Noah Myhre Pedersen, ansvarlig redaktør for Argument
En periode i mai var reklameflatene på T-banene i Oslo dekorert med reklameplakater for et nytt politisk parti. Politikken som ble fremmet var sterkt pro-russisk. Nordmenn på vei inn og ut av landets hovedstad ble fra grunnlovsdagen og utover møtt av et budskap som klart og tydelig støttet opp under et autoritært regime, et regime som fremdeles fører uprovosert angrepskrig mot et demokratisk land.
17. mai er Norges viktigste dag, en festdag som markerer friheten og velferden vi nyter godt av. Representerer disse plakatene antitesen til våre frihetsverdier, eller er deres tilstedeværelse et levende bevis på den friheten vi verdsetter så høyt?
Vi lever på mange måter i utestemmens gullalder. Trump hyler dag ut og dag inn på sitt eget sosiale nettverk. De rike og innflytelsesrike skytes opp til verdensrommet av selskaper spesialisert på romturisme, og kommer på godt og vondt ned igjen. Skuespillere og reality-kjendiser dekorerer tabloider og sosiale medier, gjerne med en eller annen skandale eller et opprørende utsagn. Det er ikke måte på hvor mange personer som konkurrerer om vår oppmerksomhet, og når man konkurrerer om oppmerksomhet handler det gjerne om hvem som skriker høyest.
Har du vært i en gate med flere gatemusikere enn det strengt tatt er plass til? Nærmer man seg én hører man det vedkommende spiller noenlunde klart, men musikken er ikke helt fri fra å bli tilsmusset av alt bråket rundt. Fordi det er fort bråk som blir resultatet, et kaos av lyder, av meninger, av tendenser. Da kan det være trygt å holde seg ved den ene gatemusikanten man er nærmest, fokusere på harmonien vedkommende tilbyr og skyve bort bråket, men da lukker man seg for andre inntrykk.
Da de pro-russiske plakatene dukket opp på T-banene i Oslo mobiliserte meningssterke nordmenn seg til litt mild sivil ulydighet og fjernet plakatene. Ja, kanskje man kan argumentere for at plakatenes tilstedeværelse på godt og vondt reflekterer Norges frihet, men det samme kan uten tvil sies om de som fjernet dem. Enkeltmennesker, vanlige nordmenn, uten milliardærer i ryggen, som stilte opp under verdiene de setter høyt. I utestemmens gullalder er dette viktigere enn noen gang. Vår oppmerksomhet
er valuta. Vår oppmerksomhet er det som sikrer lommebøkene til milliardærene bak tjenester som TikTok, Instagram, YouTube. Når inntrykkene som er med på å forme oss er muliggjort og finansiert av systemer langt mektigere enn et enkelt menneske, er det desto viktigere at hvert enkelt menneske stiller opp for verdiene det setter høyest. Kutt ut et tvilsomt sosialt medie, klistre fast noen klistremerker på datamaskinen, riv ned noen plakater, dra på en demonstrasjon eller to. Det finnes ikke «for lite» eller «for mye» så lenge det er litt over ingenting.
