Tekst av Rines Kesler Illustrasjon: Edvard Munch, Ung kvinne på stranden (1896). Foto © Munchmuseet
Det grumsete vannet møtte tærne mine med aldri så små sting av kulde. Frysende forsøkte jeg å grave føttene inn i sanden i søken etter varme, noe som til min store forundring ble funnet. Ved å kaste blikket mot vannet innså jeg hvor den plutselige varmefølelsen stammet fra. De rubinrøde svingene fra glasskårkuttet malte vannet rundt i fargerike bølger, som sakte traff sanden bak meg. Jeg lurer på om sanden forblir rød? Kan det bli igjen noe avtrykk av meg når jeg endelig stiger opp av vannet? Om så bare for en liten stund?
Før den neste bølgen tok meg igjen, var det jeg som avbrøt dens fall med enda et steg. Den nær hellige buen av vann, perfekt i sin tilværelse, fælt rytmisk i sin melodi, måtte nå bøye sitt hode i møte med meg. Se der, avbrytelsen av naturens løfte, utført av en tilfeldig, enfoldig person. Som av sinne, kjemper vannet tilbake. Desto dypere jeg tråkker, desto kraftigere ønsker den å trekke meg ned og tilbake mot kysten.
Å gi etter derimot, å slutte å kjempe mot bølgenes kraft, er ute av betraktning. Horisonten kaller meg videre og jeg er dens tjener. Blind for omgivelsene, dytter jeg kroppen framover. Bein foran bein, et steg om gangen. Øyeblikket foten mister kontakt med sanden kjenner jeg lettelsen skylle over meg. Kroppen føles ikke lenger tung. Tærne slipper å tråkke gjennom gjørmen. Knærne slipper å bære resten av kroppen. Ryggen kan hvile.
Det er nå armene kaster seg manisk framover. Som besatt av noe overjordisk nærmer jeg meg horisonten. Den er nær. Jeg vet det. Den er rett der. Jeg kan jo se det. Saltet i vannet svir i lungene. Hostende skviser jeg sammen øynene og fortsetter å tvinge i meg pust etter pust.
Vinden virker til å bli kraftigere og den lyseblå himmelen er ikke til å skimte lenger. Overkledd i grå skjær, føles det fallende mot meg. Kan himmelen falle? Bekymringer som disse er ikke noe jeg har tid til å tenke på. Jeg må bare fokusere på horisonten. Overkomme en bølgetopp etter en annen.
Jeg lar tankene heller vandre til utopien som er å finne da kroppen endelig når mål. Der det finnes en klar, blå himmel, med hvite skyer som sola kan titte over. Det vil være gress grønnere enn det man noensinne kan ha sett for seg. Det vil være roser rødere enn blodet fra et kutt og trær med flere frukter enn det man kan spise. Man vil være omringet av alle man er glad i og de vil fylle dagene med så mye glede og kjærlighet at det ikke vil være rom for noe vondt å finne. Dagene vil bestå av latter, musikk og sang. Man vil danse, kysse, begå handlinger av rå lidenskap som setter til og med de svakeste troende i skam av synd.
Men først må jeg bare nå horisonten. Jeg må bare fortsette å kjempe mot bølgene! Mot saltet i lungene. Mot smerten fra kuttet, mot slitsomheten i kroppen. Ensomheten i reisen, mot frykten i sinnet. Det er mangt? Å kjempe mot. Og jeg er sliten, i min kropp. Det er vel ingen som tvang meg til denne reisen. Da er det vel ingen som vil bære vred i min avgjørelse om å ta en pause for å puste?
Armene mine sakker ned farten før beina kommer til et stopp. Nå er det ryggen som kommer i møte med vannet og jeg har mulighet å kaste et blikk mot de grå skyene. De stygge grå skyene! Forbannet skriker jeg på dem de verste av fornærmelser det er å komme på. Skrikene presser seg gjennom trangheten i brystet. Jeg ønsker at den grå himmelen skal kjenne på den samme smerten De gir meg. Ikke noe galt hadde jeg gjort mot Dem, allikevel hadde De straffet meg ved å ta fra meg gleden over en skyfri himmel, et møte med sola. De straffer meg med å kaste kulde over meg, over vannet jeg ligger i.
Skrikene begynner å skjære i halsen, og ser seg snart nødt til å stilne. Vinden fortsetter derimot å ule mot horisonten. Sakte forsøker jeg å bevege tærne, men motstanden viser seg å være for sterk. Her i bølgens kalde favn ligger jeg utslitt. Kanskje er det greit å ta den pausen nå? Men bare en liten en. Jeg kaster et siste blikk mot den retningen jeg kom fra, kysten ikke til å finne lenger. Ligger blodet fra kuttet fremdeles i sanden?
Sakte hengir jeg meg til naturens krefter og et siste kaldt støt skytes gjennom kroppen. Jeg kan hvile nå. Horisonten kan jeg finne litt senere.
