Om små og store valg og frustrasjonen de kan skape (en solidaritetserklæring til forvirrede valgtakere)
Tekst og illustrasjon av Tiril Høie
Min første innskytelse da redaksjonen på demokratisk vis valgte «veiskille» som tema for høstens første nummer, var at det betød slutten på redaksjonslederens metasatiriske essay – ikke fordi mitt eget forslag tok en Jahn Teigen, men fordi jeg tenker på Robert Frosts The Road Not Taken og lammes av en eksistensiell angst som dreper det minste tilløp til spott. The yellow wood transformeres til Dantes mindre forlokkende forest, og på min egen gebrokne dansk hører jeg Ole Meyers «i begynnelsen skapte Gud […]» – han skriver: «midtvejs på vores vandring gennem livet / befandt jeg mig i mørke, dype skove / forvildet fra den vej jeg burde følge». Og selv om tyveårene i vårt hjørne av verden statistisk sett bare er et kvartdrag av livets mil og valgfrihet som sådant et nesten kvalmt privilegium, er det som med andre relative fenomener – angsten er reell. Vi er dømt før Minos slynger med svansen – til å velge, og det er frihetens pris. Ansvar. Tvil, av og til. Og en makt man ikke alltid vil ha, fordi den synes å være disproporsjonal. «Og hvor det sted er tungt og hårdt at skildre» følger Dante opp med, «så vildt og ufremkommeligt at tanken / genføder frygten som jeg dengang følte». Heldigvis skal jeg ikke skildre noe fryktsomt mørke, kun foreta en kvalifisert gjetning på omtrent hvordan forvillelsen kan lyde en helt vilkårlig dag i september – en fredelig høstmorgen hvor en vandrer rundt Sognsvann og aner fred og ingen fare helt til tankene begynner å vandre i samme takt.
Det hele starter med den råoljebaserte, xylitol-tilsatte plastbiten jeg har i kjeften, som har mistet all godsmak. Har det egentlig noe å si om jeg spytter den ut, når det brenner i Amazonas og fossilindustrien øker i takt med flytrafikken, fast fashion og greenwashing, og ingen noen gang kommer til å få vite det? Eller om lille meg putter en ussel seddel i en urne med løve på i gymsalen på Jordal skole, når nærmere fire millioner stemmeberettigede nordmenn kan gjøre det samme og jeg dessuten har en høne å plukke med alle partiene? Men herregud, at jeg kan tenke noe slikt. Jeg håper disse tanker ikke sverter min moral, for tenk om en av grågjessene lider en smertefull død som følge av rosa bubblemint i nebbet eller min stemme var den ene som behøvdes for å tippe valgresultatet i retningen jeg tross alt ville preferert – tenk om jeg ble morder og hjemmesitter. Pling! Aha – kanskje har flere tenkt det samme, hvilket gjør at jeg faktisk kan utgjøre en forskjell? Jeg kan lete etter tyggegummi i sivet og bomme boller og pins på bodene som popper opp ved parkeringsplassen før jeg leser partibrosjyrene i tur og orden for å kunne ta et velinformert valg, og slik kan jeg redde livet til minst én grågås, fedrelandet fra ekstremisme og meg selv fra å havne i helvetes forgård sammen med de andre likegyldige opportunistene som blir stukket av vepser til evig tid – JEG KAN GJØRE EN FORSKJELL! Men når jeg har pløyet gjennom brosjyrene, kan jeg ikke annet enn å klø meg i hodet. Det viser seg nemlig at alle partiene er for «en bedre skole», men ikke vil avsløre hva de legger i adjektivet – hva som gjør at akkurat deres idé om en god skole overgår de andres. I forsøk på å bli klokere tar jeg NRKs valgomat, og det skal jeg si deg – statskanalen er jammen frekk! Antyder at jeg er en pensjonist? Her synes jeg Fürst Haugen (fem år unna pensjonsalder) skal ta selvkritikk, for i så henseende har hun vist seg meget god. På TV2s valgomat finnes ikke spørsmålet om hvorvidt minstepensjonen bør økes slik at de 150 000 pensjonistene som lever under fattigdomsgrensen vil få en hakket verdigere alderdom, og jeg finner ut at det er derfor – for her går gullpokalen til ulike partier hver gang jeg tar valgomaten, men pensjonistpartiet ser jeg ikke snurten av. Det er imidlertid først når min filippinske alenemor av en kollega på alderspsykiatrisk avdeling i tjukkeste østkant-Oslo lider seg gjennom de samme spørsmålene og konkluderer med at hun skal stemme seg selv ut av landet at det for alvor går opp for meg at jeg ikke kan belage meg på disse, men må gå selvstendig til verks.
