Tekst av Marisa Khanokwan Børthus
Den lille skapningen, på størrelsen med et sesamfrø, flyter vektløst i en mørk, væskefylt verden. To mørke prikker, uferdige og blinde, stirrer tomt fra hver side av hodet, ventende på å bli til øyne. En myk hale strekker seg fra den lille kroppen, mens knapt synlige, finneformede knopper vokser frem langs sidene. Det primitive hjertet, formet som en tube, banker allerede – et fjernt ekko merkes i væsken rundt den. Langs halsen skimtes riller, myke linjer som minner om gjeller fra havet.
Det kunne vært en fisk. Kanskje en ål, eller en liten sjøhest.
Men det er det ikke.
Det er et menneske.
Hvordan kan et menneskeembryo se ut som et primitivt havdyr med gjeller og små finner? Hvordan kan vi, som puster luft og går på to bein, ligne så mye på en svømmende skapning fra havet?
Fra en felles kladd til unike arter
Allerede flere måneder før et menneskebarn blir født, begynner fosteret å ligne på en liten versjon av sitt voksne selv. En nyfødt dalmatinervalp mangler foreløpig de ikoniske svarte prikkene sine, men er ellers en tro liten kopi av foreldrene sine. Til og med fossiler av dinosauregg avslører fostre som lignet miniatyrversjoner av sine kolossale foreldre. Sent i utviklingen er den overordnede strukturen til kroppen og de fleste organene komplette – babydyrene trenger stort sett bare en oppskalering av kroppen ved hjelp av mat, tid og vekst.
Men her kommer en tvist: Alle embryoer av virveldyr går gjennom en fase hvor de ikke nødvendigvis ser ut som sin egen art. Mye tidligere i utviklingen, på et stadium som tilsvarer uke 4 i en menneskegraviditet, har alle virveldyr overdrevent store, runde hoder, en halelignende forlengelse av kroppen, og riller langs halsen som ligner gjeller. En titt i mikroskopet avslører at alle virveldyr ser bemerkelsesverdig like ut på dette stadiet. Fra fisk i saltvann til fugler blant skyene og aper i trær: Hvordan kan det ha seg at alle virveldyr går gjennom en fase hvor de ser ut som skrukkete klumper med gjeller og små finner?
Skapningen som ga oss ryggrad
Forklaringen skjuler seg dypt i vår felles evolusjonære fortid. For over 500 millioner år siden, tidlig i kambriumperioden, var jordas kontinenter øde og urørte. Plantene hadde ennå ikke slått rot – faktisk fantes ikke planter i det hele tatt. Dette var tiden da verdenshavene hersket, og det er der vi finner det primitive dyret som ville revolusjonere livets kurs for alltid. Urdyret svømte stille i et eldgammelt hav, uvitende om at den skulle gi opphav til haier og pingviner, dinosaurer og mus, du og jeg. Den visste ikke at mange av dens etterkommere ville erobre land og sveve i lufta, overleve minst fem masseutryddelser, og at noen av dem ville lande på månen. Dette urdyret var alle virveldyrenes felles stamfar.
Arkitektene bak kroppens plan
De bemerkelsesverdige likhetene mellom virveldyrembryoer er rester etter dette urgamle dyret og dets gener. Selv om fisk, fugler, mus og mennesker ser forskjellige ut, deler vi mange av de samme genene som styrer hvordan vi utvikler oss etter befruktningen – såkalte utviklingsgener. I minuttene, dagene, ukene og månedene etter befruktningen, styrer disse genene når cellene våre skal dele seg, hvor de skal bevege seg, samt hva de skal bli til. Et eksempel er de berømte Hox-genene, som dikterer hva som skal være forsiden og baksiden av kroppen, og som gjør at vi går fra å være en primitiv klump med celler til en faktisk kropp med lemmer. Hox-genene sørger for at hodet havner øverst på kroppen, at du får to armer og to bein istedenfor fire armer og ingen bein, og at føttene dine ikke vokser fra hodet som bisarre antenner.
En gammel oppskrift med nye smaker
Naturen har ofte en favorittoppskrift den bruker om igjen – over tid gjør den små endringer i oppskriften, men kjerneingrediensene forblir de samme. Nettopp dette gjelder Hox-gener. Disse genene finnes på tvers av alle dyr, med slående likheter som peker mot en felles arv snarere enn en tilfeldighet. Det er disse eldgamle genene som gjør at alle virveldyr deler et felles embryonalt grunnlag – den samme klumpen med gjeller. Evolusjonen skaper ikke nye løsninger helt fra bunnen av, men gjenbruker de samme genetiske byggeklossene på tvers av arter.
På samme måte som en grunnoppskrift med gjær, mel og sukker kan gi ulike bakverk, kan selv små justeringer i utviklingsgener gjøre at en celleklump utvikler seg til en delfin og at en annen lignende celleklump blir til en krokodille. Se for deg de myke linjene som kan skimtes på halsen til et embryo: Hos fisk vokser de ut til gjeller som filtrerer oksygen fra vannet, mens hos mennesker utvikler de samme linjene seg til kjeven, ørene og nesen. Den lille halen som stikker ut fra embryoet blir hos fisk til en kraftfull hale som driver den fram i vannet, mens hos oss viskes den ut og etterlater seg kun et halebein – som et ekko fra vår felles stamfars tid i havet.
Vårt indre urdyr
Dette illustrerer en grunnleggende sannhet i biologien: Naturen gjenbruker det som fungerer, og bruker gamle løsninger på nye måter. I en tidsalder hvor vi hiver vekk fjell etter fjell med fast-fashion, og hvor fremdeles gjenbrukbare ting hoper seg opp i flammer i sløseland, minner vårt indre urdyr på at når naturen innoverer, tar den det som allerede finnes og finpusser det langsomt, nøye – steg for steg. Naturen er ikke en arkitekt som lager helt nye konsepttegninger for hver ny art, istedenfor er den en gjenbrukskunstner som lager variasjoner av gamle design.
Uansett om du er en uklekket frosk omringet av ferskvann og frodig skog, en liten dinosaur beskyttet i et egg fra juratiden, eller om du flyter rundt i en livmor på en ultralydundersøkelse: Vårt indre urdyr binder oss sammen i en uavbrutt linje, en flere hundre millioner år gammel tråd med generasjoner av virveldyr som overlevde og utviklet seg. Siden virveldyrenes stamfar levde har mange av stjernene som skinte på nattehimmelen den gang for lengst trukket sin siste pust, men sporene av urdyret finner vi fortsatt i oss.
Videre lesing:
Principles of Development av Lewis Wolpert, Cheryll Tickle, & Alfonso M. Arias
Your Inner Fish: A Journey into the 3.5 Billion Year History of the Human Body av Neil Shubin
