Noah Myhre Pedersen, ansvarlig redaktør for Argument
8. september er det valgdag i Norge. Meninger spriker, debatten blir tidvis opphetet, nye populistiske stemmer kjemper om vår oppmerksomhet, politikere stuper fra stupetårn den ene dagen før de den neste dukker opp på en YouTube-debatt arrangert av en høylytt influenser.
Selv om Norge er et forholdsvis konformt land øker polariseringen betraktelig, til stor grad takket være sosiale mediers rolle i sosialisering og meningsforming. Som et resultat føles de demokratiske valgene stadig mer som veiskiller. Det handler ikke bare om politikk, det handler om hver enkelts verdier.
Utfallet av et Stortingsvalg kan representere et betydelig veiskille. Men det finnes også tusenvis av store og små veiskiller i hver enkelts dag. Et menneske er formet av valgene det tar, hvordan det navigerer veiskiller, hvordan det takler vanskelige valg, om det defineres av beslutningsvegring, av overmot, av egoisme, av uselviskhet. Til og med et så lite valg som “hva skal jeg spise til frokost” kan fortelle mye om en person. Pannekaker? Ja takk, med bacon, banan og lønnesyrup, Elvis-style! Eller friske bær, litt honning og en klatt rømme? Eller kanskje kjøleskapsgrøt med chiafrø er mer din style. En croissant, en skål misosuppe, makrell i tomat på grovbrød. Eller, vet du hva, ingen mat mellom åtte på kvelden og tolv på ettermiddagen. 16:8 fasting er tingen!
Disse eksemplene på frokostpreferanser er – takk gud – ikke ene og alene definerende for en helhetlig person. Men de er en del av helheten. Idag er vi glad i å sette hverandre i bås basert på valg: Rødflagg, grønnflagg og icks, hvilke av de 10 partiene på Stortinget man uttrykker sympati for, hvilke influensere man setter lit til, om man bruker iPhone eller en retro fliptelefon, om man handler på Temu eller i en bruktsjappe. Spørsmålet er: Kan vi bli for kategoriske?
Denne utgaven av Argument handler om veiskiller. De store, de små, de skjulte og de åpenbare.
