis på at algoritmenes trange grep ikke bare frarøver oss konsentrasjonen og sosiale evner. Det får oss til å glemme hvor vakker den fysiske verden er. Johann Haris boksuksess Stjålet fokus tar opp en rekke temaer knyttet til skjermavhengighet. Boka innledes med en anekdote fra forfatterens eget liv. I frustrasjon av å se sin kjære nevø sakte, men sikkert falme bort i mobilens hypnotiserende lys, foreslår Hari en tur til Elvis Presley museet i Memphis. Som barn var nevøen lidenskapelig opptatt av Elvis, og hans største drøm var å besøke det som en gang var musikkheltens hjem. Hari ville finansiere hele reisen, men det kom med én betingelse: Den nitten år gamle, skjermavhengige gutten måtte gå hele turen med mobilen avslått på dagtid. Avtalen inngås, og etter den lange reisen fra London til Tennessee står de begge to omsider utenfor det hvite sørstatshjemmet som nå har blitt gjort om til et museum. Til Haris store forferdelse blir han og nevøen tildelt hver sin iPad idet de trår inn i villaen. På disse skjermene kan man virtuelt bevege seg rundt i rommene, istedenfor å fysisk snu på hodet. Hvorfor oppleve et ekte rom, når du kan få digitale tekstbokser med informasjon, musikk og bilder i tillegg? Omringet av turister med blikkene nede i hver sin skjerm følte Hari seg brått helt alene i palasset av minner og historie for musikkinteresserte. Kanskje følte han seg alene på samme måte som jeg følte meg alene på bussen med papegøyen. Nevøens detox var dessuten mislykket. Han hadde dratt opp Snapchat det sekundet flyet landet i Amerika. Hari vendte dermed hjem med enda mer motivasjon for å skrive Stjålet fokus.
Hver dag observerer jeg liknende paradokser som det Hari opplevde i Memphis. Inspirert av bokas prosjekt, hvor forfatteren selv går en lang periode uten smarttelefon, bestemte jeg meg for å gjennomføre mitt eget lille prosjekt. Jeg fjernet alt av sosiale medier fra mobilen min og la telefonen avslått i sekken på dagtid. De første ukene var preget av konstant rastløshet og fantom-varslinger. Men så merket jeg effektene. Blikket mitt ble for første gang på flere år løftet opp mot hverdagens små og store øyeblikk. Plutselig fant jeg underholdning i ting jeg ikke engang la merke til tidligere. Mest av alt innså jeg hvor mye man går glipp av alle de sekundene øynene er vendt mot en skjerm. Hver dag så jeg babyer som smilte til hverandre fra hver sin vogn, mens foreldrene stirret på hver sin telefon. Jeg så hunder som tisset på trikken uten at eieren fikk det med seg, pensjonister i stilige 60-tallsantrekk, Wolt-bud som trynet på isen og ekorn som kranglet med kråkene. Og jeg så papegøyer på vei til Helsfyr. Øyeblikk som kunne vært minner i menneskers liv vil for alltid forbli ulevd, kun fordi de hadde øynene plantet i en skjerm.
Hele tiden rundt oss er det mennesker, dyr, energier, ansiktsuttrykk, lyder og stemninger som kan lære oss om livet, på godt og vondt. Selv på de grå og kjedelige dagene i stappfulle busser. Vissheten om alt det spennende mobilen har å tilby infiserer den barnlige nysgjerrigheten vi en gang hadde for alt rundt oss. Men vi er absolutt i stand til å ta den tilbake. Vi lever tross alt i verdens største museum.