Før jeg rekker å lure på hvor jeg skal starte, minnes jeg den eneste exphil-teksten jeg leste mer enn én gang – Better Never to Have Been (The Harm of Coming Into Existence). Jeg ringer min farfar, som løfter røret i ekstase fordi han har fått marsipankake og et innrammet diplom etter 50 års trofast tjeneste i Arbeiderpartiet. Og til min mors mer konservative tante, som heller enn å diskutere eutanasi vil sørge for at jeg artikulerer r-en i ordet «naturlig» på en skikkelig måte – det heter «na-tuR-lig», ikke «na-tu-li». Så besøker jeg min bror og gjør meg prinsipielt uenig med ham i alt han sier for å fremprovosere de beste poengene, før vi konkluderer med at vi burde starte vårt eget parti. For ente gang formulerer vi de første linjene av et manifest, men forkaster ideen når vi kommer på at det behøves 5000 underskrifter og at ingen av oss er Else Kåss Furuseth, har kjendisvenner eller en forretningsmann og kunstmesén i ryggen som kan avse en liten million. Etter en dags iherdig innsats, innser jeg at jeg har falt ned i et kaninhull. Her nede svirrer det av argumenter for og imot aktiv dødshjelp, men er ikke mulig å se det store bildet. Jeg karrer meg opp og blir ytterligere frustrert når det politiske landskapet jeg skuer utover krever kompromissinngåelser, for argumentene jeg har for hånden ikke lar seg forene med det jeg mener i større samfunnsstrukturelle anliggende. Var det kanskje enklest for eksempel å lukke seg inne i klatrehallen på Torshov fremfor kabinettet på Jordal likevel? Men åh, sa ikke Sartre at det å ikke velge også er et valg?
At den franske filosofen har et poeng, er studievalg kanskje bedre egnet til å illustrere. Ettersom Argument tross alt er et studenttidsskrift, er sannsynligheten høy for at du som leser nylig har tatt et valg hva gjelder nettopp studier – det være seg om du har gått for en drøm, dine foreldres forventninger, skolerådgiverens anmodninger, testresultatet utdanning.no eller simpelthen slikket på fingeren og stukket den ut i luften for å finne ut hvilken vei vinden blåser. Men hva er det egentlig man velger når man velger et studium? Den egentlige drømmen er kanskje å bli skuespiller. Men det er urealistisk, er det ikke? Ingen kommer inn på KHiO uansett, og de som gjør det har fått seks avslag først. Foreldrene dine ymter forsiktig frempå at det kanskje er en bedre idé å gå for noe trygt, og da kan skolerådgiveren opplyse om at realfagslektor er tingen – mest fordi du klarte å karre deg til en sekser i matematikk, men også fordi staten trenger at noen ofrer seg. Det er utdanning.no helt uenig i. Ifølge dem bør du studere HR- og personalledelse, for på spørsmålet om hva du likte å bruke fritiden på krysset du «ja» på «mennesker» og «nei» på «skrutrekker», «trehogst» og «katt».
Sorry, Mac – men i løpet av høsten skal du finne ut hvordan valget ditt føles i praksis og på sett og vis bli nødt til å velge igjen: skal du fortsette eller gjøre som 25% andre førsteårsstudenter og droppe ut? Det du velger når du eksempelvis har begynt på en master i rettsvitenskap er nemlig ikke å være ettertraktet på arbeidsmarkedet og tjene godt, men å sitte åtte timer på lesesalen mandag 18. august for å komme deg gjennom det første kapittelet i Knophs 765 siders lange oversikt over norsk rett før forelesningen påfølgende dag. Det samme valget skal du ta hver eneste dag de neste fem årene, hvis du da tilhører den halvparten som fullfører på normert tid. Lakmustesten er i teorien enkel. Elsker du å grave deg ned i alt fra sivil tvisteløsning og internasjonal lovgivning til forfatterens refleksjoner rundt rettsordets mange betydningsvalører, eventuelt finner prosessen verdt det fordi det muliggjør dyrkelsen av et annet driv? Gratulerer, da har du valgt rett i dobbel forstand. Men om du leser for å vifte en A opp i ditt eget tryne, henge tittelen rundt halsen og faller av etter «Knoph var en ener i norsk rettsvitenskap» fordi du aller helst vil hjem og mekke på en punktert sykkelen i garasjen – ja, da ville du blitt et lykkeligere menneske og dessuten en langt bedre yrkesutøver om du i stedet smalt opp et verksted og dyrket din faktiske pasjon. Det er mer treffende enn noen gang å fremsette alarmistiske klisjeer av typen «det kan bli krig i morgen», men de store tingene skjer likefullt i det små. Du tygger på en smakløs plastbit i et par ekstra kilometer og stiller deg bakerst i en lang kø for å putte en seddel i en urne. Starter med å lese én side i Oversikt over norsk rett, og avverger kanskje et justismord 32 år senere. Eller lar være å bla til side to i den samme boken, og står i evig takknemlighetsgjeld til deg selv for at du ikke lot din egen frykt fange deg i en tilværelse som i beste fall ville vært helt «ok». Men det er i teorien, og var ikke alt enklere der? Kanskje kan det hjelpe, hvis du skulle kjenne deg forvildet fra den vej du burde følge, å huske at Frosts dikt avslutter slik: «I took the one less travelled by / and that has made all the difference».
